Privilegier er ikke noe man kan tre ut av: Å slå fast at privilegier eksisterer, er ikke et personangrep, skriver Minda Holm. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Privilegier er ikke noe man kan tre ut av: Å slå fast at privilegier eksisterer, er ikke et personangrep, skriver Minda Holm. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Minda Holm: Om å være kvinne i akademia - og om reaksjonene når jeg skriver om det

Mangfold. Selvfølgelig kan man ha det vanskelig selv om man har privilegier. Dagens akademiske arbeidsliv er vanskelig for mange, skriver stipenidat og forsker Minda Holm om det å snakke høyt om kjønn i akademia.

Publisert Oppdatert

3. desember publiserte jeg et essay i Klassekampen, «Om å være kvinne i akademia.» Det ble publisert i en lengre versjon hos Nupi, Agenda Magasin og Forskerforum – nå også her i Khrono. I anledning av at Khrono trykker essayet kommer jeg også med noen oppsummerende refleksjoner om det å skrive om å være kvinne i akademia helt til slutt i essayet. Reaksjonene har vært overveldende mange.

Essay: «Om å være kvinne i akademia»





  • En kvinne har vunnet en viktig akademisk pris. Jeg hører henne baksnakket av andre kvinner fordi hun angivelig nominerte seg selv – noe det ble eksplisitt oppfordret til.
  • En professor (kvinne), en instituttbestyrer (mann) og en stipendiat (kvinne) står og snakker sammen om et faglig tema. En passerende forsker (mann) avbryter den kvinnelige professoren - uten forvarsel eller beklagelser - for å snakke med instituttbestyreren. Hadde dette skjedd om professoren som snakket var en mann? Kanskje, men jeg har bare opplevd det gjort mot kvinner.
  • En ung student (kvinne) møter en professor (mann) for å diskutere fag, de kjenner hverandre ikke fra før av. I løpet av samtalen kommer professoren med flere urelaterte bemerkninger om one night stands. Får dette den unge kvinnen til å føle seg tilpass?
  • Jeg er såkalt førsteforfatter på en artikkel skrevet med en mannlig kollega i et anerkjent tidsskrift. Kontaktinformasjonen for artikkelen - som står tydelig markert på første side - er min epostadresse. En mannlig professor - som vi referer til mye i artikkelen - skriver en lang mail til min medforfatter - og sier at den må videresendes til meg, men at han ikke hadde min e-post tilgjengelig. Hvorfor tok han ikke seg bryet med å også finne frem min e-post – som var så lett tilgjengelig? Hadde det skjedd hvis jeg var mann, som han intuitivt kanskje ville tatt mer på alvor? Jeg føler meg usynliggjort.
  • Forsamlingen er cirka 2/3 menn. En ung mann presenterer arbeidet sitt, det er abstrakt og historisk og interessant. En rekke mannlige kollegaer kommer med poenger, han noterer interessert ned. En ung kvinnelig kollega kommer med en klok og konstruktiv innvending, han blir synlig litt irritert. Poenget gjentas senere i noe omformulert form av en mannlig stipendiat, til nikk og anerkjennelse.
  • Jeg blir invitert med på en stor internasjonal søknad, eneste oppgitte begrunnelse er at «de trenger en kvinne». En invitasjon som burde gjøre meg takknemlig, etterlater meg først og fremst bare litt trist. Søknaden blir heldigvis ikke noe av, jeg hadde aldri følt meg som et likeverdig medlem.

Opplevelsene jeg nevner her er de som er i gråsonen av hva som er problematisk. Det er verken snakk om seksuell trakassering eller uttalt diskriminering. Det er ikke en gang nødvendigvis snakk om manglende gode intensjoner. Det er snarere snakk om ubevisste praksiser som bidrar til å gjøre akademia til et kjønnsdelt sted.

Som Sirianne Dahlum, seniorforsker ved Prio, oppsummerte med referanse til en rekke studier i Agenda Magasin tidligere i år: «Fortsatt er det slik at de egenskapene som trengs for å være en dyktig forsker forbindes med menn». Mens kvinner har utgjort flertallet av studentmassen i Norge siden 1980-tallet, er de i et mindretall i de akademiske toppstillingene. I dag er rundt 31 prosent av norske professorer kvinner – høyere enn før, men lavt når vi vet at det har vært kjønnsbalanse i antall doktorgrader i over ti år. Akademia har et kvinneproblem, også i Norge.

