Nei er utsatt ja

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I akademia er presset på publisering og innhenting av ekstern finansiering høyt. Kan presset bli mer håndterbart om vi feirer alle prosessene, er åpne om og normaliserer avslag, og innfører holdningen «nei er utsatt ja»?

I sommerbrevet fra rektorene ved Universitetet i Oslo (UiO) er de inne på noe som støtter disse tankene. Her slår de et slag for å anerkjenne også ikke-vinnende søknader. Arbeidene med disse søknadene kan bidra til gode diskusjoner, skape nye ideer og ny forskning, hevder de.

Jeg er enig med tilnærmingen til rektorene på UiO og tenker at akademia vil bli et sunnere og bedre sted å være om alle prosessene i forskningen feires. Vi bør fortsette å feire individer og miljøer når de får artikler på trykk og drar inn eksterne midler. I tillegg bør vi feire innsending av artikler og søknader, det samme bør vi gjøre når vi får «revider og send tilbake» fra tidsskriftene.

Å skape et godt sted å være er kanskje ikke det viktigste målet for et universitet, men det kan være et virkemiddel for å skape et godt arbeidsmiljø for å lære som i sin tur kan gi økt kvalitet i forskning, undervisning og formidling.

Vi bør snakke åpent om at avslag på innsendte artikler og søknader er normalt. Den forskeren som aldri har fått umiddelbart avslag eller avslag i løpet av en fagfellevurdering har ikke sendt inn nok artikler til tidsskrifter eller sendt inn til tidsskrifter hvor det er vanskeligere å komme inn.

La meg bruke meg selv som eksempel på hvor normalt det er med avslag. Siden 2016 har jeg systematisk prøvd å få forskningsmidler for å kunne konsentrere meg om mitt kjernefelt.

Tre år på rad, fra 2016 til 2018, fikk jeg gode karakterer (6 og 7), men nei i Forskningsrådets FRIPRO-program. Jeg kom forbi første hinder og ble kalt inn til ERC-consolidator-intervju i Brussels i september 2017, men fikk ikke de ettertraktede pengene fra det europeiske forskningsrådet. Jeg prøvde igjen året etter, men fikk nei igjen. Denne gang fra Advanced-grant ordningen i ERC. Jeg var også inne til Fulbright intervju i 2019, men fikk nei igjen. 

Jeg var i ferd med å gi opp.

Professor i psykologi ved Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo, Arne Holte, lærte meg i 2008 ordtaket «nei er utsatt ja». Psykologiprofessoren mente at det var viktig å ikke gi opp og at søknader som fikk avslag burde revideres og sendes inn igjen, og etter revidering var sjansen for finansiering høyere.

Etter tre år med seks avslag var jeg i ferd med å gi opp og hadde mistet troen på Holtes ordtak. Men i 2019 og 2020, fikk jeg overraskende fem tilslag på rad. I 2019 lykkes jeg først i grunnforskningssporet i EU (MSCA), deretter i det tematiske programmet SAMRISK i Forskningsrådet. Våren 2020 fikk jeg tilslag i Forskningsrådets hasteutlysning på COVID-19 og høsten 2020 fikk jeg støtte fra OsloMet for å bygge opp Senter for forskning på Pandemier & Samfunn (PANSOC). I 2022-2023 har jeg også ledet et internasjonalt team på mitt felt på Senter for Grunnforskning i Oslo (CAS).

På individnivå er det få eller ingen som får ja hele tiden, og syv gode år med ekstern inntjening i akademia følges neppe opp av syv nye gode år. Derfor er det så viktig med lagarbeid og med tålmodige ledere og ansatte.

 Hadde jeg blitt målt og vurdert på ekstern inntjening i årene 2016-2018 hadde jeg trolig fått to tomler ned og ingen fremtid i akademia (takk til tålmodige ledere og administrasjon), mens tilsvarende måling i årene 2019-2020 ga meg to tomler opp og gode muligheter i akademia.

For min egen del har det både vært tilslag, men også avslag i årene 2021 til 2023. Som pandemiforsker er det viktig for meg å si at tre av fem tilslag beskrevet over kom før pandemien startet. Interessen fra media, forskningsråd, studenter og andre var ekstrem i 2020, men jeg satt på «pandemitoget» på forhånd, jeg hoppet ikke på det da pandemien kom.