Mitt ønske om å jobbe i akademia ble knust av arbeidskulturen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LIKESTILLING I AKADEMIA | Professor Benedikte Moltumyr Høgberg uttalte seg mandag om ansattkulturen blant kvinnelige vitenskapelige ansatte på UiO. Dette var et tilsvar til Direktør Arne Flåøyen sitt leserinnlegg om Gutteklubben Grei.

Som ung kvinnelig jusstudent med bakgrunn innenfor både privat advokatvirksomhet og som ansatt i diverse forskningsstillinger ved UiO, kan jeg dessverre underskrive på mange av poengene hun peker på. Universitetet har et arbeidskulturproblem når det gjelder å få kvinnelige vitenskapelige ansatte opp og frem. Dette gjelder både unge og eldre forskere. Det er ikke bare Gutteklubben Grei som forspiller mulighetene. Det er den felles ukulturen som hersker ved universitetet som ødelegger for fremtiden til kvinnelige forskere.

Selv om jeg ikke enda har hatt det privilegiet å arbeide i akademia på heltid, tror jeg perspektivet til en som kunne gjort det i fremtiden er viktig å få frem i denne debatten. Mitt ønske om å jobbe i akademia ble nemlig knust den dagen jeg fikk innsyn i arbeidskulturen ved UiO. At det var de kvinnelige ansatte som skulle bidra mest til min erfaring med dette, opplevde jeg som overraskende. Jeg hadde hørt rykter om vanskelige mannlige professorer, men støtte til min store forbauselse på få av dem. At de eksisterer betviler jeg ikke, men det var ikke utelukkende de som preget det jeg mener er en akademisk ukultur.

Da jeg først begynte å jobbe på universitetet, tok det ikke lang tid før jeg støtte på de første opplevelsene med hersketeknikker. Til min store fortvilelse var det ikke mennene som sto bak disse småkrasse angrepene, men kvinner. Det hadde vært så mye enklere for meg å peke på kjønnsforskjeller og maktubalanse enn å måtte ta opp kampen med forsøkene fra kvinnelige kollegaer på å dra mine synspunkter ned. Fremfor støtte fra mine kvinnelige (og mannlige) kollegaer ved slike hendelser, fikk jeg sympati og støtte i det skjulte, og skulende blikk i det åpne. Støter man på slikt, lærer man kjapt å holde seg på sin plass. Det er et stort tap for akademia.

LES OGSÅ

Kvinnekulturen i akademia er problemet, ikke Gutteklubben Grei, mener jussprofessor

Mitt første møte med flokkmentalitet skulle altså ikke komme i det private arbeidslivet. Det kom tvert om på en offentlig arbeidsplass hvor det tilsynelatende skulle være forskningen som skulle snakke for seg. Jeg opplevde heller at det var kvinner som snakket om og ned andre kvinner. Hva årsaken til dette kan være tør jeg ikke spekulere i, men jeg vet at jeg opplevde at det ble stadig mindre rom for å være en kvinne som ytret sine meninger. Når jeg gjorde det, ble det faktisk kommentert som om det var noe ytterst spesielt at jeg bidro til diskusjoner. Jeg har sett andre kvinner i akademia bli felt på samme måte. At fremtredende forskere som Anine Kierulf og Benedikte Moltumyr Høgberg i det offentlige rom har følt et sterkt behov for å kommentere dette arbeidsmiljøet, tenker jeg taler enda sterkere enn min personlige erfaring med dette. De har tross alt lengre erfaring med det enn meg.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

At omtalen av kvinner i akademia har en sterk kontrast til behandlingen menn får, ser man raskt når man forstår hvordan den mannlige idealforskeren ofte fremstår. Han har sterke meninger i media, kan fremstå som krass i undervisningssituasjonen og meget frempå i sitt virke som forsker på universitetet ellers. De kan være politisk ukorrekte, krasse og direkte uten at de blir betegnet som vanskelige. De har da heller «sterke personligheter» og «velunderbyggede meninger». Det er særdeles få av dem som omtales på samme måte som kvinnene med lignende atferd og lignende meninger. Jeg er enig med Høgberg i at det kan ha grunnlag i en forhøyet toleranse for menns atferd. Det er likevel ikke bare menns toleranse for menn som bør fremheves i denne sammenhengen, men også kvinners. Når de samme individene, også her både menn og kvinner, mangler tilsvarende toleranse for det motsatte kjønn – handler det plutselig om en undertrykkelse av kvinners mulighet til å være noe de selv ønsker å være. Kvinner skal og bør ha samme mulighet til å ha sterke og fremtredende roller og personligheter i akademia. Det skal de ha uten følgestempelet «vanskelig kvinne». Man bør ta det på sterkeste alvor at behandlingen av kvinner i akademia da ikke lenger bare handler om en gutteklubb eller en flokkmentalitet, men blir et strukturelt problem hvor myten om den «vanskelige kvinnen» iscenesettes. At det formelle arbeidsmiljøet tar til seg disse holdningene er illevarslende.

Likevel kvier jeg meg for å stå med beina plantet hardt på bakken og påstå at det er den ene eller den andre klubben som bidrar mest til problemet. Perspektivet til Høgberg er viktig, men samarbeidet til alle de vitenskapelige ansatte om et bedre arbeidsmiljø bør fremheves i enda større grad enn noen i debatten har gjort. Som ung kvinne synes jeg selv at det fremstår som en tendens at man peker på det motsatte kjønn når fremgang lar vente på seg, eller at det ene kjønn får ufortjent mye av skylda. Min personlige erfaring er heller at det er en felles ukultur som bidrar til at kvinner som står på sitt fremstår som vanskelige og omtales som sinte. For det er like mange menn som ikke står opp for de kvinnene som omtales slik, som det er kvinner som snakker ned om sine kvinnelige kollegaer. Man burde derfor ta et felles ansvar for å løfte opp arbeidet til de kvinnelige forskerne, men med et fravær av flokkmentalitet og sjalusi.

Universitetet står i reell fare for å miste fremragende og innovative kvinnelige forskere på alle felt. Mange vitenskapelige har advart om dette selv, og nå gjør også jeg det som student og mulig fremtidig akademiker. Jeg anser meg selv verken som en fremragende eller innovativ kvinnelig forsker på dette punktet i mitt liv. Jeg synes likevel at jeg burde hatt muligheten til å bli det, og ikke få mine drømmer knust av en arbeidskultur preget av baksnakking og motarbeidelse. Skal man bli fremragende, kan man jo like gjerne bli det et sted hvor man trives. Jeg er nok ikke den eneste som tenker sånn.

LES OGSÅ

Gutteklubben Grei kan hindre kvinner i å nå toppen i akademia