De egenskapene som for kvinner straffes sosialt, er egenskaper som hos mine mannlige kollegaer ikke bare godtas, men aktivt dyrkes frem og beundres.

Minda Holm

For tretten år siden skrev Cathrine Holst et veldig godt essay i Fett, gjengitt i Ny Tid, med tittel «Flink pike». I essayet forteller Holst, i dag professor ved Universitetet i Oslo, at hun har gått til innkjøp av en bok hvor hun skriver ned alle erfaringer med sexisme i akademia. Det er ikke en dum idé. Selv har jeg en notatbok hvor den ene halvdelen er faglige betraktninger, i den andre halvdelen – begynt bakfra, for at ingen skal få øye på det hvis de åpner boken – har jeg gjort som Holst, og skrevet ned refleksjoner knyttet til det å være kvinne i akademia.

Dette essayet er hentet fra den baksiden.

Der mine mannlige kollegaer er briljante, smarte, originale, er jeg som kvinne hovedsakelig «flink». Der mine mannlige kollegaer gjerne er begavede og kapable til å studere det meste, er mine kvinnelige kollegaer ofte definert ut fra mer snever – og gjerne mer empirisk – tematikk. Antagelsen er her at det teoretiske intellektuelt sett er overordnet det empiriske, og at det hovedsakelig er menn som driver med førstnevnte.[i]

Der mine mannlige kollegaer har mye potensial – som innebærer at de kan inviteres med på artikler og prosjekter langt utover sine felt – begrenses kvinnelige kollegaer av andres ideer om hva de allerede kan. Uansett hva jeg publiserer akademisk, det være seg mer abstrakt eller mer analytisk, er responsen stort sett den samme: Så flink du er. Nå er det selvfølgelig ikke noe galt i å være flink. Men som Holst også påpekte for tretten år siden, er flink assosiert med flittighet, ikke dyktighet. Jeg har knapt hørt begrepet brukt som kompliment om mine mannlige kollegaer. Jeg hører samtidig alt for sjelden kvinnelige akademikere beskrevet som smarte, enda sjeldnere briljante.

Når kvinnelige professorer vurderes av studenter i online-vurderinger brukes begreper som «slem», «urettferdig» og «hard» oftere enn «intelligent», «briljant» og «smart».

For menn er det motsatt.

Mannlige forelesere blir langt oftere vurdert som «geniale», kvinner langt oftere «irriterende».

I en studie fra 1988 bekreftet Elisabeth Fürst den samme tendensen i norske vitenskapelige ansettelsesprosesser. Menn ble oftere tilskrevet kvaliteter som originalitet og «innslag av genialitet», kvinner flid og nøyaktighet. Der menn viste bredde i sin forskning (positivt i vurderingsprosesser), ble kvinner vurdert som for snevre. Ble kvinners forskning først tilkjent bredde, ble bredden imidlertid definert mer negativt som å «spre seg for mye». Akkurat det uttrykket har jeg hørt om meg selv flere ganger. At jeg interesserer meg for og publiserer om flere temaer - en fordel når jeg en dag vil søke professoropprykk - er visst negativt. Selv om jeg altså publiserer, omtrent det eneste som teller i dagens akademiske tellekantsystem.

Den samme type kjønna fordommer bekreftes gjennom eksperimenter. Som en av de nyere studiene Sirianne Dahlum viser til, vurderes menn som langt bedre i et onlinekurs der forskerne skifter på om de sier at foreleseren er mann eller kvinne.

Samme foreleser vurderes altså ulikt kun basert på kjønn: Er du kvinne, blir du automatisk dårligere vurdert. Interessant nok favoriserer også kvinner ofte mannlige forskere. «Det er like sannsynlig at kvinner gjør forutinntatte vurderinger i favør av menn, som at menn gjør det», oppsummerer to forskere fra CUNY i USA. Denne typen fordommer gjelder åpenbart ikke bare i akademia, men det gjelder her også. Som kvinne er jeg rett og slett mer strukturelt betinget til å tvile på min egen autoritet - fordi det er en tvil som også samfunnet deler.

