Politivoldsaken, Frode Molven fra forlaget og forfatterne Tom Kristensen, Per Christian Magnus og Bjarne Kvam under pressekonferansen. Kristensen, som er krimforfatter, kom inn i prosjektet i siste fase, for å gjøre manuset mer lesbart. Foto: Tor Farstad
Politivoldsaken, Frode Molven fra forlaget og forfatterne Tom Kristensen, Per Christian Magnus og Bjarne Kvam under pressekonferansen. Kristensen, som er krimforfatter, kom inn i prosjektet i siste fase, for å gjøre manuset mer lesbart. Foto: Tor Farstad

Mer alvorlig enn «forskningsetisk uakseptabelt»

Sluttreplikk. Professor Vidar Halvorsen erkjenner at politivoldforskningen til Gunnar Nordhus og Edvard Vogt var «forskningsetisk uakseptabel», men er ikke overbevist om at det var svindel. I sin argumentasjon hopper han bukk over viktige momenter.

Publisert

(Forfatterne av boka Politivoldsaken svarer professor Vidar Halvorsen en siste gang.)

Halvorsen skal ha anerkjennelse for at han tilnærmer seg forskningen til Nordhus og Vogt på en langt mer seriøs måte enn andre debattanter. Han har tidligere erkjent at Nordhus opererte med falsk identitet i sitt forskningsarbeid, og i sitt sluttinnlegg erkjenner han at Nordhus og Vogts arbeid var forskningsetisk uakseptabelt. Men fortsatt viser han stor velvilje overfor Nordhus og Vogt.

Vi vil holde fast på at Halvorsen utviser en uakseptabelt liberal holdning overfor arbeidet til Nordhus og Vogt, i strid med forskningens sannhetsforpliktelse.
Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen

La oss først ha i mente at vitenskapelig uredelighet omfatter forsettlig eller grovt uaktsomhet innen forskning ved planlegging, gjennomføring og / eller rapportering av forskning. Grov uaktsomhet omfatter handlemåter som representerer «et klart avvik fra forsvarlig handlemåte» – en handlemåte som er sterkt klanderverdig. Terskelen opp til «svindel» er høyere, og omfatter rene løgner. Uansett rammes både planlegging, gjennomføring og rapportering av forskning. Måten en forsker omtaler sin egen forskning på, både i rapporten og i debatten som følger, omfattes. Motsier forskeren det han selv skriver i rapporten, kan det være vitenskapelig uredelig. Dersom forskeren samtidig blir tatt i rene løgner, kan det være svindel.

La oss ta det sentrale intervjuspørsmålet, og begynne med «Appendix A til Delrapport nr. 4», som Halvorsen omtaler i sitt sluttinnlegg. Dette «Appendix A» var viktig for N&V, fordi det angivelig underbygget at Nordhus og Vogt hadde hatt hjelp av en lang rekke uavhengige intervjuere i arbeidet med sitt gigantiske forskningsprosjekt «Voldskriminaliteten og dens ofre» på over 12.000 sider (1981). Mens Nordhus og Vogt i sin forskningsrapport flere steder understreket at de hadde gjennomført alle intervjuer med voldsofrene utelukkende selv – «dvs. vi har ikke benyttet assistenter til å foreta intervjuer av ofrene» – hevdet Nordhus og Vogt altså at det motsatte sto i «Appendix A»: At de hadde hatt hjelp av en lang rekke assistenter, og at Nordhus og Vogt kun hadde gjennomført er mindretall av intervjuene selv.

Et interessant fenomen er at det har vært umulig å oppdrive «Appendix A». Det er ikke omtalt noe sted i Nordhus og Vogts forskningsrapport. Det er ikke registrert noe sted i bibliotekene som kjøpte inn Nordhus og Vogts rapport. Det er ikke nevnt i noen av innholdsfortegnelsene N&V skrev. I innholdsfortegnelsene til Nordhus og Vogt står det at «Delrapport nr. 4» består av 4 bind: Ett tekstbind, ett tabellbind og 2 «vedlegg» (ett bind litteraturliste og ett bind med spørreskjema). Og dette er nøyaktig hva man finner, når man går på biblioteket og leter. At det skulle finnes et «Appendix A», i tillegg til to vedlegg til Delrapport nr. 4, bryter med Nordhus og Vogts systematikk (både 2 vedlegg, og appendix). Videre må man spørre om det også finnes et «Appendix B», i og med at det angivelig finnes en «A-versjon». Professor Dan Olweus ble kritisert av Nordhus og Vogt for at han ikke hadde lest Appendix A. Nordhus og Vogts støttespiller Bjørvik sa at Olweus hadde fått Appendix A overlevert personlig, av Nordhus. Men Olweus fikk aldri Appendix A, og har aldri sett det.

