Film Jan Storø
Humoristisk drama fra universitetsmiljøet
Morsom akademisk humor for «klanen», skriver vår anmelder om filmen Thomas mot Thomas fra fysikkbygget ved Universitetet i Oslo .
Vi får en fortelling som begynner med at vi blir introdusert for en arbeidsom, men likevel frustrert professor i fysikk ved Universitetet i Oslo. Han har brukt ti år på å løse sitt problem, og er i ferd med å sluttføre arbeidet – men mangler det endelige gjennombruddet.
Han vil bevise at det finnes et uendelig antall parallelle universer, med utgangspunkt i det kjente tankeeksperimentet «Schrödingers katt». Motstanden i fagmiljøet er merkbar. Han blir ledd av blant kollegene, og det er selvfølgelig ikke hyggelig når en student våger seg frampå under en forelesning med: «De andre foreleserne sier noe annet?»
Thomas ser ut til å være lysende begavet. Han er god på tallene og de andre symbolene i de komplekse likningene på tavlen i arbeidsrommet. Men han er også en nerd, en sosialt innsnevret fagidiot som ikke helt mestrer det sosiale universet han selv lever i.
Han har en sønn, Aleksander, sammen med Sara. De er separert. Aleksander er en gutt med spesiell interesse for matlaging, og med godt utviklede ferdigheter. Han lager de lekreste retter. Men faren oppdager det nærmest ikke. Thomas har en mor som tidligere har levd et fritt og eksperimenterende liv, men som nå har fått en begynnende demens. For tiden bor han hos moren.
Thomas sitt egentlige problem er ikke det samme som Schrödinger gjorde verdenskjent, nemlig å føre ugjendrivelige bevis for den komplekse kvantefysiske påstanden. Hans problem er først og fremst at det egne livet ikke henger så godt sammen, og at det går utover de andre rundt ham. Særlig er Aleksander hungrig etter det han aldri får; sin fars anerkjennelse.
Regissør og manusforfatter Jakob Rørvik tar oss med inn i dette universet, men tar seg samtidig den friheten å gi Thomas det han vil ha, nemlig flere parallelle universer. Eller strengt tatt: flere parallelle Thomaser. Mens Thomas jobber dukker nemlig Thomas opp, og deretter Thomas og Thomas og Thomas. Og slik fortsetter det.
Etter hvert blir det ganske mange av ham. I sine parallelle universer har de opplevd ulike ting. De er ulike – og like – Thomasene er resultat av ulike livserfaringer i hvert av sine univers. Forvirret? Da har nok Rørvik fått det som han ville.
Thomas mot Thomas er en film som balanserer mellom komedie med en vitenskapelig twist og relasjonsdrama.
Jan Storø
Han vekker nysgjerrigheten, og han har gitt Thomas det Thomas tror han vil ha – det multiverset som han ønsker å bevise. Så sikker er Thomas i sin sak at han har kjøpt inn champagnen som skal drikkes når han får Nobelprisen i fysikk.
Som denne smått innviklede innledningen til et handlingsreferat forteller, er Thomas mot Thomas en film som balanserer mellom komedie med en vitenskapelig twist og relasjonsdrama. Og den balansen ivaretar Rørvik på en kreativ og leken måte. Her er vi hele tiden underveis i en fortelling som kan komme til å snu i en annen retning enn vi trodde. Men Rørvik balanserer hendelsene likevel på en slik måte at vi har en viss oversikt, vi som ser på.
For mange av Khronos lesere er det en rekke detaljer å glede seg over. Ikke minst er det artig når naturviteren Thomas treffer på folk han mener kommer fra humaniora. Da blir han ivrig; slike folk har misforstått det meste! Kjønnsforskere som kaster om seg med begreper som interseksjonalitet er selveste fanden på veggen for «vår mann» med base i Fysikkbygningen på Blindern.
Vi får også innblikk i Thomas sitt strev med å få publisert sin banebrytende artikkel. Morsom akademisk humor for «klanen», men muligens litt fjernt for det allmenne kinopublikummet.
Arthur Berning gir oss morsomme portretter av de ulike versjoner av Thomas. Silje Storstein er god som Sara og det samme er Hege Schøyen som moren. Men best er Filip Mathias Eide, som sønnen. Han gir et sobert og fint spill, i flere sekvenser uten så mange replikker.
Thomas mot Thomas er en småvilter filmfortelling som i store deler av første halvpart truer med å spore av – men som klarer å holde seg på komikkens smale sti. Etter hvert blir dens innslag av relasjonelt drama mer sentralt. Og det er et godt grep. På dette tidspunktet har vi kommet opp i en femten – tjue utgaver av Thomas, og det er på tide at det ene universet fester seg til virkeligheten.
Selv Thomas, han vi begynte med, skjønner såpass.