Min første nivå 2-artikkel – den hellige gral i det norske publiseringssystemet, og artikkelen jeg nevnte innledningsvis – var skrevet sammen med en mannlig mentor. Men statistisk er det også et unntak. Menn publiserer langt oftere sammen med andre menn. Kvinner er oftere aleneforfattere, og publiserer dermed mindre. Menn siterer også oftere andre menn, og setter dessuten langt oftere andre menn på pensum. Kvinner siterer seg selv mindre enn det menn gjør, noe som bidrar til å holde dem tilbake karrieremessig (hvor antall siteringer er viktig).

Samtidig vet vi at kvinner som promoterer seg selv ofte oppfattes negativt – til forskjell fra menn. Disse praksisene – både menns favorisering av andre menn og at kvinner i mindre grad er selvpromoterende – får åpenbart konsekvenser, selv om de ikke nødvendigvis er utført med vilje.

Bildet er selvfølgelig ikke sort/hvitt. Flertallet av mine faglige mentorer har vært menn. Den første var Jørgen Sandemose, beryktet kranglefant som nylig gikk bort. Jørgen tok meg under vingene som ung ex.phil.-student og oppfordret meg til å gå over til filosofi. På det knøttlille kontoret hans diskuterte vi etikk, vitenskapsfilosofi og Marx.

Som ex.phil.-lektor hadde han lite makt på universitetet, men han hadde makten til å få en ung kvinnelig student til å føle seg anerkjent i kraft av sitt intellekt. Nå er jeg glad jeg ikke valgte filosofi, for som ung kvinne hadde jeg nok fått en tøff kamp der. 10 av 10 nylig ansatte på filosofi ved NTNU var menn. Ved samme institutt ga de tidligere i år ut en ep.xhil.-bok der 96 menn er nevnt i stikkordsregisteret, kun 8 kvinner. 33 menn er navngitt i innholdsfortegnelsen, ingen kvinner.

Det er åpenbart noe alvorlig galt når en ikke finner plass til kvinnene verken på pensumlistene eller i ansettelsene. NTNU er dessverre ikke alene: Problemet er systemisk. Filosofi er nok ekstra utsatt på grunn av dets eget narrativ om fagets årtusener lange genealogi, hvor nesten alle er hvite menn.

Én av de 10 som ble ansatt ved NTNU er en nær venn. Han er briljant, og fortjente den stillingen. Men han er så vidt han selv vet den første med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn til å få fast ansettelse innenfor filosofi i Norge. Han har fordelen av å være mann, men også ulempen med å ikke være hvit.

Å være mann er likevel åpenbart en stor fordel. Vi vet at rekrutteringen til fagfelt der forventingen er «naturlig briljans» og talent - deriblant filosofi og matte - er dominert av menn. Det er ikke fordi det ikke finnes nok briljante kvinner. For Cathrine Holst var det en beskrivelse av Hannah Arendt som «flink pike» som fikk begeret til å renne over: «Der, ved geniet Arendt, gikk grensen for meg.» Arendt, som for øvrig ikke får plass på ex.phil.-pensum.

Av og til opplever kvinnelige akademikere at andre tar ideene deres. Gitt det vi vet om kjønna forståelser av originalitet, er det ikke overraskende. Tidligere i år hørte jeg en professor nærmest regelrett gjengi et svært spesifikt teoretisk argument som jeg hadde både delt og presentert tidligere. Han hadde lest og hørt det før. Nå var det hans originale poeng.

Dette skjer selvfølgelig med menn i akademia også, særlig de som er nederst i de institusjonelle maktstrukturene (stipendiater, studenter, postdoktorer, minoriteter). Men det skjer nok enklere med kvinner. Et av de verste eksemplene var en forelesning i utlandet hvor jeg hørte mitt eget argument gjengitt nesten ordrett fra et utkast vedkommende hadde lest i forbindelse med en konferanse - nå uten referanse til meg.

Fordi han hadde mye makt, og fordi jeg var feig (ung, kvinne), sa jeg ingenting.

Ideer er flytende og utvikles i en kollektiv dialog. Vi husker ikke alltid hvordan ideer har oppstått: ofte har de ikke et konkret opphav. Men det er ikke ideenes kollektive karakter jeg snakker om her. Det er heller snakk om hvor lett man kan glemme eller tilsidesette kvinners veldig spesifikke, originale ideer, for å så gjøre de til sine egne eller allmenne.

