Langeland og #MeToo-kampanjen

Da jeg ble vitne til denne sommerens mediestorm rundt UiS-professor Nils Rune Langeland, som hadde trakassert yngre kvinnelige akademikere og forfattere, fikk jeg flashbacks fra august 2006, da jeg fortet meg fra det ene etermediet til det andre som forsvarer av en kronikk jeg hadde publisert i Dagbladet med tittelen «Kjønnlitteratur».

Jeg hadde problematisert det faktum at jeg som den gang 35 år gammel forfatter hadde lest så få romaner skrevet av kvinner. Kunne det rett og slett være fordi de ikke var så gode som romaner skrevet av menn? At dette var et minefelt var jeg forberedt på, men at det skulle bli et slik rabalder som det ble, hadde jeg ikke forestilt meg. Aviser, radio, TV, ja, til og med en tegneserie ofret meg både plass og tid i løpet av noen hektiske augustdager. Det var mine «15 minutes of shame» om jeg skal pynte litt på Andy Warhols utsagn om at i framtiden skulle alle få sine «15 minutes of fame».

Jeg fikk straks sympati med professoren som tydeligvis var havnet i den samme gapestokken jeg selv hadde vært i. I diskusjoner om saken tok jeg ham i forsvar og forfektet at det var viktig at han fikk ventilert nattesiden av sin personlighet, han som hadde bidratt med så mye positivt til samfunnet. Var det ikke han som hadde konstruert uttrykket om «den vaginale staten»? Hadde han ikke på oppdrag av staten vært medforfatter da historien om Høyesterett skulle føres i pennen? Han var en intellektuell kapasitet, som dessuten var mye benyttet som kommentator i radio og TV. På godt norsk: åndselite.

Jeg vet ikke hva som utløste det, men etter flere dager som forsvarer av professoren endret jeg plutselig oppfatning av ham. Det var som et lys som gikk opp for meg. Jeg erkjente at det han hadde drevet med var skikkelig uforskammet. Sende slibrige tekstmeldinger til yngre kvinner med forespørsel om både det ene og det andre? Nei, det var ikke hva man kunne forvente av en mann i hans posisjon i akademia!

Muna Ahmed Jibril, Eline Lund Fjæren, Maria Kjos Fonn og Erle Marie Sørheim som varslet om dette var i mine øyne brave (hadde de gått tjenestevei, hadde det ikke usannsynlig havnet nederst i en bunke på skrivebordet til universitetsrektoren; hadde de gått til politiet, er jeg redd det kunne endt med henleggelse, for professoren hadde strengt tatt ikke utført noe ulovlig). De unge damene risikerte noe med dette. De satte sine forfatter- og akademia-karrierer på spill. De vil neppe bli invitert som deltakere på seminar på Universitetet i Stavanger med det aller første. Det er i alle fall sikkert. Kanskje de også har ekskludert seg selv for deltakelse på byens Kapittel-festival i flere år framover, hva vet jeg?

De unge kvinnene var garantert lettet da Langeland omsider kom med en beklagelse gjennom media. På UiS ble det opprettet personalsak mot ham. Så ble det stille om saken inntil det i september i år ble kjent at han hadde fått undervisningsforbud i studieåret 2017/18. Straffereaksjonen kan jeg dessverre ikke komme med noen kvalifiserte meninger om.

Ileggelse av undervisningsforbud ved et vestlig liberalt universitet, er strengt, men er det strengt nok til at omverdenen forstår hvilke holdninger Universitetet i Stavanger har til seksuell trakassering? Burde reaksjonen vært strengere, slik at det ikke var noen tvil om hvor UiS står i denne saken? Slik situasjonen er nå kan man få følelsen av Langeland bare har «vunnet» på dette, ved at han slipper undervisning og kan vie all sin jobbtid til forskningen. 

Med disse uklare signalene fra Universitetet i Stavanger som bakteppe er det ikke underlig at 89 akademikere ved utdanningsinstitusjoner fra store deler av landet nylig co-signerte et opprop der de tar avstand fra seksuell trakassering i høyere utdanning med spesifikk henvisning til Langeland. Det interessante med denne underskriftsaksjonen slik jeg ser det, er at det er ingen ansatte fra Universitetet i Stavanger som er med på den. Hvis det er et studiested som trenger å signalisere til omverdenen at de tar avstand fra seksuell trakassering, så ser det vel nettopp UiS.

De siste dagenes #MeToo-kampanje, der den ene etter den andre kvinnelige artisten har stått fram med sine historier om traumatiske møter med pamper i underholdningsbransjen, har aktualisert dette temaet ytterligere. Nå er det en stund til neste «samordna opptak» men det kan virke som Universitetet i Stavanger til den tid kommer har en jobb foran seg med å rehabilitere tilliten til studentmassen og skape trygghet på campus igjen. 

Les også: Khronos saker og innlegg om seksuell trakassering