Debatt Jan Heiret

Manglende forståelse for offentlig åpenhet ved HF-fakultetet i Bergen

HF-dekanatet har brukt offentlighetsloven til å beskytte sin egen saksbehandling og argumentasjon mot innsyn og offentlig debatt – altså stikk i strid med lovens formål, skriver Jan Heiret.

Universitetet i Bergen kritsieres for manglende åpenhet
Universitetet i Bergen kritsieres for manglende åpenhet
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Dekanatet ved Det humanistiske fakultet i Bergen har ikke akseptert en enstemmig, positiv innstilling fra en doktorgradskomité, og bedt om to nye sakkyndige uttalelser. Khronos omtale av saken viser at offentlig åpenhet er avgjørende for å sikre forsvarlig saksbehandling også ved et universitet.

Sett fra sidelinjen framstår det som om HF-dekanatet har brukt offentlighetsloven til å beskytte sin egen saksbehandling og argumentasjon mot innsyn og offentlig debatt – altså stikk i strid med lovens formål, som er intet mindre enn «å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridomen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta» (§ 1.).

I følge Khrono skal dekan Camilla Brautaset ha gitt fakultetsstyrets medlemmer beskjed om at saken er unntatt offentlighet, og at de må forholde seg til taushetsplikten – ingen vil derfor si noe som helst om saken.a

Når Jan Frithjof Bernt slår fast at dekanen ikke har myndighet til å forby medlemmene å stille til intervju med pressen, svarer Brautaset at hun ikke har pålagt noen munnkurv og at alle «selvsagt står fritt til å uttale seg om hva de måtte ønske».

Brautaset mener hun har fulgt en «norm» i saker som er unntatt offentlighet som tilsier at ingen bør «uttale seg før en sak er styrebehandlet». Hva som er forskjellen på denne normen og en munnkurv, er ikke lett å se.

Konsekvensen er imidlertid klar: Hvis dekanens forståelse av offentlighetsprinsippet ikke hadde blitt utfordret, hadde klare saksbehandlingsfeil og meget tvilsomme universitetspolitiske vurderinger blitt holdt skjult ikke bare for offentligheten, men også for fakultetsstyret som altså er et styringsorgan overordnet dekanen.

Dekanen sier hun har tatt selvkritikk «på at kommunikasjonen med kandidaten burde ha vært bedre», men denne saken handler ikke om mangelfull «kommunikasjon». Den handler om brudd på grunnleggende prinsipper for innsyn: Da kandidaten i slutten av september ble informert om at fakultetet ville innhente to nye sakkyndige uttalelser, fikk hun ikke vite begrunnelsen.

Først da Forskerforbundet krevde innsyn, fikk hun tilsendt den sakkyndige komiteens innstilling. Men dekanatet forsøkte fortsatt å holde vesentlig informasjon skjult, denne gangen for de nye sakkyndige.

Med knappest mulig flertall i fakultetsstyret fikk dekanen i slutten av oktober gjennom et vedtak som slo fast at de nye sakkyndige ikke skulle ha innsyn i noe av sakens papirer (jf. sak 66/22). Først da Khrono satte kritisk søkelys på saken, og da kandidaten selv i en merknad påpekte at dette trolig var et brudd på reglementet, snudde dekanen og åpnet for at de nye sakkyndige kan opplyses om at det foreligger en enstemmig positiv innstilling (jf. sak 67/22).

Likevel hevder dekanen at hun «prinsipielt» mener at informasjon «bør deles mest – og ikke minst – mulig» - og at hun i denne saken har fulgt dette prinsippet.

Dette er en debatteknikk, eller en «kommunikasjonsstrategi», vi kjenner så alt for godt fra politikere og næringslivstopper som heller snur sakens realiteter på hodet enn å innrømme feil.

I intervjuet med Khrono slår Jan Frithjof Bernt fast at sakspapirene til fakultetsstyret er offentlige, men at opplysninger om personlige forhold kan sladdes. Ifølge Bernt kan en dermed ikke unnta hele dokumenter fra offentlighet, slik praksisen i dag er.

Dersom dekanen prinsipielt er for mest mulig åpenhet, er dette en sak hun bør ta tak i. En mer åpen saksbehandling vil legge til rette for en universitetspolitisk offentlighet om viktige vedtak og dermed gi styret et bedre beslutningsgrunnlag – samtidig vil det sikre «rettstryggleiken for den enkelte» og dermed formålet med offentlighetsloven.

(Innleggsforfatteren er biveileder for den aktuelle kandidaten).

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play
Powered by Labrador CMS