Som en (briljant) politisk teoretiker ved Oxford, Sophie Smith, beskrev i en tweet: Alt for ofte oppfattes kvinners intellektuelle arbeid som ideer som bare «er der ute», «up for grabs», heller enn et faglig bidrag som har blitt nøye utviklet og formulert av én person.

For å vise tilbake til siteringsstatistikken, og fordommene vi mennesker har om menn som geniale kontra kvinner som flinke: Jeg tror hennes fornemmelse stemmer. I noe mindre format er det den opplevelsen også Holst beskriver av å høre en kvinnes argument gjengitt av en mann like etterpå, nå til anerkjennelse. Det er en slik opplevelse jeg også nevner innledningsvis, og som vi vet fra forskning skjer i stort sett alle sosiale rom (på engelsk «he-splaining»).

Dessverre er nedvurderingen og ko-opteringen av kvinners ideer sannsynligvis ikke en gang gjort bevisst. Hadde det skjedd bevisst hadde jo vært enklere å angripe.

Løsningen på skjevheten i akademia ligger ikke i å «manne seg opp» og ta til seg atferden til sine mannlige kollegaer. Gjør jeg det, vil jeg mest sannsynlig bli straffet sosialt. Der kollega (mann) er autoritativ, besluttsom, viktig, direkte, er kollega (kvinne) «vanskelig», «negativ».

Som kvinne ender man dermed ofte opp med å konstant navigere: Ikke være for «søt» (useriøs), for streng (vanskelig), ikke for selvsikker (arrogant). Det er den beryktede doble bindingen: Hvis jeg oppfører meg i henhold til feminine stereotypier som å være emosjonell og omsorgsfull, blir jeg likt, men får ikke makt. Tar jeg ledelse og bryter ut av den feminine stereotypien blir jeg derimot sannsynligvis mer mislikt, av både menn og kvinner.

Selv i epostene jeg skriver navigerer jeg konstant: Skal jeg bruke utropstegn, eller smilefjes, for å virke mindre streng? Men da risikerer jeg jo også å fremstå mindre seriøs.

Jeg tviler på at mine mannlige kollegaer tenker like mye på utropstegn som det jeg gjør.

Jeg hører apropos langt oftere fremadstormende kvinner i akademia beskrevet negativt enn fremadstormende menn.

Hvorfor finner mennesker kvinner som tar mye plass truende, forkledd med adjektiv som irriterende, for frempå?

Det underliggende budskapet er at de tar plass de ikke fortjener. Problemet er strukturelt og systematisk, men slår ut i tilsynelatende anekdotiske beskrivelser av enkeltindivider. I vårt likestilte samfunn er det imidlertid selvfølgelig alltid snakk om enkeltindivider, sjelden «kvinner» som sådan. De egenskapene som for kvinner straffes sosialt – ta mye plass, kaste seg ut i mange felt også utenfor sin spesifikt designerte akademiske kompetanse – er egenskaper som hos mine mannlige kollegaer ikke bare godtas, men aktivt dyrkes frem og beundres.

Alt handler selvfølgelig ikke bare om kjønn. Akademia er et sosialt yrke, blant annet i den forstand at relasjoner – og dermed maktstrukturer – betyr mye. En kollega ved et annet universitet klagde nylig: Når hun blir behandlet dårlig av studieadministrasjonen, er det fordi hun er kvinne, ikke-vestlig eller forholdsvis ung?

Jeg tror noe av grunnen til at jeg selv har blitt løftet opp og frem på tross av mitt kjønn – foruten at jeg åpenbart er dyktig – er all den sosiale og faglige kunnskapen jeg sitter på fra å ha vokst opp i et akademisk hjem. Som vi vet er det få av doktorgradsstipendiatene i Norge som har arbeiderklassebakgrunn. Ifølge sosiologiprofessor Marianne Nordli Hansen er det snakk om rundt sju prosent. Studier viser at folk fra øvre middelklasse både vurderes og vurderer seg selv som smartere enn de er, til forskjell fra de med arbeiderklassebakgrunn. I Norge er det også en underrepresentasjon av professorer med innvandringsbakgrunn, og innvandrere føler seg mindre inkludert på jobb (selv om vi ikke vet nok om akkurat hvorfor de er underrepresentert). Men kjønn er utvilsomt også en viktig faktor.

