Film Jan Storø

Modent om livets siste fase

Vår anmelder har sett Vortex, og anbefaler den.

Dario Argento og Francoise Lebrun i Vortex

Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I Vortex settes livets siste fase under lupen. Et eldre ektepar bor i en leilighet i Paris. I en rørende og hyggelig liten scene innledningsvis skåler de med hverandre på balkongen. Tonen er satt for hvem de er: To mennesker som er glad i hverandre og som har levd et helt liv sammen.

Fakta

Vortex

Vortex

PREMIERE: 12. august 2022

ORIGINALTITTEL: Vortex

SJANGER: Drama

MEDVIRKENDE: Dario Argento, Francoise Lebrun, Alex Lutz, Kylian Dheret

REGI: Gaspar Noé

ALDERSGRENSE: 9 år

I det vi møter dem ser det ut til at han er mest oppegående. Han skriver på en bok om film og drømmer. Hun virker mer desorientert. En dag går hun ut av leiligheten uten noe egentlig mål. Han blir urolig når han oppdager det, og leter etter henne i nabolaget. Han finner henne inne i en butikk og får loset henne hjem.

Så enkel er inngangen til filmen. Det finnes mange eldre ektepar som dette. De kjenner hverandre ut og inn. Men så oppdager den ene at noe er i ferd med å endre seg. Vi snakker om demens. Det er iallfall der regissør Gaspar Noé starter. Etter hvert skjønner vi at også mannen i leiligheten ikke er helt på høyden, han heller.

Den selverklærte provokatøren Noé, som vanligvis ikke er fornøyd med en film hvis han ikke han provosert noen, har tatt et annet grep denne gangen. Vi kjenner ham gjennom de siste 25 årene som en svært dedikert regissør med et sterkt formspråk. Hans filmer har ikke passet for alle. Fra debuten I stand alone (1998) via blant annet Irréversible (2002) og Climax (2018).

Denne gangen er det altså annerledes. Han kobler det med sin egen hjerneblødning for et par år siden. Noé overlevde så vidt, og fikk en lengre rekonvalesens. Nedstengingen under pandemien forlenget perioden der han fikk tenkt over hvor han sto i livet. Dessuten døde flere venner i denne perioden.

Hans nye og lavmælte film er her nå. De to viktigste elementene som gjør Vortex til en film det er vel verdt å se, er skuespillet - og foto og redigering.

Vi begynner med det siste. Det aller meste av filmen vises i såkalt «split screen». På norsk: delt skjerm/lerret. Noé filmet alle scenene med to håndholdte kameraer. Som oftest slik at det ene følger henne, og det andre han. Underveis bestemte han seg for å bruke begge bildene parallelt, slik at vi hele tiden kan følge både han og henne. Og enkelte ganger setter han dem sammen slik at de nesten danner ett bilde. Dette valget gir en helt spesiell følelse av å være tett på dette paret som både kjenner hverandre godt, og som opplever at deres verden er i ferd med å forandre seg. Vi lever med, i nærheten mellom dem, og i avstanden. (Filmens trailer er laget litt annerledes, og gir ikke egentlig inntrykk av hvordan Noé har brukt split screen i filmen).

De to viktigste elementene som gjør Vortex til en film det er vel verdt å se, er skuespillet - og foto og redigering.

Jan Storø

I tillegg til split screen-valget har filmskaperen gjort gode valg i redigeringen. Gjennom hele filmen skifter tonen i fortellingen sømløst, slik at vi den utvikler seg fra de innledende delene. Det hele skjer med en langsomhet som tvinger oss til å holde fast. Fra den tidvis klamme tosomheten i den innledende delen skapes dessuten et nytt momentum etter hvert ved at sønnen kommer på besøk og blir vitne til hvordan foreldrene har det.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

De to hovedrollene spilles på beste vis av veteranene Françoise Lebrun og Dario Argento, hun fransk skuespiller, han italiensk filmregissør. Begge gir oss inderlige portretter som vi tror på.

Den innholdsrike og relativt trange leiligheten skal også nevnes. Den er totalt fylt opp med ekteparets bilder, bøker og gjenstander - minner fra et langt liv. Rommene og tingene utgjør en konstant, der menneskene i leiligheten forandrer seg og beveger seg bort fra den ideen akkurat denne leiligheten og dens inventar var for akkurat disse menneskene gjennom årtiene.

Samspillet mellom de to i deres vei mot sin endetid, utspilt i leilighetens uforanderlighet, er vond å se på. Mot slutten utvikles destruktive krefter. I siste instans overlever selv ikke det materielle menneskenes vei mot sitt eget endelikt – uten at dette for så vidt skal forstå annerledes enn at vi alle skal dø en dag. Vortex betyr virvel, og spiller nok på det uomgjengelige i livets gang.

Vortex er en av disse fortellingene vi kan lære av. Den høres kanskje trist ut. Og den er selvsagt det på sitt vis. Men den holdes likevel oppe av et respektfullt blikk på de gamle. Selv om de ikke lenger er de de var, er de verdige mennesker.

Gaspar Noé er ikke redd for å dypdykke, både i det vakre og det vonde. Han er ikke redd for å fortelle om det ubehagelige elementet i eksistensen. Gå på kino!

Powered by Labrador CMS