Erkjennelse og læring i kultur og historie - Universitetene og våre museer

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For 3000 år siden hugget folk langs Østfoldskysten inn sirlige figurer og symboler i fjellet ved det som den gang var deres strand. Det er maritime bilder og fortellinger, om sjøreiser og slag, om mytiske helter, om folk og dyr. Helleristningene viser hva som opptok folk i disse to fjerne historiske epokene, og gir oss et lite vindu inn til deres verden.

Det er ingen selvfølge at et samfunn tar vare på kulturminner. Vi er alltid opptatt av å gjøre plass til det nye, det moderne. Slik sett er det på sinn plass med en takk til framsynte politikere som sørget for å etablere en fortidsminnenes fredningslov i 1905 (Lov om Fortidsminder, videreført i dagens Lov om kulturminner), som en konsekvens av at stavkirker, gravminner og andre kulturminner gikk tapt i stadig økende tempo.

Tidlig på 1800-tallet var de fleste kulturminner i Norge fortsatt på private hender, og mange var i ferd med å forsvinne. Fortidsminneforeningen, som ble etablert i 1844, sikret seg eiendomsretten til særskilt viktige kulturminner over store deler av landet. En komité under Selskabet for Norges Vel fikk ansvar for å ta vare på oldsaker. Denne samlingen ble gitt i gave til Universitetet i Oslo (som den gang var Norges eneste universitet) på 1820-tallet, og dermed ble Oldsaksamlingen opprettet. Gjennom loven av 1905 fikk UiO gjennom Oldsaksamlingen ansvar for utgraving og innsamling av gjenstander fra store deler av Øst- og Sørlandet. I dag er det derfor UiOs arkeologer som står for utgravingen av Gjellestadskipet, en utgraving som vil gi oss helt ny kunnskap om vikingtiden i Norge. Tilsvarende har Universitetet i Bergen, Stavanger, NTNU og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet ansvar for utgraving og forvaltning av kulturminner fra andre deler av Norge.

Kunnskap om fortiden er påkrevd for å forstå hvem vi er og hvor vi kommer fra. I historien ligger nøkler til å forstå vår identitet som folk, vår kultur og språk. På denne måten er museene og forskningsaktiviteten som pågår der en viktig del av samfunnets hukommelse. Det er et ansvar UiO tar på stort alvor. Selve begrepet universitetsmuseum sier det meste; det handler om at museene skal forske aktivt og kanskje særlig på de samlingene de forvalter. Det er tilfellet ved UiO. Internasjonale fagevalueringer viser høy forskningskvalitet. I tillegg jobbes det aktivt for å stadig aktualisere og formidle fra samlingenes innhold. Sammen med fakultetene arbeider vi nå for å styrke og videreutvikle samhandlingen mellom museene og øvrige deler av UiO. Vi kaller det et posisjonsnotat for universitetsmuseene.

Og vi har mye å arbeide med og for. UiO er den stolte eier og utvikler av Vikingskipshuset, Historisk museum, Naturhistorisk museum, Botanisk hage og via stiftelsen Den Weis Rosenkroneske Stiftelse har vi et sterkt hjerte og eierforhold også til Baroniet Rosendal. I tillegg er UiO grunneier av flere arkeologiske severdigheter, blant annet i Østfold med det monumentale steinringfeltet på Hunn og flere helleristningsfelt, i Vestfold med strandgravfeltet på Mølen og i Agder med helleristningsfelt og gårdsanlegg på Penne. Disse ble i sin tid kjøpt opp, for at særlig utsatte og verdifulle kulturminner skulle sikres for framtiden.

Et klassisk breddeuniversitet som UiO er mye mer enn en ren utdanningsinstitusjon. Vi er forskningsintensive, har høy innovasjonstakt og bidrar til at kunnskap settes i bruk. UiO er slett ikke uten ansvar for den sterke norske forvaltning; den norske modellen. Men UiOs oppdrag er også å beskytte og ta vare på gjenstander og kunnskap om disse. Å forvalte Norges vikingtidsarv er bare ett eksempel. Aktiviteten er stor og kontinuerlig. Utgravningene som nå foregår på Skavernodden i Åmot har for eksempel gitt oss spektakulære funn fra eldre jernalder.

I samtiden står vi hele tiden i spenningsfeltet mellom fortid og fremtid, gammelt og nytt, mellom tradisjon og nye impulser. Men samtiden er både en konsekvens av det vi var og det vi ønsker å bli. Vi må finne rett balanse. Å ta vare på det gamle betyr selvsagt ikke at vi ikke skal fornye oss, eller endre vår kultur. Men fornyelse betyr heller ikke å kaste ut alt som var. Gjennom å kjenne vår (rike, spennende og noen ganger også ubehagelige historie) historie kan vi kanskje også unngå feil tidligere generasjoner har gjort. Historien kan ikke saneres til å passe dagens normer og verdier. Vi må alle benytte friheten til å ta inn over oss hele historien vår, på godt og vondt, som Trine Skei Grande poengterte i Aftenposten nylig.

Kanskje skal vi alle i lys av de siste tiders hendelser bruke litt av det som for de fleste av oss blir en Norges-sommer, til å studere helleristningene på Begby, steinringene på Hunn, gravrøysene på Mølen, eller nyte kortreist verdensarv på Vikingskipshuset; alternativt studere UiOs skulpturer og byster i Oslos gater og parker. Det ligger erkjennelse og læring i å forstå kultur og historie.

Og om noen uker blir det til og med mulig å få omvisninger under utgravingen av Gjellestadskipet. Den første utgravningen av en skipsgrav fra vikingtiden på 100 år. Det er ikke sikkert du får muligheten på nytt.

Nyt sommeren!