Jeg har vært heldig med både kvinnelige og mannlige kollegaer som aktivt har hjulpet meg opp og frem. Men fra studier vet vi at menn langt oftere hjelper andre menn opp. Som jeg hørte en professor si om en ung mannlig student: Han minte ham sånn om da han selv var ung.

Jeg husker godt den misunnelsen jeg følte under studietiden for mine mannlige medstudenter som fikk sosialisere over øl med de mannlige stipendiatene og postdoktorene. Nå er flere av de sistnevnte førsteamanuensiser eller professorer, og medstudentene stipendiater eller postdoktorer. Gitt at litt under 3 av 4 professorer i Norge er menn, får disse tilsynelatende uskyldige sosiale praksisene konsekvenser. Rekruttering til og i akademia er tross alt preget av såkalt homososial reproduksjon – «en sterk tendens til å rekruttere personer som ligner på en selv», som det står i en AFI-rapport fra 2016.

Jeg er veldig glad for at jeg nå også blir invitert med på pils, uansett hvor banalt det høres ut. For det er over pils – eller i skiløypa, svømmehallen, middagene – at mye av den viktige uformelle nettverksbyggingen foregår. For å få innpass lønner det seg å være hvit mann fra de øvre samfunnslag.

At akademia er gjennomsyret av formelle og uformelle maktstrukturer innebærer også at det er vanskelig å si i fra når noe oppleves som problematisk. Ved et par anledninger har jeg selv opplevd å bli sosialt straffet for å si i fra om noe som var ubehagelig. Helst skal man jo bare le med, og ikke «være så fintfølende».[ii]

Alt for ofte har jeg heller vært stille. Man bør jo ikke trekke oppmerksomhet til at man opplever seg selv som stående utenfor, eller å bemerke at de med mest makt kanskje oppfører seg problematisk. Men det er en kortsiktig strategi, og endrer lite.

Samtidig er det åpenbart ofte ubehagelig å oppføre seg på tvers av forventninger om hvordan man som kvinne skal te seg. Det er ikke sjelden jeg føler meg korrigert når jeg prøver å ta mer plass, av både menn og kvinner. Jeg må da minne meg selv på mannlige kollegaer som tar vel så mye plass, uten å bli straffet for det.

Selvfølgelig er det ikke alle som vil kjenne seg igjen i disse beskrivelsene. Hvordan kjønn, hudfarge, klasse, alder, og personlighet berører hverandre som sosiale faktorer er komplisert. Akademia er fullt av hierarkier, og mange menn føler seg også utenfor – være det på grunn av hudfarge, seksualitet, klasse, interesser, politisk ståsted eller lynne. Noen mønstre er dessuten spesifikke for ulike fagmiljøer og ulike land. Samtidig er akademia i dag så internasjonalisert at det er uunngåelig å måtte forholde seg til de samme fordommene i andre land. Etter over syv år som ansatt i akademia (nå ved tre institusjoner), fire grader og en pågående doktorgrad, har jeg hørt og opplevd nok historier, og lest nok forskning om tematikken, til å vite at mine opplevelser som kvinne ikke er anekdotiske, men strukturelle.

Sirianne Dahlum oppsummerer problematikken svært godt: «Årsakene til at kvinner må kjempe hardere for å komme seg opp og frem i akademia og andre bransjer, handler ikke så mye om at menn (eller for så vidt kvinner) tar aktive valg for å holde (andre) kvinner utenfor eller hindre deres fremgang, men at man tror at man gjør vurderinger basert på meritter selv når ubevisste og underliggende normer ligger til grunn.»

Det er deprimerende lesing, for det gjør også kampen for mer jevnbyrdige forhold så mye vanskeligere. Det ubevisste er tross alt langt mer uangripelig.

Så hva må gjøres? I første omgang må vi synliggjøre kvinners erfaring i akademia. Vi har kommet langt, men ikke langt nok.

Jeg har ikke engang vært inne på de mange utfordringene knyttet til det å være kvinne i akademia med barn.

