Med IT-utstyr inn i sirkulærøkonomien

Det er gledelig å se at universitetene arbeider for bedre håndtering av IT-utstyr. Den nye avtalen omtalt i Khrono om brukt IT-utstyr er et skritt i rett retning, men et lite steg i det store bildet. Avtalen sier at brukt IT-utstyr kan selges videre til for eksempel bedrifter, sykehjem eller barnehager. Istedenfor å gi bort eller selge brukt IT-utstyr, burde vi bruke det selv til det er oppbrukt. Det vil være god sirkulærøkonomi.

I jakten på måter å nå bærekraftsmålet har ideen om sirkulærøkonomi blitt populær. Sirkulærøkonomi er en annen måte å si at vi ønsker oss ut av bruk-og-kast-samfunnet: høy ressursutnyttelse, kvalitet som varer, og minimalt med avfall. «Verden er kun 8.6% sirkulære», sier organisasjonen Circular Norway, og viser til store muligheter for innsparinger. Norge kaster mest IT-utstyr i verden per innbygger. En kjerneverdi i sirkulærøkonomien er å ivareta og forlenge levetiden på produserte varer.

La oss ta tastaturer som et eksempel på vår nåværende håndtering. Forskjellen på et nytt tastatur i dag og et tastatur utgitt for 30 år siden er liten. Windows-knappen kom som nyvinning i 1994, og moderne tastaturer er blitt mindre i størrelse. Har vi dårlig plass på pulten? Likevel har vi kontinuerlig kastet og byttet tastaturer etter hvert som vi har fått nye PC-avtaler. Dette er ikke fordi de gamle tastaturene har blitt ødelagt eller utslitt. Det er heller trolig fordi det er billigere å kjøpe nytt som del av en «pakke» fra leverandør, enn å rengjøre og beholde dem i organisasjonen. Og det er jo kjekt med nytt og stilig tastatur, sant?

Det samme kan vi se på mye annet av IT-utstyret vårt. Vi standardiserer og bytter ut regelmessig, heller enn å bytte det ut når det ikke lenger fungerer til å utføre jobben.

Fra et tradisjonelt økonomisk ståsted er det forståelig at våre IT-avdelinger gjør disse utskiftningene. Det er dyrt ha folk til å reparere og rengjøre, og det koster ekstra når ansatte ikke har helt likt IT-utstyr: programvare må tilpasses og support blir vanskeligere. De har helt sikkert gode avtaler med leverandører som gjør at utskiftinger kan skje regelmessig og standardisert uten store økonomiske ekstrakostnader. Sånn sett gjør de alt rett. Men kanskje bør vi fremover tenke annerledes?

I et ressursperspektiv er det nemlig ganske håpløst. Vi kvitter oss med IT-utstyr som er helt brukbart, for å få noe nytt som er «hakket bedre». På min egen arbeidsplass med to gode (men litt forskjellige) skjermer, fikk jeg plutselig en dag, uten å ha noe behov for det, helt nye flotte skjermer. Hadde jeg ikke selv rengjort tastaturet regelmessig, hadde jeg trolig hatt nytt tastatur også. Da batteriet til mitt supre trådløse headset ble dårlig, fikk jeg beskjed om å kaste det og få nytt; «vi bruker ikke den modellen lenger». Et nytt batteri koster 100kr, nytt headset 2500kr.

Hva er det som gjør at vi i UH-sektoren har behov for så state-of-the-art IT-utstyr, mens sykehjem og bedrifter vi nå skal selge eller gi bort brukt utstyr til, ikke trenger det? En hovedregel bør være at vi bruker alt IT-utstyr så lenge at det ikke lenger kan brukes til å utføre arbeidsoppgavene vi har. Er IT-utstyret så utdatert at vi ikke engang kan bruke det til administrative oppgaver i statlig sektor, så bør det derimot heller ikke ha særlig verdi for verken sykehjem, bedrifter eller barnehager heller.

Det betyr selvsagt ikke at vi skal sitte på gamle datamaskiner som ikke kan utføre oppgavene vi har behov for å gjøre. Noen har i sitt arbeid behov for hyppigere oppgraderinger, og vi i administrasjonen trenger også tilstrekkelig godt IT-utstyr til å henge med i en stadig mer digital hverdag. Vi vet likevel at mange av oss ikke har særdeles krevende behov for å ha siste nytt innen IT. Som rådgiver utfører jeg like godt arbeidsoppgavene mine på min 10 år gamle private bærbare når jeg har hjemmekontor, som med denne nye jeg har på jobb. Eldre IT-utstyr og brukte varer generelt har også blitt mer trendy de siste årene; siste nytt på teknologifronten har ikke lenger den statusen det hadde tidligere. Med litt holdningsarbeid kan press fra ansatte om nyinnkjøp trolig bli betraktelig redusert. Her må vi alle dra i samme retning.

Skal vi inn i sirkulærøkonomien, må vi ta vare på IT-utstyret vi har, og koble oss av leverandørenes press på nyinnkjøp og bruk-og-kast. Universitetene må ta grep internt og høste godene en sirkulærøkonomi kan gi oss, sørge for høy grad av gjenbruk, og at mest mulig IT-utstyr som går ut av organisasjonen rett og slett er oppbrukt, ødelagt eller helt utdatert. Så er det bra at denne nye avtalen om videresalg kan gjøre at IT-utstyr vi uansett må kvitte oss med kan få litt levetid til før det må kastes, og/eller sørger for at det blir resirkulert på best mulig måte. Med dagens nye holdninger til sirkulærøkonomi, bærekraftsmål og et nøkternt syn på ressursbruk, vil kanskje alt dette til og med ende opp med å lønne seg i kroner og ører også?