Da Kvam spurte Vogt om å få se «Appendix A», sa Vogt at «Appendix A» var unntatt offentlighet fordi det inneholder sensitive personopplysninger. Under debatten med Olweus var det aldri noe poeng at «Appendix A» var unntatt offentlighet – tvert om, Olweus ble av Nordhus og Vogt bebreidet for at han ikke hadde lest dette. Altså må «Appendix A» ha vært offentlig tilgjengelig. Dessuten; ingen av Nordhus og Vogts metodebeskrivelser (de skrev flere varianter) inneholder sensitive personopplysninger. Og det skal de heller ikke gjøre, fordi en metodebeskrivelse skal skrives før forskningen gjennomføres – det er forskningsprosjektets «kokebok». Og Nordhus og Vogt skrev at de i sin forskning strengt hadde holdt seg til de «mekaniske kriterier» for utvelgelse, som de hadde bestemt på forhånd.

På bakgrunn av disse momenter er vår konklusjon at det er sannsynlighetsovervekt for at det ikke finnes noe «Appendix A»" Halvorsen er likevel ikke overbevist:

«Når Kvam, Magnus og Kristensen anfører at "det er sannsynlighetsovervekt for at dette Appendix ikke eksisterer", anvender de et begrep fra sivilprosessen, sannsynlighetsovervekt, som ikke uten videre kan brukes i et argument om at Nordhus løy når han har hevdet at Appendix A finnes.»

Man skal vel aldri helt utelukke at det dukker opp en svart svane. Sikre bevis for at noe ikke finnes, er så å si umulig å finne – det er derfor falsifikasjon er det sentrale ved forskning. Halvorsens evne til å vise forståelse for N&V er likevel langt utenfor det normale.

Men det er ikke det aller viktigste.

Det viktigste i intervjuspørsmålet er at Nordhus og Vogt, da de ble kritisert av professor Olweus fordi de gjorde alle intervjuene selv, snudde sin argumentasjon 180 grader og hevdet det motsatte av det som står i deres egen forskningsrapport. I rapporten skrev de at de gjorde alle intervjuene selv. Etterpå sa de at de bare gjorde et mindretall av intervjuene selv. Begge deler kan ikke være sant. En av versjonene er usann. Dette hopper Halvorsen bukk over.

Han hopper også over at Nordhus, i debatten med Olweus, benyttet et falskt sitat, som angivelig skulle stå i en metodebeskrivelse som ble sendt til Riksadvokaten i september 1974.

Videre refererer han feil, ved sin omtale av en erklæring som angivelig var underskrevet av syv «uavhengige intervjuere». Han sier at det kun var én av disse syv som ikke hadde gjort uavhengige intervjuer. Det riktige er at kun én av de syv har bekreftet at han gjorde uavhengige intervjuer. To av de syv har vi ikke klart å få kontakt med. Ingen av de resterende har bekreftet at de gjorde uavhengige intervjuer. En av dem nektet imidlertid å svare på spørsmålet (Nordhus' daværende kone).

Det mest sentrale i intervjuspørsmålet er altså at Nordhus og Vogt, da de ble konfrontert med sin egen metodebruk, fornektet denne og hevdet det motsatte. Enten løy de da i ettertid om sin metodebruk, eller de løy i rapporten. I sitt forsøk på å underbygge det «nye» standpunktet, benyttet de løgn i form av falske erklæringer, et falskt sitat, og henvisning til et dokument som neppe eksisterer.

Halvorsen og vi er enige om at Nordhus og Vogts «forskning» var forskningsetisk uakseptabelt. Den kan altså ikke aksepteres. Halvorsens standpunkt er interessant blant annet fordi Vogt ble utnevnt til professor, basert på"«Voldskriminaliteten og dens ofre», og fordi han fortsatt viser stor velvilje overfor Nordhus og Vogt.

Ved vurderingen av om Nordhus og Vogt løy om sin forskning – ved planlegging, gjennomføring og rapportering – og om graden av alvorlighet kan karakteriseres som «svindel», må det gjøres en vurdering både av enkelthendelser og totalitet. Vi vil holde fast på at Halvorsen utviser en uakseptabelt liberal holdning overfor arbeidet til Nordhus og Vogt, i strid med forskningens sannhetsforpliktelse.