Selvfølgelig er det mange utfordringer knyttet til familieliv og akademia for menn også. Midlertidigheten i akademia i Norge er i dag det dobbelte av hva den er i arbeidslivet ellers. I snitt er man over 40 år når man får fast jobb. Et stadig mer internasjonalisert og neoliberalt akademia er dessuten ikke lagt opp til 37,5 timers arbeidsuker – det vil alltid være noen som jobber langt mer. Det er dermed åpenbare utfordringer knyttet til akademia og familieliv også for menn.

At forskere ofte har en mer fleksibel arbeidsdag er selvfølgelig en fordel for barnehagehenting. Men fleksibel barnehagehenting hjelper lite om det forventes at du må jobbe hver helg og kveld for å sikre deg fast ansettelse eller professorstilling.

Men det å få barn slår rett og slett ut ulikt for kvinner og menn, også i akademia. Studier (riktignok fra USA) viser for eksempel at kvinner i akademia med små barn har betydelig mindre sjanse til å få fast ansettelse en menn med små barn.

Mer generelt vet vi at kvinner, også i norsk akademia, bruker mer tid på omsorgsarbeid og såkalt hverdagsorganisering. I en tid hvor det helst skal publiseres hele tiden blir særlig kvinner rammet av lengre pauser og perioder med mindre «produktivitet». Som jeg hørte beskrevet om en kvinne ved et annet universitet: Hun var en fremadstormende stjerne frem til slutten av 30-årene, men så fikk hun barn. Uansett når (og gitt at) du velger å få barn, vil det straffe din karriere – kvinners hardere enn menns.

Jeg vet ikke om noen annen løsning på alt dette enn å prøve å bevisstgjøre både meg selv og de rundt meg om de praksisene som uintendert bidrar til å holde kvinner utenfor.

Bevissthet kan da oversettes i bevisste tiltak, slik min norske arbeidsplass har gjort gjennom Forskningsrådets «Balanse»-midler. Målet er å rette opp i kjønnsubalansen.

Slike tiltak er effektive og svært gode, men de er dessverre ikke nok.

Vi må også utfordre alle de ubevisste praksisene, som i hvordan vi snakker om kvinnelige kontra mannlige forskere og forelesere, hvem vi inviterer på pils (og senere medforfatterskap), hvem vi setter på pensum og siterer, og - mer politisk - ved å kjempe for den norske arbeidslivsmodellen også i akademia. Dette er ikke noe bare menn må jobbe med: Det gjelder oss alle, selv om noen åpenbart har mer makt og innflytelse enn andre.

Den makten bør henge sammen med et tydelig ansvar. Mennesker med makt - både formell og uformell - bør være bevisst på egen maktposisjon og atferd, og hvordan de kan inkludere de som ikke deler samme makttilgang.

Det er naturlig nok noe utfordrende å måtte gå rundt og være bevisst på egen maktposisjon og hvordan den går ut over andre. Men det er også utfordrende å måtte kjempe så mye hardere for å kunne oppnå samme maktposisjon bare fordi man er kvinne (og/eller fra arbeiderklassebakgrunn, innvandrer, etc.).

Det handler ikke om å da tilsidesette universelle kriterier for dyktighet, slik jeg hører både menn og kvinner argumentere imot tiltak som «Balanse»-midlene. Det handler ikke om å si at de med makt i akademia ikke også har det vanskelig – systemet med hierarkier, lave lønninger og overarbeid rammer de aller fleste. Men det handler om å anerkjenne at akkurat hvem vi vurderer som dyktige, interessante for prosjekter osv. ofte er tett knyttet til ubevisste og kjønna fordommer, og at de «universelle», tilsynelatende nøytrale kriteriene for vurdering av dyktighet ofte er tiltet i favør av en viss gruppe menn.

Noen kommer nok til å reagere negativt på det jeg skriver her - det være i beskrivelsen av meg selv som mer enn «bare» flink, eller i min tolkning av opplevelser som kjønna. Kanskje hadde det vært mer strategisk å forbeholde refleksjonene til baksiden av notatboken. Helst vil man bare late som ingenting, og ikke synliggjøre at man føler seg negativt påvirket av strukturelle fordommer som manifesterer seg i både egen og andres atferd. Men dette er altså slik jeg opplever det å være kvinne i akademia.

Denne teksten ble først publisert i en kortere versjon i Klassekampen 3. desember.


