NMBU trenger en valgt rektor

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

(Navn på forfatterne nederst i innlegget.)

Den 21. januar avgjør Universitetsstyret ved NMBU om universitetet skal ha valgt eller ansatt rektor de neste fire årene. Vi vil anbefale styret å vedta en ordning med valgt rektor, først og fremst fordi dette innebærer større autonomi og en ledelse som henter sin legitimitet nedenfra.

Kjære student, og kjære ansatt ved NMBU! Sett deg inn i hva dette betyr – og engasjer deg. Universitetsstyret skal ta dette viktige valget for deg den 21. januar, og da må de få vite hva du mener om saken.

Et lite tilbakeblikk: Før Universitetet for miljø- og biovitenskap og Norges veterinærhøgskole ble til NMBU i 2014, hadde begge institusjonene hatt valgt rektor siden de ble grunnlagt. De tillitsvalgte og det daværende fellesstyret ble i forbindelse med sammenslåingen overtalt til å bli med på en hybridmodell med valgt rektor, som etterpå ble tilsatt av universitetsstyret. Ordningen skulle gjelde i perioden 2014-2016.

Ved neste korsvei, i 2016 bestemte universitetsstyret likevel at NMBU skulle ha tilsatt rektor, på tross av at 984 personer ved universitetet skrev under på et opprop for valgt rektor. Det er utfordringer ved begge modellene for ledelse av universitetet, men det aller mest sentrale elementet i saken, som trumfer alt, nemlig universitetenes uavhengighet, ivaretas kun ved en ledelsesmodell der rektor er valgt og dermed også er universitetsstyrets leder.

Da saken om valgt eller ansatt universitetsledelse sist ble diskutert ved Universitetet i Oslo, stemte 10 av 11 styremedlemmer, deriblant tre av de eksternt oppnevnte medlemmene, for at UiO fortsatt skal ha valgt rektor. Vi mener at UiO-styrets vedtak er helt riktig og at NMBU- styret bør fatte samme vedtak for NMBU 21. januar.

Debatt

Ansatte ved UiT Norges arktiske universitet ønsker fortsatt valgt rektor

NMBUs rektor oppnevnte i høst en ekstern arbeidsgruppe som ble bedt om å utarbeide en rapport som skulle beskrive fordeler og ulemper ved de to styringsmodellene som gjeldende lov åpner for. Gjennomgangen som er gjort har flere svakheter. Arbeidsgruppen underkommuniserer den viktigste begrunnelsen for valgt rektor, nemlig betydningen av universitetenes autonomi og uavhengighet. Notatet underkommuniserer de vesentlige forskjellene mellom valg av rektor og ulike former for medvirkning ved ansettelse av rektor.

• Les også: Rapporten fra arbeidsgruppen bestående av Petter Aasen, Marit Boyesen og Tord Hauge

Arbeidsgruppa finner i tillegg påfallende flere motargumenter mot valgt enn mot ansatt rektor. Verst er det når forholdet mellom valgt rektor og universitetsdirektør diskuteres. Her konstrueres en problematikk om direktørstyrte universiteter, en problematikk som ikke finnes. Hvis man går for valgt rektor vil vi selvfølgelig ha en universitetsdirektør på åremål, og når valgt rektor er styreleder og er med på ansettelsen av universitetsdirektør, kan dette fungere helt fint, slik som det har gjort i over hundre år ved norske universiteter. Merkelig nok sier utredningen ingenting om mulige problemer i forholdet mellom ekstern styreleder og ansatt rektor. Ved denne ordningen er det rektor som legger fram saker for styret og utformer vedtaksforslag. Disse diskuteres på forhånd med styreleder. Da kan det tenkes at, dersom de er uenige, at styreleder i noen saker kan «presse» rektor til å skrive vedtaksforslag «med påholden penn». Ettersom disse møtene er lukket, får vi ikke vite noe om dette samarbeidet eller maktbalansen.

Valgt rektor sikrer både universitetets autonomi og universitetsdemokratiet langt bedre enn ansatt rektor. Valg er en viktig demokratisk ordning i seg selv. Det skaper engasjement og diskusjon. Han eller hun vil ha sin legitimitet nedenfra, valgt av sine egne. Rektorkandidatene må formulere sine program, og det finnes en rekke eksempler på valg mellom kandidater eller rektorteam som står for ulike universitetspolitiske syn. Dette gir et svært godt utgangspunkt for å kunne utøve nødvendig ledelse internt og opprettholde en armlengdes avstand til Kunnskapsdepartementet.

En ansatt rektor vil ha sin legitimitet ovenfra, fra det delvis departementsutnevnte styret med ekstern styreleder og vil i utgangspunktet kunne risikere å bli departementets representant overfor universitetet, ikke omvendt. En valgt rektor kan være en avgjørende motvekt mot myndighetens styringsiver, mens en ansatt ikke like lett vil være det. Og i begge tilfeller bestemmes allerede mye av departementet gjennom budsjetter, målformuleringer, utviklingsavtaler, samt politisk styring av Forskningsrådet og andre bevilgende organer. Samfunnet får altså, uansett, det samfunnet ønsker og betaler for. Vi påstår at samfunnet får mer med en valgt rektor.

