Make the disputas great again!

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Nå har jeg overvært utallige disputaser både før, under og etter pandemi-restriksjoner og jeg tør hevde at pandemien har gjort noe med disputas-sjangeren. Noen steder avvikles fortsatt disputas slik som før pandemien: kun fysisk, formelt og ærverdig. Andre steder kjøres hybrid-versjoner, hvor folk både med ekte navn, fiktive navn, tall og symboler som navn, sitter bak svarte skjermer og følger disputasen som samtidig pågår fysisk. Og noen steder sverger de fortsatt til ren digital disputas.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Jeg mener institusjonene bør ta veloverveide valg når det gjelder hvordan disputasene skal avvikles. Hvor nøye de ulike fordelene og ulempene med fysisk, hybrid og digitale disputaser diskuteres – og ikke minst hvor mye kunnskap vi har om hvordan kandidat, opponenter og tilhørere oppfatter de ulike versjonene av disputas – tør jeg påstå vi veit for lite om.

Min doktorgrad

Først fekk ho ei leiarstilling, så to barn. Men no har Hedda endeleg disputert

Doktorgrad er tross alt den høyeste utdanninga man kan ta og disputasen er rosinen i pølsa: det er en gledens dag hvor kandidaten skal skinne. Avhandlinga er godkjent og funnet verdig for forsvar. Disputasen er en formalitet i Norge, i motsetning til land hvor dagen er mer som en eksamen og hvor kandidaten kan – ut fra tilbakemeldingene som gis – forbedre avhandlinga.

Noen fordeler med kun fysisk disputas er kontinuitet av disputas-sjangeren, positiv symbolikk i at kandidat, kandidatens slekt, venner, kolleger og veiledere kan se tilhørere fylle salen med den formaliteten og de ansiktsuttrykkene tilhørerne har med seg.

Noen fordeler med hybrid disputas er at man kan beholde formaliteten og ærverdigheten med opponenter, fakultetsledelse, noen kolleger og noen av de nærmeste til kandidaten som møter opp, samtidig som tilhørere kan følge disputasen uansett hvor de måtte sitte fysisk. En ulempe er digital teknologi som ikke testes godt nok i forkant eller som kan svikte underveis. Jeg har fulgt hybrid-disputaser hvor jeg nesten ikke har hørt noen ting og sågar at lenka til det digitale rommet faktisk ikke fungerte. En annen ulempe er at formaliteten, ærverdigheten og tilhører-mengden blir betydelig begrensa, som jo kan være en liten demper på en så stor dag for kandidaten og kandidatens nærmeste.

Min doktorgrad

Møtte uventet motstand under pandemien

Dersom man velger formatet hybrid, er det helt avgjørende at teknologien sjekkes og dobbeltsjekkes før og på den store dagen. Man må sørge for at det er både bra bilde- og lydkvalitet, både fra der hvor kandidaten står og der hvor opponentene står.

En god løsning kan derimot være å ha fysisk disputas slik vi pleide å ha før pandemien, ta den opp med god bilde- og lydkvalitet, og legge den ut på universitetets hjemmeside umiddelbart når dagen er over. Slik kan man beholde disputasen med de fordelene fysisk disputas har og samtidig beholde fordelen med at den kan sees av personer som sitter fjernt fra der hvor disputasen ble avholdt.

Ren digital disputas kan jeg ikke se mange fordeler ved, annet enn at man sparer penger på å ikke fly inn opponenter fra utlandet. Ulempene nevnt ovenfor for hybride disputaser forsterkes betydelig ved rene digitale disputaser. Man tar en høy risiko hva gjelder lyd- og bildekvalitet; i verste fall må disputasen avbrytes og utsettes. Og ikke minst er det lite som minner kandidaten om en formell, ærverdig og gledens dag hvor man kan se kolleger og tilhørere, bli gratulert, få klemmer og bli tatt i hånda på, få blomster og spise lunsj med veiledere og opponenter – ja, i det hele tatt vil det være lite som minner om disputas og at kandidaten skinner.

Rene digitale disputaser burde vært forbeholdt kun ekstraordinære tider, slik som pandemi, hvor man kan pålegges sterke restriksjoner på fysiske møter.

Jeg slår et slag for å gjøre disputasen great again!

La salene og auditoriene fylles med tilhørere, venner og kolleger som har pynta seg. La kandidaten se alle som hører på, få mulighet til å bli gratulert av ekte mennesker av kjøtt og blod – også av alle de som ikke skal på en ev. disputasmiddag senere. La kandidaten spise lunsj med opponenter, veiledere og fakultetsledelse. Og la ikke kandidaten eller arrangørene bekymre seg noe som helst for digital teknologi på denne dagen – den største dagen for kandidaten etter tre-fire års arbeid.

Og når alt dette er sagt: skal vi snart kvitte oss med prøveforelesninga i Norge? En forholdsvis uklar sjanger som kun Norge har og som legger sten til byrden for kandidaten som fra før skal ha en lang dag med disputas.