Miljø og bærekraft innen økonomi og regnskap: studietilbud og kompetanse i UH-sektoren

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For noen tiår siden var Norge verdensledende på miljørapportering – virksomheters rapportering om samfunnsansvar eller bærekraft som mange kaller det i dag. Slik er det ikke lenger. Norge har blitt en sinke, både på rapporteringspraksis, regulering og kompetanse. Mens foretak, regnskaps- og revisjonsbransjen og myndigheter lenge forsømte sitt ansvar, er universiteter og høgskoler sannsynligvis det største hinderet for bedre rapportering nå. Hvordan skal rapporteringen bli god når omtrent ingen har kompetanse på området?

Debatt ● per pippin aspaas

Åpenvaskingen» av norsk forskning: «Et stadiet vi må komme oss forbi»

Utover 1960- og 70-tallet begynte foretaks rapportering om ansatte, arbeidsmiljø og lokalsamfunn å bre om seg. På 80- og 90-tallet fulgte rapportering om miljøforhold. Gradvis har flere sosiale og miljømessige forhold blitt inkludert, slik som menneskerettigheter og skatteatferd. Nye motebegreper dukker også opp, som bærekraft, samfunnsansvar, sirkulærøkonomi, grønt skifte, klima, integrert rapportering, trippel bunnlinje, etiske investeringer og ESG. Innholdet i disse er i stor grad overlappende. Her bruker jeg samlebetegnelsen miljørapportering.

Norge var et pionerland på dette området. I 1989 fikk vi verdens første allmenne lovregulering av selskapers offentlige miljørapportering om ytre miljø. Det fantes allerede krav til rapportering om ansatte og arbeidsmiljø. Alle regnskapspliktige foretak måtte rapportere om samfunnsansvar i årsberetningen. Det medførte at norske foretak generelt var tidlig ute. De rapporterte iallfall noe, i motsetning til andre land hvor svært få rapporterte. Vi hadde også toppene. Norsk Hydro var blant verdens første til å utgi egne miljørapporter, og deres miljørapportering på tidlig 1990-tall blir av ledende forskere internasjonalt fortsatt regnet for å være blant det beste som har blitt produsert. På den tida var også blant annet Norske Skog langt fremme, selv om de de siste årene ikke har vært på samme nivå. Fra 1999 ble den norske reguleringen av miljørapportering ytterligere forsterket, og foretaks rapporteringspraksis ble også generelt noe bedre.

Så stoppet utviklingen i Norge opp. Det finnes unntak, men den generelle kvaliteten på miljørapportering hos norske foretak er så svak at informasjonen i realiteten er verdiløs. Foretaks miljøregnskap og -rapportering er viktig fordi det er ment å være beslutningsgrunnlag for to kritiske formål. Det skal sette oss i stand til å ta hensyn til miljø og sosiale forhold når vi investerer eller bruker penger (ressursallokering) og det skal sette oss i stand til å holde foretak til ansvar for sin påvirkning på miljø og sosiale forhold (kontroll). I en verden der miljøhensyn blir viktigere, vil begge disse formålene tvinge foretak til å ta større samfunnsansvar. Men det krever at rapporteringen gir oss nyttig informasjon: rapportering av høy kvalitet vil bidra til å gjøre verden bedre! Den generelle rapporteringskvaliteten bryter med dette. Lav kvalitet har blitt grundig dokumentert i internasjonal forskning, selv hos store foretak med administrative ressurser. I 2020 har også Finanstilsynet konkludert med at rapporteringen hos børsnoterte foretak i Norge har vesentlige mangler.

Det finnes flere årsaker til dette. En viktig rammebetingelse er kompetanse. Det finnes ikke et eneste universitet eller høgskole i Norge som har tilfredsstillende kompetanse på miljørapportering, sett fra et regnskapsperspektiv. Meg bekjent. Det finnes knapt forskning, forskere, stipendiater, studier eller emner i studier. Enda mindre en internasjonal innretning på dette. Dessverre er ikke det engang en spissformulering.

Internasjonalt har det vært forsket på miljørapportering i 40 år. Det har blitt en av de største forskningsområdene innenfor regnskap. Overalt finnes det miljøer for dette. I i-land, u-land, øst og vest, nord og sør. I Norge er slik forskning omtrent fullstendig fraværende. Det fantes et par mindre miljøer for en del år siden, men de er oppløst og forskerne driver med andre ting. Det er noen få ensomme svaler, men ingen strategisk satsing. Det samme kan sies om studietilbudet. Det er på tide at de institusjonene som skal være fyrtårnene i økonomiutdanningen i Norge tar ansvar. Sats på forskning, stipendiater og egne emner!

Skal det bli utdannet studenter med relevant kompetanse må det finnes kompetanse og studietilbud. De som har sett relevansen av slik kompetanse i utdanningssektoren fram til nå synes i hovedsak å være studenter, gjennom valg av tema for masteroppgaver. Men studentene har ikke noe fagtilbud. Og selv om institusjoner begynner å instruere integrasjon av «bærekraft» i alle fag, behøves forskningsbasert kompetanse i staben. Men det er ingen forskning som bygger slik kompetanse.

Foretak som skal rapportere, regnskaps- og revisjonsbransjen som skal rådgi og verifisere rapporteringen og standardsettende organer i offentlig og privat sektor har behov for slik kompetanse. Men hvor mange økonomistudenter har kompetanse på miljøregnskap etter endt studie? Hvor mange masterstudier i regnskap og revisjon (MRR) gir studentene skikkelig kompetanse i miljørapportering? Hvor mange bachelorstudier i regnskap gjør det samme?