En valgt rektor vil ikke bare ha mer legitimitet blant de ansatte, men vil som styreleder også ha stor kunnskap om den organisasjonen som hun eller han skal lede. Eksempler på kompetanse om og kjennskap til akademia hos eksterne styreledere spriker derimot veldig. Alt fra professor Trine Syvertsen ved UiO som er styreleder ved OsloMet til nylige avgåtte styreleder Svein Brandtzæg ved NTNU og Anne Marit Panengstuen ved UiS. De to siste har har sin bakgrunn fra henholdsvis Norsk Hydro og fra Siemens.

Vi spør: Er det riktig at personer med så ulike forutsetninger har så mye makt i akademia? I forbindelse med overgangen til ansatt rektor på Universitetet i Tromsø har også flere politikere blitt nevnt som mulige eksterne styreledere. Rektor ved UiO, svarer i den forbindelse til Khrono: «Stølen viser til at Kunnskapsdepartementet (KD) allerede har stor makt ved at de utnevner eksterne styreledere og styremedlemmer, i tillegg til å ha stor innvirkning på hvem som leder Forskningsrådet og Innovasjon Norge. — Jeg frykter en for sterk politisk og byråkratisk styring over hele forskningssystemet. Dette kan være utfordrende for autonomien i sektoren.»

En viktig påstand i nevnte arbeidsgruppes rapport, som vi bør legge død med en gang, er påstanden om at det blir uryddig med valgt rektor som også er styreleder. Her hevdes det altså at en over 100 år gammel styringsform plutselig er blitt uryddig. For hvem er dette uryddig? Det hevdes også at det er problematisk med en rektors dobbeltrolle i forbindelse med styrets lovpålagte kontrollfunksjon. Herunder påstås det at universitetsstyrets ansvar for å føre tilsyn i realiteten kan være vanskelig når det innebærer at rektor i styrelederrollen skal føre tilsyn med seg selv som øverste daglig leder. Hvis det skulle vært slik, måtte NMBU ha vært et aksjeselskap. Det er vi altså ikke, vi er et universitet.

Det betyr at arbeidsgruppen i sin bekymring bygger på en ide om at alle organisasjoner må konstrueres etter aksjelovens modell, der styret representerer eierne og direktøren ansettes for å sikre eiernes interesser som (normalt) er å maksimere det økonomiske overskuddet. Universiteter må være lojale mot eierne i økonomiske og administrative saker. Det er skattebetalernes midler som brukes. Men rektor skal aldri ikke være lojal mot eierne i faglig forstand. Valgt rektor bør heller sammenlignes med andre valgte roller i samfunnet.

les også fra 2016

Det blir ansatt rektor ved NMBU

Det beste eksempelet er ordførerrollen. Ordføreren er leder av kommunestyret og samtidig aktiv i daglig ledelse av kommunen, sammen med kommunedirektøren. Det finnes altså gode grunner for at den tradisjonelle universitetsmodellen bygger på prinsippet om delt ledelse, der rektor er faglig leder og direktøren har administrativt og økonomisk ansvar. Denne ordningen har fungert helt utmerket i hundre år ved en rekke institusjoner, f.eks. ved universitetene i Bergen og Oslo, som fortsatt er overbevist om at dette er det beste og riktige.

Frie og uavhengige universiteter er en hjørnestein i demokratiet og sikrer en kunnskapsbasert samfunnsutvikling. I flere land er universitetenes uavhengighet under angrep. Universitetenes ledere blir i stadig større grad håndplukket av politikere, med stadig mindre krav til faglig kompetanse. Forskningsfinansieringssystemene er sterkt politiserte, og de mindre politiserte delene er under press (f. eks ERC). Dette gjelder også norske universiteter, som har en finansieringsstruktur som gjør dem helt avhengige av statlige midler, og som i stor grad er statsstyrte.

Svein Stølen, formulerte standpunktet slik i sommer: «En bedriftsmodell med en politisk oppnevnt styreleder med brede fullmakter og instruksjonsmyndighet for hele organisasjonen – også den faglige – strider mot universitetets grunnidé. Det er en direkte trussel mot den frie forskningen og akademiske friheten som økonomi, samfunn og demokrati er avhengig av. For et universitet som UiO er det avgjørende at ledelse og styre henter sin legitimitet fra forskere og studenter ved institusjonen. Det sikrer vi ved at rektor er valgt leder av styret. Universitetsdirektøren sørger for å følge opp politikken innenfor de rammene staten gir oss.»

