Debatt Jernsletten, Hjort, Ekman og Høiback

Museer er og bør fortsette å være kunn­skaps­insti­tu­sjoner

Det er ved å øke kunnskapen gjennom forskning at museene fortsetter å være relevante bidragsytere til samfunnets forståelse av seg selv og sine omgivelser.

Utendørsarrangementet Vuonnamárkanat på Varanger samiske museum.
Utendørsarrangementet Vuonnamárkanat på Varanger samiske museum.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Våren 2021 er det bebudet at Kulturdepartementet skal legge frem en ny melding om museumssektoren for Stortinget. Meldingen skal gjennomgå situasjonen for museumssektoren, inkludert de samiske museene, i lys av museumsreformen, og drøfte framtidsutfordringer og -muligheter for museene.

I forkant er det satt i gang flere forberedende utredninger, som skal være med på å danne kunnskapsgrunnlaget for meldinga. To av disse er publiserte rapporter: Museum og samfunn fra Telemarksforskning og Vilje til forskning fra Utvalg for museum og forskning. Begge på oppdrag fra Kulturdepartementet. De gir mye nyttig informasjon om tilstanden ved museene finansiert av Kulturdepartementet og Sametinget.

Det vi imidlertid savner er en mulighet til å komme med respons, spesielt når det gjelder de konklusjoner som trekkes og de tiltak som foreslås. Det fremstår som et demokratisk problem at viktige grunnlagsdokumenter skrives om museene som ikke er akkrediterte som forskningsinstitusjoner, uten at disse museene er representert eller gis mulighet til å respondere. Erfaringsmessig vil mange premisser være lagt før museumsmeldinga kommer ut på høring. Det hadde derfor vært ønskelig å få komme med innspill til den virkeligheten som beskrives i utredningene og de slutninger som trekkes, før bordet fanger.

Det fremstår som et demokratisk problem at viktige grunnlagsdokumenter skrives om museene som ikke er akkrediterte som forskningsinstitusjoner, uten at disse museene er representert eller gis mulighet til å respondere.

Jernsletten, Hjort, Ekman og Høiback

Telemarkforskning sin rapport Museum og samfunn. En utredning om museenes samfunnsroller i lys av museumsreformen er «utarbeidet med en ambisjon om å kunne være et nyttig kunnskapsgrunnlag for å arbeide med utviklingen av norsk museumspolitikk, på et tidspunkt hvor en større reform er gjennomført, og hvor det kan være behov for å diskutere noen grunnleggende forutsetninger for museenes rolle og funksjon i samfunnet». Dette er oppdragsforskning på høyt faglig nivå, som gir gode statistiske framstillinger kombinert med dypdykk i casestudier. Alt i alt oppfatter vi rapporten som en god dokumentasjon av status i de såkalte KUD-musene, samt de samiske museene. En stor fordel med rapporten er at den også inkluderer noen av museene finansiert av Kunnskapsdepartementet: Universitetsmuseene. På denne måten får man et godt sammenligningsgrunnlag for hvilke ulike retninger de ulike museumstypene har beveget seg i.

Utvalget for museum og forskning ble nedsatt av Kulturdepartementet for å se nærmere på hvordan forskningen i museene kan styrkes og sikres et høyt nivå framover. Utvalget har tolket sitt mandat til å gjelde kun museer som får tilskudd fra Kulturdepartementet, de såkalte KUD-museene. Likevel gir rapporten en framstilling av hvor de største ulikhetene er mellom KUD-museene og universitetsmuseene er, noe som gir et godt bilde av at man står ovenfor svært ulike utfordringer når det gjelder forskning i museene.

To gode utredninger til tross; det oppleves som at museer som ikke er akkrediterte som forskningsinstitusjoner blir betraktet utenifra, og til dels ovenfra. Når det da ikke er lagt opp til at museene kan ta til motmæle mot konklusjonene som dras, oppleves det som en udemokratisk prosess. Vi skal gi eksempler på forhold vi ser som spesielt problematiske.

Telemarksforskning fastslår etter en grundig gjennomgang at svært mange museer ikke klarer å leve opp til bevilgende myndigheters krav om at de skal være forskende institusjoner. Dette er en god beskrivelse av dagens situasjon. Det vi reagerer på er tiltaket som foreslås for å bøte på dette: At man lar ulike museer spesialisere seg i ulike retninger uten krav til at de skal levere på alle de fire F’ene: forvaltning, forskning, formidling og fornying. Dette mener vi er feil medisin.

Hvis museene selv skal bestemme om de kun vil være besøkssentre som formidler andres kunnskap og forskning, så strider det også mot den internasjonale definisjonen av hva et museum skal være: «Et museum er en permanent institusjon, ikke basert på profitt, som skal tjene samfunnet og dets utvikling og være åpent for publikum; som samler inn, bevarer/konserverer, forsker i, formidler og stiller ut materielle og immaterielle vitnesbyrd om mennesker og deres omgivelser i studie-, utdannings- og underholdningsøyemed» (ICOMs statutter, artikkel 3, paragraf 1).

