Debatt Torbjørn Roloff hEYERDAHL

Nettstudier bør være et viktig supplement i høyere utdanning. Men de er ikke uten risiko.

De kan ukontrollert føre til alvorlig svekkelse av levende kollektive utdanningsmiljøer, skriver Torbjørn Roloff Heyerdahl.

I teorien vil ett og samme nettstudium kunne følges av flere tusen kandidater samtidig enten de er fra Båtsfjord, Bykle eller Bergen, skriver Torbjørn Roloff Heyerdah.
I teorien vil ett og samme nettstudium kunne følges av flere tusen kandidater samtidig enten de er fra Båtsfjord, Bykle eller Bergen, skriver Torbjørn Roloff Heyerdah.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Utdanningsvalg og arbeidslivets behov er viktig for høyere utdanning. Akademisk utdanning skal fremover gjøres mer etterspørselsdrevet, og bidra til å dekke kompetansegapet i samfunnet. Det betyr at markedsmekanismen og arbeidslivets behov i sterkere grad skal avgjøre hva som tilbys av høyere utdanning.

De økonomiske styringssystemene vi har i dag bygger allerede opp under dette og gir - ved siden av en økonomisk basistildeling - incitament for den enkelte utdanningsaktør til størst mulig produksjon av studiepoeng og kandidater. Målet er å slik belønne produksjon og studier som møter høy etterspørsel eller stimulere til ønsket utdanningskapasitet.

Etter mine 14 år i industrien er logikken mellom høyere utdanning og industriell produksjonslogikk slående. Høyere utdanning har mye å lære fra industrien – kanskje mest fra driftsorganisasjoner i større industriforetak. Her er nemlig kjernevirksomheten anerkjent som den verdiskapende del av virksomheten. Aktivitetene i både stab og støtte blir utfra dette direkte innrettet på å understøtte kjernevirksomhetens behov. Gjennom fysisk nærhet, smidighet rundt oppgaver og forståelse av behovene til kjernevirksomheten bidrar administrasjonen til både effektiv produksjon og høy oppetid. I tillegg har man ofte en systematikk rundt egne forbedringsaktiviteter, forenkling av prosesser og serviceorientering som det kan læres mye fra.

I industrien innrettes produksjonen på å dekke etterspørselsbehov. Det er viktig å holde god flyt i produksjonen slik at målene for både produksjon og markedsavsetning nås. Av og til kan man også her oppleve både etterspørselssvikt og markedsfluktuasjoner. Det kan skyldes produksjonssvikt, endret markedsetterspørsel, endringer i innsatsfaktorer, eller overproduksjon i markedet. Det kan også skje havarier eller hendelser som analyseres for å kartlegge årsaker, finne bakenforliggende faktorer og identifisere treffbare tiltak. Slike tiltak kan være nye investeringsbehov, endret vedlikeholdsprogram eller kurs for å korrigere for menneskelig svikt.

I tillegg er stadig nye sertifiseringer viktig for å innfri kundekrav eller opprettholde markedsposisjon. Tilsvarende er akkrediteringer i høyere utdanning viktig for å nå økt internasjonalisering eller skape mer etterspørsel. En produksjonsvirksomhet skal produsere effektivt og ha et velsmurt markedsapparat som kan genere et overskudd og maksimere det økonomiske utbytte for aksjonærene. I høyere utdanning er målet ikke å skape et overskudd. Det er satt tak på avsetninger fra et år til et annet; man skal bruke midler fra et budsjettår til et annet og pløye overskuddsmidler tilbake til investeringer, administrative tjenester og til fagmiljøene.

Nettstudier er et godt bilde på hvor langt produksjonslogikken har kommet i høyere utdanning. Disse studiene er i vekst for både kandidater og utdanningsaktører. Det er lett å tenke seg at jo flere studenter man kan få inn på nettstudier - desto billigere blir produksjonen målt i kostnad per produserte enhet, og utløser en tilsvarende pen økonomiske gevinst. Det finnes nettstudier som tas av flere hundre kandidater om gangen. De er trolig økonomisk lukrative - og de kan bidra til et politisk mål om å få mer utdanning ut til folket. Gjennom god markedsinnsats og spenstige virtuelle løsninger har man skapt en ny kanal for å nå ut i både bygd og by. Det kreves heller ikke konsesjon på nettstudier, og derfor kan alle høyere utdanningsinstitusjoner gå i gang med sin egen nettbutikk.

