Nachspielsamtale om kvantefysikk ble til spillefilm

Filmen, Thomas mot Thomas som hadde premiere 21. oktober, har høstet gode kritikker. Anmelderen i NRKs Filmpolitiet rullet sågar en sekser på terningen, og skrev at «dette er noe av det morsomste, kuleste og mest originale du kan se på kino denne høsten».

Khronos anmelder triller ikke terning, men mente det var mye for Khronos lesere å glede seg over i filmen, og god humor for «klanen».

«Nut-cases»

— Det skjer ganske ofte at jeg blir kontaktet av «nut cases» som har bevist et eller annet, men denne «nut casen» her var annerledes fordi det handlet om en film. Jeg ble overbevist om å lese manus og det viste seg å være fantastisk gøy.

Professor i teoretisk fysikk ved Universitetet i Oslo (UiO), Are Raklev, må le når han forteller om den første henvendelsen fra regissøren av den nye spillefilmen Thomas mot Thomas, Jakob Rørvik, en dag for fem år siden.

Rørvik hadde nemlig fått for seg å lage en film om kvantefysikk og multiversteorien og trengte hjelp.

— Jeg var på et nachspiel for lenge siden og snakket med noen om multiversteorien. Dette var før teorien ble en del av populærkulturen, men jeg tenkte den gang at det var en spennende teori om mennesker som hele tiden deler seg i nye versjoner for hvert valg man tar. Det har en metaforisk kvalitet som passer godt inn i en fortelling, sier Rørvik.

Hjalp med å rendyrke prosjektet

Raklev bedyrer at mye av den vitenskapelige teorien som er i filmen allerede var på plass i manuset da han ble koblet på som vitenskapelig konsulent.

— Det var noen få ting vi diskuterte, men du har vært opptatt av at fysikken skal være riktig, egentlig mye mer enn meg, sier Raklev og ler.

Regissør Rørvik er derimot tydelig på at Raklev har vært til stor hjelp i utviklingen av filmen.

— I samtale med Are ble en del ting tydeligere for meg, og det gjorde det lettere å fullføre de nye versjonene av manuset som jeg jobbet med fram mot innspilling.

Regissøren forklarer at det blant annet var en tidlig versjon av manuset som tok for seg flere teorier innenfor fysikken.

— Gjennom samtaler med Are rendyrket jeg dette prosjektet til hovedpersonen.

Men før vi går videre, la oss kjapt forklare hva filmen «Thomas mot Thomas» handler om.

Innleder med en forelesning

I filmen møter vi kvantefysiker og professor Thomas Stenersen, som nettopp har fått antatt en artikkel i et viktig internasjonalt tidsskrift for et tilsynelatende gjennombrudd i sin forskning på multiversteorien.

Men når han oppdager en feil i ligningen som verifiserer teorien kun uker før publisering, må han jobbe hardt for å finne feilen og å unngå å bli en vits i fagmiljøet. I det altoppslukende arbeidet med å finne en løsning begynner versjoner av han selv fra parallelle virkeligheter å dukke opp og han blir konfrontert med spørsmål om forholdet til sin egen sønn, ekskone, aldrende mor og fraværende far.

— Hvordan jobbet du for å finne en balanse mellom å sørge for at fysikken er riktig, samtidig som det ikke ble for komplisert for et kinopublikum?

— Et grep vi gjør er å starte filmen med en forelesning der professoren får forklare teorien til publikum. Det er selvfølgelig en fryktelig avansert teori, som alle de store fysikkteoriene er, men mitt inntrykk er at de er ganske elegante og «catchy» når de først har blitt jobbet fram. Det er også tilfelle med denne teorien. Når du først har gjort det, føler du en veldig frihet som historieforteller, sier Rørvik.

Ekstremt forbruk av kaffe

En rød tråd gjennom filmen er forholdet mellom Thomas og sønnen Aleksander og mellom Thomas og faren han ikke vet hvem er og hvilken pris familien må betale for hans altoppslukende arbeid.