En valgt rektor kan med større autoritet hevde universitetets autonomi og synspunkter utad, også overfor departement og politikere. Det hender rett som det er at politikere og departement kommer med forslag som ikke er like godt gjennomtenkte, og hvor det kan være bra med motstemmer fra universitetene. For eksempel vårens forslag om at kandidatenes suksess i arbeidsmarkedet skulle inngå i resultatindikatorene som bestemmer bevilgningene, uten at politikerne tilsynelatende hadde tenkt gjennom alle konsekvenser og hvordan det kunne gjennomføres i praksis.

Skal vi løse de store samfunnsutfordringene, er samfunnet tjent med den uavhengige kunnskapsbaserte motvekten som frie universiteter kan utgjøre. Samfunnet trenger rektorer som er frie til å mene noe når viktige avgjørelser diskuteres: Ansatte ledere har ikke den friheten. I mellomtiden møter politikere, byråkrater og relevante ledere (f. eks i Forskningsrådet) mindre av den konstruktive motstanden som de burde ønske seg når de tenker ut sine kloke tanker og tar sine avgjørelser.

Denne diskusjonen handler om mye mer enn hvordan vi skal ha det på NMBU. Dette handler om hva slags samfunn vi vil leve i og hvordan vi best ruster oss til å møte samfunnets store utfordringer. Og, bare for å ha understreket det, selv med en valgt rektor bestemmer våre folkevalgte politikere, gjennom Kunnskapsdepartementet, svært mye på norske universiteter, og godt er det.

Argumentet om at ansatt rektor gir større og bedre rekrutteringsbase er problematisk inn i denne debatten. I prinsippet kan man tenke seg at det er slik, men i praksis er det svært få som kan bli funnet aktuelle. Grunnen til dette er at man som regel krever ledererfaring på tilsvarende nivå for å finne noen kvalifisert til rektorstillingen når den lyses ut. Det reduserer mengden av tilgjengelige kandidater som har tilstrekkelig med bakgrunn fra akademia. Dette ser vi nå i praksis, der det oppstår en egen rektor-klasse, med rektorer som resirkuleres mellom ulike institusjoner i Norge og Norden.

Det kan bli stor konkurranse mellom de ulike institusjonene om de få kandidatene med slik erfaring når stolleken er i gang og flere skal ansettes samtidig. Resirkulering av rektorer med gode akademiske verdier og som har vist seg å være gode ledere trenger ikke nødvendigvis å være noen dårlig idé. Men om rektorene blir mer opptatt av ledelse og ledelseskarriere enn av akademiske verdier vil det på sikt være uheldig. Det paradoksale er at mange av disse i rektorpoolen har fått sin leder- og rektorerfaring gjennom først å ha vært valgt rektor ved en institusjon. De hadde da ikke blitt funnet kvalifiserte under dagens system om de ikke først hadde blitt valgt.

les også fra 2016

800 krever valgt rektor i Ås

Så hva gjør vi når denne poolen av eksisterende norske og nordiske rektorer er oppbrukt og man ikke lenger får flere kandidater som har tidligere erfaring gjennom å ha vært valgt institutt-, fakultets-, eller universitetsleder? Går vi da over til det man pleier å gjøre, nemlig å hente lederkompetanse fra næringslivet, uten erfaring fra eller innsikt i akademia? Dit skal vi ikke.

Det som veier aller tyngst for vår del er at vi har behov for en rektor som forstår universitetenes samfunnsrolle og nødvendigheten av akademisk frihet, og som ikke kan sies opp av styret når han eller hun er uenig med styreleder. Vi trenger en rektor som støtter og inspirerer studenter og ansatte. Vi er tryggere på at vi får en slik rektor dersom studenter og ansatte på forhånd vet hva kandidatene står for og stemmer frem den beste kandidaten til å lede vårt universitet.

Med en modell med ansatt rektor er det et lite innstillingsutvalg som skal innstille den rette kandidaten, og ofte ser vi at flere kandidater er unntatt offentlighet. NMBU har meget kompetente ansatte og samarbeidspartnere som kan egne seg godt som valgt rektor. Vi er derfor ikke bekymret for rekrutteringen. Samfunnet er best tjent med uavhengige universiteter som utvikler framtidens løsninger, utdanner flinke og innovative studenter, skaper grunnlag for næringsutvikling, og bidrar når det tas viktige beslutninger, uten politiske bindinger. Dette kan vi sikre ved å ha valgte rektorer.

Av: Professor Vincent Eijsink, Professor Anne Sverdrup-Thygeson, Professor Birger Svihus, Professor Åsa Frostegård, Professor Ruth Haug, Professor Siri Eriksen, Professor emerita Brit Salbu, Professor Deborah Houghton, Professor Arild Angelsen, Professor Gaute Einevoll, Professor Tor A Benjaminsen, Stipendiat Martin Paliocha, Seniorrådgiver Eivind Norum, Hovedtillitsvalgt Akademikerne Anne Gravdahl, Hovedtillitsvalgt NTL Signe Kroken, Leder Forskerforbundet NMBU Ragnar Øygard og Hovedtillitsvalgt Forskerforbundet NMBU Lena Marie Kjøbli