Mellom Amerika og Europa

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

De siste månedene har Europa rettet blikket mot Latin-Amerika og Karibia med en fornyet interesse. Et eksempel på dette er toppmøtet mellom EU og Sambandet av latinamerikanske og karibiske stater (CELAC), som fant sted i Brussel i juli. Møtet konkluderte med en felles uttalelse om at de to regionene enes om å reaktivere felles forbindelser, og sammen engasjere seg mer aktivt i verdensanliggender.

Europas nye søkelys på Latin-Amerika og Karibia har utløst blandede reaksjoner hos kommentatorer og analytikere. Det er reist sterk tvil om bakgrunnen for denne interessen, med påskriften om at det er en ‘gjenoppdagelse’ av Amerika og argumentet om at det egentlig bare er en ny form for Europeisk kolonialisme i forkledning. Andre er positive til det de ser på som legitime interesser, og en gjensidig strategisk logikk. En annen konklusjon er at Europa simpelthen beskytter sine egne interesser med hensyn til sikkerhet, energi og handel.

Det som imidlertid er sikkert, er at dette forsøket på en fornyet tilnærming er en reaksjon på en epokegjørende endring og forstyrrelser i tradisjonelle globaliseringsmønstre. Effektene av disse oppleves samtidig av alle og over alt. Som i enhver periode med hurtige endringer er det mulig å identifisere nye og spennende muligheter, men også seriøse farer: Brytninger kan være en kraft for positiv endring, men kan også føre til spenninger eller entropi. Det er nettopp under slike labile endringer at forståelse og samarbeid mellom medlemmer av det internasjonale samfunn kan spille en avgjørende rolle i å oppnå menneskelige fremskritt.

Hva kan gjøres? En god start vil være å satse på mer felles forskningsbasert kunnskap om hvordan endringenes drivkrefter påvirker hvert medlem av det internasjonale samfunn, både globalt og lokalt. Videre, hvordan de samme drivkreftene virker inn på hverandre og, til sist, hvordan denne dynamikken bidrar til å forme et nytt globalt landskap. Her har Norge et stort potensial for å bidra og bør spille en vesentlig rolle i søken etter denne innsikten.

Ved første øyekast kan det se ut som om Latin-Amerika, Karibia og Norge er lite relevante for hverandre. Når vi imidlertid begynner å reflektere over karakteren til tre samtidige (og eksistensielle) utfordringer som berører verden, danner det seg et nytt bilde: Hvordan relaterer vi oss til naturen? Hvordan relaterer vi oss til teknologi? Hvordan relaterer vi oss til verdien av demokrati?

Verden er i ferd med å gå tom for tid til å redusere karbonutslipp og forhindre katastrofale miljømessige konsekvenser. I forsøket på å redusere risikoen gjennom våre klimamål, promoterer Europa en ny grønn omstilling. Denne vil resultere i et nytt energiparadigme som vil påvirke all økonomisk aktivitet fra fornybare kilder for energi, infrastruktur og mobilitet, til utformingen av produksjonsmønstre og forbruk. Dette kan enten bidra til å redusere gapet mellom ‘haves’ og ‘have-nots’, eller å øke denne forskjellen.

Det samme gjelder den tiltakene teknologiske utviklingen vi gjennomgår. Om vi ikke håndterer den på riktig måte, kan vi slippe løs årsakene til vår egen tilintetgjørelse (tenk her på uregulert kunstig intelligens kombinert med kvantedatabehandling).

Samtidig ser verden også en urovekkende trend med tilbakeskritt for demokratiske verdier.

Til sist vil disse tre utfordringene definere hvordan vi forholder oss til hverandre og hvilken fremtid vi vil stå overfor. Med dette i tankene er nok Latin-Amerika og Karibia og Norge mer sammenknyttet og mer relevant for hverandre enn ved første øyekast.

En annet (og beklagelig) trekk ved dagens tilstand er den økende graden av fragmentering blant medlemmer av det internasjonale samfunn. I møtet med globale trusler som pandemier (husker vi COVID?) eller matkriser, vender flere land seg innover for å beskytte egoistiske interesser, ofte basert på kortsiktige krav fra velgerne. Imidlertid har mangelen på kollektiv handling vist seg å være selvutslettende.

Selv om verden skulle gjennomgå en ‘deglobalisering’ bør trenden med nasjonal introspeksjon unngås. Historien viser oss at når medlemmene av det internasjonale samfunn samhandler, deler mål og perspektiver, så er resultatet meningsfylt og langvarig. Latin-Amerika, Karibia og Norge deler eksempler på en slik omfattende tilnærming.

I FN har Norge arbeidet sammen med land fra Latin-Amerika og Karibia på viktige områder som internasjonal fred og sikkerhet, beskyttelse av marine miljø, nedrustning og ikke-spredning. De har samarbeidet om økt bevissthet rundt de humanitære konsekvensene ved bruk av atomvåpen, lik tilgang til vaksiner og i de pågående forhandlingene om en pandemiavtale.

Når verden gjennomgår epokegjørende endringer karakterisert av de tre eksistensielle utfordringene vi har nevnt, er det av vesentlig betydning å gjenoppta vår felles innsats. For det første trenger vi å formulere de riktige spørsmålene, slik at vi kan oppdage de grunnleggende årsaker, og ikke bare symptomene, til omveltende endringer. For det andre må vi øke bevisstheten om konsekvensene av nasjonal introspeksjon. For det tredje må vi utforme en ny agenda for globalt samarbeid som gir rom for en meningsfull menneskelig eksistens.

Som en venn av både Latin-Amerika og Karibia, og av Europa, kan Norge spille en nøkkelrolle på verdensbasis mellom de to regionene. Dette ved å stå ved viktige verdier som forsvaret av multilateralisme, internasjonal rettferdighet, menneskerettigheter og en global økonomi basert på ‘fairness’.

Disse vidtfavnende spørsmålene og refleksjonene kan være innspill til debattene på den kommende konferansen «Winds of Change and Streams of Solidarity: Latin America, the Caribbean, and Europe in the 21st Century» som avholdes på Universitetet i Bergen 4. — 5. september. Konferansen har deltakelse fra Latin-Amerika og Karibias ambassadører til Norge. Den forsøker å være et viktig steg på veien mot et nytt kapittel i et fruktbart samarbeid mellom Latin-Amerika og Karibia, og Norge, med klar nytte for den globale dagsorden.

Vi trenger alle ideer og erfaringer fra begge sider av Atlanteren. Vår felles fremtid har ikke råd til å la noen stå igjen, eller bli utelukket fra dette arbeidet. Det er tid for å snakke om Norge + Latin Amerika og Karibia!