Noen oppsummerende refleksjoner

Reaksjonene har vært overveldende mange – og overveldende positive. Flere titalls har skrevet for å si at de kjenner seg godt igjen. Noen av de eldste skriver at de er skuffet over at ting ikke har blitt enda bedre. Ting går fremover, men ikke fort eller dyptgående nok. Noen av de yngste takker for at det blir satt ord på følelser de som aspirerende akademikere også har. Mannlige akademikere har skrevet for å uttrykke støtte. Flere kvinner skriver at refleksjonene satte ord på følelser og opplevelser de kjenner på, men som de ikke helt har klart å sette fingeren på.

Generelt har man nok individuelt mer å tjene på å ikke snakke om alt dette, og det er et problem.

Minda Holm

Andre skriver bare kort: ‘Akkurat sånn er det’.

Akademikere med innvandrer- og arbeiderklassebakgrunn sier at de kjenner seg igjen. Dette er både menn og kvinner. Kvinner fra næringslivet sier de kjenner seg igjen – men de er i et råere miljø. Det å jobbe i det offentlige, slik de fleste i norsk akademia gjør, har tross alt store fordeler.

Enkelte har uttrykt frustrasjon for at de også har det vanskelig, selv om de er menn i det jeg beskriver som privilegerte posisjoner – øvre samfunnslag, hvite, fast ansatte. Jeg prøvde å være tydelig på dette i essayet, men forstår nå at jeg kunne vært enda tydeligere. Selvfølgelig kan man ha det vanskelig selv om man har privilegier. Dagens akademiske arbeidsliv er vanskelig for mange.

Jeg kunne kanskje vært enda tydeligere på denne spenningen hos meg selv. Selv om jeg er kvinne i et mannsdominert fagmiljø, og kjenner på og preges av kjønna fordommer og strukturer, er jeg også svært privilegert. Jeg er hvit (i Norge en synlig majoritetsposisjon), kommer fra øvre middelklasse, har en forelder som er professor, og er sikret fast stilling etter fullført doktorgrad. Det er posisjoner som gir meg en makt mange ikke har. Sistnevnte gir meg makten til å enklere snakke høyt om noe mange dessverre, men svært forståelig, heller forblir stille om.

Den amerikanske forfatteren Roxane Gay, som definerer seg selv gjennom minoritetsposisjoner som farget og tykk, men som også har doktorgrad og er gjesteprofessor ved Yale (altså maktposisjoner), har skrevet svært godt om privilegier. I boken Bad Feminist (2014) har hun følgende passasje, her gjengitt på originalspråket engelsk:

«We tend to believe that accusations of privilege imply we have it easy, which we resent because life is hard for nearly everyone (…) To have privilege in one or more areas does not mean you are wholly privileged. Surrendering to the acceptance of privilege is difficult, but it is really all that is expected. What I remind myself, regularly, is this: the acknowledgment of privilege is not a denial of the ways I have been marginalized, the ways I have suffered (…) You don’t have to apologize for it. You need to understand the extent of your privilege, the consequences of your privilege, and remain aware that people who are different from you move through and experience the world in ways you might never know anything about.»

Jeg tror dette er enormt viktig innsikt. Privilegier er ikke noe man kan tre ut av: Å slå fast at privilegier eksisterer, er ikke et personangrep. Å være helt blind for sine privilegier er derimot problematisk. Det eneste man egentlig forventer er at mennesker med privilegier anvender dem for det felles beste, skriver Gay. Men det fordrer da også bevissthet om at privilegiene eksisterer - og erkjennelse av at de har noe å si.

Mange av oss inntar dessverre i stedet heller en automatisk forsvarsposisjon når våre privilegier blir nevnt.

Enkelte sa at jeg tok diskusjonen om kvinner i akademia for personlig. Nå er det vanskelig å ikke ta denne debatten personlig, gitt at det handler om hvordan verden møter meg som kvinne, en posisjon jeg ikke helt enkelt kan tre ut av. Andre sier - velmenende - at de ikke forstår hvorfor jeg gidder å ta debatten. Det tror jeg legger opp til en resignasjon ingen andre enn de med mest makt er tjent med.

Generelt har man nok individuelt mer å tjene på å ikke snakke om alt dette, og det er et problem.