Som det blir sagt i filmen: «Det er ingen nobelpris for årets far».

Det blir også hintet til at hans fokus på å bekrefte teorien om flere universer stammer fra sin egen misnøye med den virkeligheten han selv lever i med en ekskone som forsøker å komme seg videre i et nytt forhold med en kjønnsforsker og en mor som viser tegn på demens.

Raklev kaller den sentrale teorien i filmen, multiversteorien, for et «realistisk galskapsprosjekt». En type teori som det er lite sannsynlig og kanskje umulig å verifisere, men som det er realistisk at en karakter som Thomas, med et stort ego og et hint av galskap, kan få for seg at han skal løse.

— Kjenner du igjen hovedpersonen fra fysikkens verden, Raklev?

— Ja, på mange måter. Noen ganger kan jeg kjenne på at det treffer litt nære denne spagaten Thomas står i. Selv har jeg ikke familie, men jeg kjenner på å være fanget mellom en interessant jobb og andre forpliktelser. Den biten er veldig gjenkjennelig. Ellers er det ekstreme forbruket av kaffe veldig gjenkjennelig for alle fysikere.

— Hva med kjederøykingen?

— Nei, den moderne fysikeren er ganske kjernesunn. De gamle gjorde det. I dag henger fysikere oftere i en fjellvegg. Den store hobbyen er klatring, sier Raklev.

Snillere med hverandre

Karakteren Thomas har heller ikke oppstått i et vakuum, forteller Rørvik. Som flere av historiens store vitenskapsmenn, har Thomas et stort ego og et kaotisk privatliv.

— Paul Dirac hadde et veldig komplisert forhold til faren, mens både Schrödinger og Richard Feynman var kaotiske folk som lå mye rundt. Det er en historie om Schrödinger der han fikk elskerinnen til å bo hjemme hos seg og kona, blant annet, sier Rørvik.

— Det går en annen historie om en eksperimentalist ved CERN som bokstavelig talt tisset på konkurrentens eksperiment for å ødelegge det, skyter Raklev inn.

— De var både i beinhard konflikt med hverandre og at de hadde store og sårbare egoer og et liv som lå i grus rundt dem. Alt for teorien, sier Rørvik.

Raklev mener dagens fysikere er snillere med hverandre, men:

— Det er stadig vekk konflikter, men er det ikke slik i akademia generelt? Det er noen her på huset som ikke snakker med hverandre, sier Raklev.

Hat mot humaniora

«Hvorfor ligger det en kjønnsforsker i senga vår», utbryter Thomas i en scene midtveis i filmen.

Han har akkurat oppdaget den nye kjæresten til ekskona Sara. Det er uklart om det er den romantiske relasjonen kjønnsforskeren Bjørn har til eksen eller yrket hans som opprører Thomas mest. Han legger i hvert fall ikke skjul på hatet han har mot humaniora gjennom filmen.

For Rørvik var det en vits som måtte inn i en film om «hard science». Raklev kan avsløre at det er ikke langt fra sannheten.

— Jeg er ingen humaniorahater og jeg mener at vi fysikere er altfor lite opptatt av filosofi, for eksempel. Kjønnsforskning, kanskje ikke. Men det er en viss skepsis mot det vi kaller øvre Blindern fra nedre Blindern. Det er noen fysikere som virkelig ikke har sansen for humaniora. Så den biten er et realistisk karaktertrekk, selv om jeg ikke kjenner meg igjen i det selv, sier Raklev.

For ham har det vært fascinerende å se filmprosessen fra innsiden. Særlig er han imponert over stå-på-viljen Rørvik har hatt.

— Det er fem år siden vi begynte å snakke sammen og det har tatt ekstremt lang tid på grunn av korona. Det er mer ekstremt enn de tingene vi holder på med. Vi er vant til at det kan ta mange år for oss å gjøre ferdig en artikkel, men dette har tatt enda lengre tid. Jeg er imponert over utholdenheten, sier Raklev.