Indikatorrapporten og «åpenvaskingen» av norsk forskning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Regjeringen presser på for at norsk forskning skal bli mer åpen. Et klart og tydelig mål er at alle forskningsartikler skal være åpent tilgjengelige innen 2024. Det er bra. Men den årlige indikatorrapporten måler ikke åpenhet, den måler deponering. Det er noe annet. Den ensidige vektleggingen av deponering, på bekostning av reell åpen tilgang, er en form for «åpenvasking». Det stadiet må vi komme oss forbi.

Vitenskapelige artikler publiseres enten hos utgivere som selv legger artikkelen åpent på nettet, såkalt gull åpen tilgang (gold open access). Eller de publiseres hos utgivere som opererer med en betalingsmur. Forutsetningen for åpenhet er da at forskeren laster opp (det vil si deponerer) artikkelen i Cristin. De aller fleste utgivere godtar at deponerte artikler legges ut i et vitenarkiv, ofte etter en sperrefrist (embargo-periode). Denne formen for åpen tilgang er kjent som egenarkivering, eller grønn åpen tilgang (green open access). Problemet er at regjeringen bare er opptatt av deponeringsbiten, ikke den faktiske tilgangen.

les også

Åpen forskning er et gode for alle

Vitenarkivene i Norge heter DUO, BORA, NTNU Open, Munin og så videre og håndteres av lokalt ansatte bibliotekarer (administratorer). Disse går gjennom artikler som er opplastet i Cristin, sjekker hva utgiver tillater og sørger for å legge på en «tikkende hengelås» i tilfelle embargo er påkrevd. En snubletråd her, er at de fleste utgivere kun tillater tilgjengeliggjøring av siste versjon etter fagfellevurdering (author’s accepted manuscript, eller postprint). Denne skal være nær identisk med den offisielle versjonen bak betalingsmur, bortsett fra at utgiverens logo og lay-out mangler. Det er denne aller siste manusversjonen som bør deponeres.

I det institusjonelle arbeidet med grønn åpen tilgang, hvor universitets- og høgskolebibliotekene spiller en nøkkelrolle, er det tre hovedutfordringer. For det første er det ennå en god del forskere som ikke deponerer noe som helst i Cristin, institusjonene må altså mase på dem. For det andre er det mange forskere som laster opp en versjon som ikke kan gjøres åpent tilgjengelig, typisk forlagets logopyntede, ferdige PDF. For det tredje kan arbeidslistene hos administratorene fort bli veldig lange. De tre momentene sørger for en treghet i systemet som dagens indikatorrapport ikke adresserer.

Hvordan jobber så institusjonene med det deponerte materialet? Her er variasjonen stor. Siden deponering er det som måles, lar enkelte institusjoner deponeringene bli liggende svært lenge. Før vitenarkivets administratorer kommer til en artikkel i arbeidslista, kan embargoperioden for lengst være omme. Hva verre er, hvis administrator ser at forskeren har lastet opp forlagets PDF, trykker vedkommende simpelthen på «avvis» og går videre. Det er jo tidkrevende å kontakte forskeren og be denne finne fram manusversjonen isteden. En god del forskere som i god tro har lastet opp feil versjon, får aldri beskjed om det. Deres artikler forblir liggende bak betalingsmurer. Det er synd. Men det aller verste er åpenvaskingen. I regjeringens statistikk telles nemlig disse som åpne artikler.

Da indikatorrapporten ble skrevet, høsten 2020, var artiklene for 2019 mulige å telle. Vi finner en interessant tabell over de ti største forskningsinstitusjonene i Norge, målt i antall artikler, og hvordan disse ligger an med hensyn til åpen tilgang (Figur 6.2i). I en kommentar til tallene skriver forfatterne at regjeringens mål om åpen tilgang er i ferd med å nås, og at forskningsmiljøene ligger godt an også i forhold til Plan S. Det er for så vidt riktig at deponering av manus for artikler som ligger bak betalingsmur, er en forutsetning for åpen tilgang. Men så lenge det er deponering og ikke reell åpen tilgang som vektlegges, er vi like langt.

Plan S, som gjøres gjeldende for alle prosjekter som får støtte fra EU og NFR fra neste år, krever rask og reell åpenhet. Det burde regjeringen også gjøre. Neste års indikatorrapport bør vektlegge reell åpen tilgang, ikke skinnåpenhet i form av deponering.