To professorer kritiserte meg for å være for upresis og for å blande amerikanske og norske tall. Det er viktig å snakke om forskjeller mellom fagfelt og land, her har de helt rett. Intensjonen min med essayet var å komme med en personlig beretning i lys av strukturer vi vet eksisterer – en beretning som ikke er knyttet til verken Norge eller akademia alene. Men vi vet nå også mye om kjønna fordommer og strukturer i norsk kontekst.

Vi har fremdeles yrker, deriblant akademia, der dype, historisk baserte forestillinger om maskuline kvaliteter dyrkes mer enn det som blir tilskrevet det feminine. I tillegg har vi et akademisk arbeidsmarked som presser folk stadig lengre, både menn og kvinner – men hvor kvinner med omsorgsansvar kommer særlig dårlig ut, også i Norge.

Jeg forstår godt menn som blir frustrerte når kvinner blir favorisert gjennom strukturelle tiltak som Forskningsrådets Balanse-program. Det eksisterer en mental avstand mellom å se på statistikken og forskningen som sier at norsk akademia er kjønnsdelt (og erkjenne at det er et problem, noe ikke alle gjør), til å akseptere at dette må løses gjennom strukturelle tiltak som nå gir en konkret fordel til spesifikke kvinner.

Men det blir desto mer vanskelig hvis vi later som om norsk akademia bare er meritokratisk.

En kort anekdote avslutningsvis: Ludwig Wittgenstein, en av vårt forrige århundres viktigste vestlige filosofer, hadde notorisk vanskelig for å ta kvinner på alvor. Han mislikte angivelig særlig kvinnelige filosofer. Til tross for holdningen var en av hans favorittstudenter ved Cambridge kvinne – Elizabeth Anscombe, britisk analytisk filosof. For å gjøre henne mer tolererbar gjorde Wittgenstein henne til en ‘æresmann’, og kalte henne hengivent for 'gamle mann'. I en episode i 1947 hvor de (andre) kvinnelige studentene hadde forlatt klassen utbrøt han til henne: ‘Takk Gud for at vi har blitt kvitt kvinnene!’.

Anscombe fikk for øvrig en gang beskjed på vei inn i en bedre restaurant om at de ikke slapp inn kvinner i bukser. Hun tok da av seg buksene og marsjerte rett inn.

Svært mye har endret seg siden Elizabeth «gamle mann» Anscombe vandret inn bukseløs i en restaurant. Men jeg tror vi som samfunn er for optimistiske hvis vi tenker at årtusener med mannlige privilegier ikke fremdeles sitter igjen i måten vi både bevisst og ubevisst tenker om kvinner kontra menn. Dette gjelder åpenbart ikke bare i akademia, men det gjelder her også. Jovisst har menn det også vanskelig i mange områder av livet og samfunnet, særlig hvis vi tar inn klasse som faktor. Men å påpeke at det på makronivå i akademia er menn, og særlig en viss kategori menn, som fremdeles har mest makt og privilegier, underkjenner ikke den erfaringen.

Samfunnsendring kommer ikke uten at vi også tar de vanskelige diskusjonene om kultur og strukturer. Jeg vet godt at det også er flere som irriterte seg over essayet. Selv om det på kort sikt er enklere å la være, tror jeg vi trenger å snakke mer, ikke mindre, om hvordan ulike maktstrukturer påvirker oss i akademia. Det gjelder da også hvordan mange – men selvfølgelig ikke alle – opplever det å være kvinne i akademia, både i Norge og internasjonalt.

Mange av oss inntar dessverre en automatisk forsvarsposisjon når våre privilegier blir nevnt, skriver Minda Holm. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Mange av oss inntar dessverre en automatisk forsvarsposisjon når våre privilegier blir nevnt, skriver Minda Holm. Foto: Ketil Blom Haugstulen



[i] Todelingen mellom teori og metode kontra empiri som intelligens kontra flinkhet er i seg selv en problematisk og kjønna konstruksjon, som min kollega My Rafstedt så riktig har påpekt. Som kollega Frida Bjørneseth bemerket om sitt eget feltarbeid i Etiopia: ‘Etter å ha brukt det siste året på å følge religiøse ledere, tverre byråkrater og stressede bistandsarbeidere, i stekende sol og 2000 meters høyde, føler jeg jo at veldig lite med slik empirisk arbeid er ‘mykt’. Men det er likevel en oppfatning det virker som om noen har.’

[ii] Takk til My Rafstedt for poenget om fintfølende.