Mindre styring av kunnskapssektoren og et enklere regelverk

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi spør oss hva slags styring som gir de beste rammene for god utdanning i framtiden. Hele argumentasjonen bak de ulike innspill til den kommende stortingsmeldingen om god styring av offentlige universitet og høgskoler, finnes i dokumentet som er lenket til nederst. Så jeg konsentrerer meg om hovedpunktene.

Kortversjonen er at vi i Nokut ønsker oss mindre styring av kunnskapssektoren og et enklere regelverk. I tillegg mener vi at det er for tidlig å se effekter av omorganiseringen av kunnskapsforvaltningen, slik at en evaluering ikke bør gjennomføres nå.

Hovedbudskapet fra oss for dette arbeidet er at det bør etterstrebes en styringsstruktur, ikke minst på regelverkssiden, som er mer oversiktlig og mindre inngripende enn tilfellet er i dag. Det bør vises tilbakeholdenhet med å begrense institusjonenes handlingsrom uten at dette er nøye vurdert som formålstjenlig og nødvendig i tråd med utredningsinstruksen. Derfor bør også de ulike styringsvirkemidlene gjennomgås for å sikre at disse i sum ikke gir et styringstrykk som er utilsiktet høyt.

Som et generelt utgangspunkt bør staten kun regulere det som er nødvendig for å sikre rammene for høyere utdanning av god kvalitet. Samtidig bør en sørge for at loven legger til rette for en effektiv bruk av andre virkemidler for å stimulere til ytterligere utvikling. Dette innebærer at det må gjøres bevisste vurderinger når det gjelder hvor intenst ulike sider av universitets- og høyskolesektoren skal reguleres, og det er viktig at institusjonenes autonomi blir tydeliggjort og respektert.

Nokut ser en risiko for at dagens reguleringstrykk øker sannsynligheten for at institusjonene posisjonerer seg på den trygge siden for å unngå kritikk, eller bli utsatt for tilsyn. Med dette vil fokuset på oppfølgning av lov- og forskriftsverkets minstestandarder bli i overkant dominerende til fortrengsel for en mer dynamisk dialog for å fremme god faglig utvikling.

I dagens styringsregime av universitetene og høyskolene er det for få mekanismer som åpner for differensiering i sektoren, og det oppfordres i liten grad til ulikhet. Vi ser behovet for at det utredes hvordan man best kan stimulere ulike institusjonsprofiler, uavhengig av dagens institusjonskategorier. Dette bør gjøres med tanke på å utvikle høy kvalitet i utdanning, forskning og formidling innenfor områder der institusjonene har særlig gode forutsetninger for å oppnå det, og i samsvar med institusjonens særlige samfunnsoppdrag og egne strategiske føringer.

• Les også: Har vi en plan, Forskningsrådet?

Utdanningsinstitusjonene har selv det primære ansvaret for kvalitet og relevans på læringsutbytte til alle sine utdanninger. Vi mener at for høy grad av sentral detaljstyring av utdanningenes innhold kan ha en negativ effekt på institusjonenes arbeid med pedagogisk og faglig utvikling, og dermed potensielt på kvalitetsarbeidet.

Nokut mener videre at en utstrakt bruk av rammeplaner er uheldig. Vår viktigste kritikk av dagens rammeplaner og retningslinjer er at innholdet i utdanningen i for sterk grad detaljstyres av instanser utenfor det fagmiljøet som har kompetanse til å gi utdanningen.

Dagens detaljstyring av forskriftsfestede rammeplaner og detaljerte og forpliktende retningslinjer bør fases ut og institusjonene må gis tillit til at de kan forvalte sine faglige fullmakter overfor alle utdanningsprogram. Institusjonene kan gjennom nasjonale samarbeidsorgan og samarbeid med arbeidslivet raskere tilpasse seg endringer og nye behov enn det forskrifter kan.

• Les også: «Det er uforklarlige forskjeller i finansieringen av institusjonene»

Det bør utredes hvorvidt rammeplaner kan sies å bidra til å sikre og utvikle kvalitet og relevans i utdanningene, og i hvilken grad det heller kan finnes andre mindre inngripende styringsmekanismer som kan bidra til en nasjonal samordning av kompetansekravene i sentrale profesjonsutdanninger.

Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) kan under gitte forutsetninger være hensiktsmessig som alternativt styringsverktøy til rammeplanenes inngripende detaljstyring. Samtidig har krav til NKR i en del sammenhenger hatt lignende effekt som rammeplanene, ved at vi ser tilfeller av at et ellers høyere læringsutbytte blir kunstig nedjustert for å tilfredsstille innplasseringene i NKR. Derfor bør det det ses nærmere på regelverket som regulerer utdanninger og mindre på formaliserte styringsmekanismer i forlengelse av NKR. Det bør også vurderes om disse rammene er optimalt innrettet for både å sikre godt kvalitetsarbeid og god kvalitetskultur ved institusjonene, og for å sikre myndighetenes minimumskrav til faglig innhold og nivå og arbeidslivets behov.

Vi vil fremheve behovet for en klar rollefordeling mellom forvaltningsorganene under Kunnskapsdepartementet, og for en tydeligere samordning av de ulike organenes porteføljer. Omorganiseringen innen styring av kunnskapssektoren har medført at det er etablert to nye organer: Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) og Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning (Unit). I tillegg har både Forskningsrådet og Kompetanse Norge sentrale oppgaver overfor høyere utdanning, og NOKUT har fått en noe justert oppgaveportefølje.

Det er særdeles viktig med et tett samarbeid mellom organene for å sikre god styring og forvaltning av universitets- og høyskolesektoren. Enda viktigere er det at det foreligger en tydelig felles forståelse av arbeidsdelingen, og at institusjonene forstår denne arbeidsdelingen.

UH-lovutvalget har foreslått å evaluere Nokut, noe enkelte universiteter tydelig har utrykt at de støtter. Men dersom det skal foretas en evaluering av Nokut bør ikke dette gjøres isolert. Omorganiseringen omfattet hele den sentrale forvaltningen under Kunnskapsdepartementet, og etter vår oppfatning bør derfor hele kunnskapssektoren sees under ett. En evaluering bør blant annet inkludere en vurdering av oppgavene og arbeidsdelingen mellom Diku, Unit, deler av Forskningsrådet, Kunnskapsdepartementet og Nokut. Dette vil være av vesentlig betydning for å kunne få en helhetlig vurdering av hvilke grep som eventuelt bør tas.

Vi mener også at det er for tidlig å se effekter av omorganiseringen allerede nå. Derfor bør det fortsatt gå noen år før det er poeng å evaluere hvordan de ulike oppgavene og forvaltningsorganene fungerer, både hver for seg og i samarbeid med hverandre og sektorene de er satt til å betjene.

Les hele NOKUTs innspill til stortingsmeldingsarbeidet her.