Spørsmålet er om nettmarkedet kan føre til manglende samordning av tilbydere og tilbud. Det kan i så fall føre til utkonkurrering av flere aktører, og gi manglende økonomisk bærekraft for de fleste. Det betyr at markedet for nettutdanning kan kollapse eller ende opp med å bli dominert av en virtuell markedsaktør – kanskje i Oslo.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Nettstudier bør være et viktig supplement i høyere utdanning. Men de er ikke uten risiko. De kan ukontrollert føre til alvorlig svekkelse av levende kollektive utdanningsmiljøer. De kan også forsterke konkurransen om studenter mellom ulike utdanningsaktører i de samme geografiske områder, og de kan føre til et press på faglig nivå. I teorien vil ett og samme nettstudium nå kunne følges av flere tusen kandidater samtidig enten de er fra Båtsfjord, Bykle eller Bergen.

Virtuell utdanning kan masseproduseres hos en stedsuavhengig utdanningsaktør – og gi vitnemål på gradsutdanninger på epost. Slik kan den enkelte deltaker høyne sin egen formalkompetanse direkte fra sofakroken. Kan det bli enklere? Dersom ikke markedet blir brukt opp for tidlig eller inflasjonen i virtuelle utdanningstilbud blir for høy, kan nettstudier over tid skape et nytt utdanningskart i Norge.

Et slikt kart vil viske bort de geografiske domenene mellom ulike utdanningsinstitusjonene. De kan også føre til at stedlige akademiske fagmiljø, gode sosiale læringsmiljø og fysiske kunnskapsbatterier spredt utover hele landet tett på både folk og virksomheter mister fotfeste. Dette kan igjen svekke mulighetene for regional utvikling og målsettingen om å ta hele landet i bruk. Det er heller ikke utenkelig at de utdanningsinstitusjoner som ikke henger med i bølgen av salgbare nettstudier raskt kan bli økonomisk utkonkurrert og lagt i kurven av umoderne institusjoner som ikke levde opp til myndighetenes målsettinger om å være etterspørselsdrevne.

Staten finansierer det meste av investeringer og drift i høyere utdanning – og garanterer også for akademisk frihet og gir stor selvråderett. I økonomisk organisasjonsteori står læren om forholdet mellom agent og en prinsipal sentralt. Målet er å lage incitamentsstruktur som gjør at agenten opptrer lojalt på prinsipalens vegne. Agenten vil - utfra teorien - kunne opptre svikefullt eller opportunistisk ved at agenten blir mer opptatt av økonomiske egeninteresser fremfor å følge prinsipalens ønsker. Det er grunn til å bli bekymret dersom de fine samfunnsoppdrag som er tillagt høyere utdanning blir innsnevret til den enkelte utdanningsaktørs økonomiske egeninteresser.

Akademisk læring er krevende. I studietid og i fasen med faglig fordypning tilegner man seg kunnskap og forståelse gjennom faglig formidling, dialog og samvær. Slik utvikler vi hele mennesket - og vi lærer hverandre til å se nyanser og stimulerer intellekt. Det skjer ikke i et vakuum – men i et felleskap med andre. Slik lærer vi nye sider ved oss selv, skaper faglig identitet og forløser potensial. I akademiske studier opparbeides evnen til abstraksjon og argumentasjon – og vi utvikler kritisk tenkning.

I akademisk liv skal vi utdanne, formidle, forske og samhandle med samfunnet rundt oss. Høyere utdanning kan lære mye fra industrien. Men det betyr ikke at produksjonslogikken fra industrien ukritisk lar seg overføre til akademiske institusjoners multifunksjonelle og tidløse samfunnsoppdrag. Vi må klare å tenke selv.

Powered by Labrador CMS