Når professorer latterliggjør klimaforskningen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Helsepersonell kan miste autorisasjonen sin og advokater kan miste bevillingen. I mange yrker og bransjer finnes krav til yrkesetikk. Det hadde kanskje ikke vært så dumt med noe liknende for norske professorer?

Før du nå setter kaffen i vrangstrupen: Vi trenger akademikere som tør å være uenige, tydelige og som kan skape debatt rundt viktige spørsmål gjennom å kritisere etablert konsensus. Vel og merke så lenge det finnes en felles erkjennelse av at det er forskjell på meninger og fakta. I en tid hvor denne forskjellen er i ferd med å forvitre og hvor meninger blir likestilt med fakta, kunne vi håpe at de med professortittel gikk foran. At de stod frem som forsvarere av kunnskap bygget på fagfellevurdert forskning, publisert i anerkjente publiseringskanaler.

Det er jo nettopp disse mekanismene som i sin tid gjorde at professorene fikk godkjent disputasene sine, mottok doktorgradene sine og kunne bli nettopp professorer.

Derfor stusser jeg når professorer står frem og motsier etablert vitenskap, uten å ha noe annet å komme med enn at de er uenige, og at de har sine egne alternative modeller. Og særlig når de gjør de innen et fagområde som er et annet enn det de selv forsker på.

LES OGSÅ

Professor og klimarealist — kva er det med Olav Martin Kvalheim?

Det handler selvsagt om menneskeskapte klimaendringer, og om professorer som diskrediterer FNs klimapanel og klimaforskere. Det finnes vel knapt noe annet forskningsfelt der så mange påberoper seg retten til å mene så mye, uten noen form for kvalitetssikring av påstandene sine.

Khronos intervju med professor og såkalt klimarealist Olav Martin Kvalheim ved Universitetet i Bergen kunne vært morsomt og fascinerende, hadde det ikke vært for at det er fremtiden til barna våre det handler om, og at Kvalheim uten videre avfeier alle varsler om at den fremtiden kan bli dramatisk.

I Khrono-intervjuet kritiserer Kvalheim klimaforskere som går ut og sier at de er skremte. «Skremde forskarar er eg litt redd for, for det betyr at dei ikkje lenger er objektive.» Det er en merkelig påstand fra en professor som selv ser ut til å ha valgt bort objektiviteten og gjort seg til synser, innen et fagfelt han ikke ser ut til å være ekspert på. Hans egen instituttleder Knut J. Børve skriver i et senere innlegg i Khrono «Ved Kjemisk institutt er det ingen som har klimaendringar som forskningsfelt eller som er aktive i det vitskaplege ordskiftet om dette.»

Når Khrono tross alt tar den lange veien til Sunnfjord for å møte Kvalheim og prate om klimaforskning, er det et viktig spørsmål de burde hatt på notatblokken: Hvilke artikler har Kvalheim selv publisert om temaet, i anerkjente publiseringskanaler på nivå 1 eller 2 i NSDs register? (Norsk senter for forskningsdata). Hvis Kvalheim mener han har gode poenger og har gjort funn som burde vært tatt hensyn til av klimaforskerne, ja så burde han publisert kritikken sin i form av artikler som kunne ettergås. På hjemmesidene til for eksempel CICERO Senter for klimaforskning kan jeg enkelt finne publikasjoner på både nivå 1 og 2. I Christin-systemet ligger flere hundre artikler med Kvalheim om mange forskjellige temaer. Det burde være enkelt å lage en lenkeliste til de publiseringene som kunne vise hans bidrag til klimaforskningen.

Eller mener Kvalheim at NSD også er partisk i klimadebatten og ikke til å stole på? I så fall har vi et alvorlig problem innen norsk høyere utdanning og forskning.

Kvalheims mistenkeliggjøring av klimaforskningen, FNs klimapanel og den store gruppen forskere bak det som vel må være det største fagfellevurderte publiseringsprosjektet i vår tid, innebærer at han diskrediterer de samme vitenskapelige mekanismene som i sin tid sørget for at han selv kunne ta doktorgrad og bli professor.

• Les også: Heime hos Kjemisk institutt, UiB

Å stille krav til en viss yrkesetikk blant professorer handler ikke om begrensning av den akademiske friheten eller ytringsfriheten. Det handler derimot om å kunne kreve et minimum av redelighet, og respekt for kollegaer som jobber med et annet fagfelt, i dette tilfellet klimaforskning.

De såkalte klimarealistene strør om seg med diverse akademiske titler, for å gi inntrykk av autoritet og kunnskap. I likhet med Donald Trump er de gode på å innta offerrollen når de får kritikk. De hevder de ikke får slippe til og at de ikke blir hørt, og at det er mange som mener det samme som dem, men som ikke tør å si det. Samtidig troller de i kommentarfeltene, og spammer ned e-postkassene til dem som sier menneskeskapte klimaendringer er reelle. De går heller ikke av veien for å latterliggjøre engasjerte barn og unge som frykter for fremtiden sin. Professor Kvalheim kaller Greta Thunberg «ei vettskremd jente som er indoktrinert av mor si.»

19 norske fagfolk er valgt ut av FNs klimapanel til å jobbe med den sjette hovedrapporten, som publiseres i 2021 og 2022. 721 eksperter fra 90 land er invitert til å skrive de tre delrapportene og den oppsummerende rapporten som til sammen utgjør sjette hovedrapport. (Kilde: NTB, 7. april 2018)

At de latterliggjøres og mistenkeliggjøres av folk, politikere og organisasjoner som enten ikke vet bedre eller som har sin egen agenda, får så være. Vi burde derimot kunne forvente noe annet av norske professorer.

Forfatteren er senior kommunikasjonsrådgiver ved Universitetet i Sørøst-Norge, men innlegget er skrevet på egne vegne.

Endringslogg: 03.11.2020 - Teksten over, i kursiv, blei lagt til.