Museer er og bør fortsette å være kunnskapsinstitusjoner i tråd med denne definisjonen. Det er ved å øke kunnskapen gjennom forskning at museene fortsetter å være relevante bidragsytere til samfunnets forståelse av seg selv og sine omgivelser. Derfor bør en situasjonsbeskrivelse som Telemarksforskning har levert, hvor konsolideringsreformen prosentvis ikke har økt forskningsaktiviteten i museene, være et signal om at man bør satse mer på forskning, ikke bare kutte det ut fordi mange strever med å få det til. Samfunnet skal kunne forvente at de offentlig finansierte museene er kunnskapsleverandører, som etterlever samme krav til etterrettelighet, metode og etikk som UH-sektoren arbeider under.

Utvalget for museum og forskning har en gjennomgående analyse av forskjellene mellom universitetsmuseene og KUD-museene, hvor sistnevnte kommer dårlig ut. De vurderer derfor om noen av de tiltak som har vært igangsatt for universitetsmuseene bør utprøves for KUD-museene. Utvalget presenterer storstilte vyer om nye forskningsmidler og stipendiatstillinger. Dette er en god og nødvendig satsing, som med friske midler kan gjøre en stor forskjell slik at museene kan ta seg råd til å satse på forskning.

Det er imidlertid lagt inn et kriterium om at de søkbare forskningsmidlene kun skal gå til samarbeidsprosjekter mellom museumssektor og UH-sektor. Det er altså ingen målsetning om at museer med egen forskningskompetanse kan drive samarbeid seg imellom, uten at UH-sektoren må involveres som partner. Vi mener det bør legges til rette for selvstendig samarbeid mellom museenes forskningsmiljøer. Gjennom slikt samarbeid kan det bygges plattformer for deling av kompetanse og ressurser på tvers av institusjoner med små forskermiljøer, samt deling av best-practice-kunnskap som er spesifikk for museene.

Museene har spesifikke og unike ressurser, som gjør at museumsforskning kan tilby noe som UH-forskning ikke kan i samme grad. For eksempel langsiktig kunnskapsbygging på temaer som berører det enkelt museums samlinger sammenlignet med forskningsprosjekters varighet på noen få år; eiere av arkiv og samlinger, samt besøksgrupper å forske på; dokumentasjonsarbeid som naturlig del av forvaltning av samlinger; annen type formidling og undervisning med andre målgrupper enn UH-sektoren; nærheten til et allment publikum. Som utvalget selv trekker frem kan de nasjonale museumsnettverkene med fordel styrkes gjennom forskning som langsiktige kompetansesentra.

At man lar ulike museer spesialisere seg i ulike retninger uten krav til at de skal levere på alle de fire F-ene: forvaltning, forskning, formidling og fornying er feil medisin.

Jernsletten, Hjort, Ekman og Høiback

Et eksempel på at utvalget synes å ha lite innsikt i museumshverdagen i KUD-museene, er når de avviser innføring av belønning for publisering. Argumentet er at slike små midler vil utgjøre liten forskjell i et stort institusjonsbudsjett, og at man heller bør samle friske midler i en ny satsing for å få til reelle forskningsløft. Flertallet av de konsoliderte museene er fremdeles relativt små enheter, med mange samfunnsoppgaver.

For enkeltforskere ansatt på museene er det ofte utfordrende å rettferdiggjøre arbeid med publisering fremfor andre oppgaver. Det kreves en ekstra innsats for å produsere fagfellevurderte artikler. Denne innsatsen får ansatte i UH-sektoren påskjønnelse for. Det er små midler, men det kan være akkurat nok til å verdsette den ekstra innsatsen som legges ned i å heve en forskningspublikasjon fra en populærvitenskapelig til en fagfellevurdert artikkel. Vi mener derfor at et belønningssystem kan virke stimulerende for samarbeidet med UH-sektoren, ved at man blir mer likeverdige partnere. Slikt samarbeid oppleves i dag ofte mer som en belastning for museumsansatte enn som en mulighet. Spesielt gjelder dette når de registrerer at partnere fra UH-sektoren får både økonomisk belønning og opprykksmuligheter for sin del av arbeidet.

Seksjon for forskning i Norges museumsforbund er glad for at det brukes ressurser på å kartlegge situasjonen i museumssektoren og vi ser med spenning frem til en ny museumsmelding. Vi vil imidlertid mane til en mer inkluderende og demokratisk prosess, hvor vi som arbeider til daglig med forskning og andre oppgaver i museene får mulighet til å komme med innspill underveis og ikke må vente til kortene er lagt. Høringsrunder på en melding som allerede er trykt, vil dessverre ofte ha kun korrigerende effekt, og det kan da være for sent å påpeke svakheter som krever grunnleggende endringer. Hvordan virkeligheten beskrives, får stor innvirkning på valg av virkemidler.

Powered by Labrador CMS