Studenter prøver å ta sitt eget liv 10 ganger så ofte som andre. Studentleder Magnus var en av dem.

Generaldebatten, sesjonen hvor delegatene kan gå opp og snakke om akkurat det de vil, er godt i gang. Det er andre dag på Norsk studentorganisasjons (NSO) landsmøte i begynnelsen av april i år.

— Mitt verste minne er at jeg var 16 år, satt i kjelleren med en ladet hagle i kjeften. Jeg ville bare dø. Jeg var så lei. I en alder av 23 år var jeg moden nok til å be om hjelp. Jeg kom ut med diagnosene bipolar lidelse, sterk dysleksi, sosial angst og sexavhengighet.

Fra talerstolen er det leder av Studentparlamentet ved Nord universitet som forteller: 29 år gamle Magnus Dalemark. Han får mange positive tilbakemeldinger på åpenheten sin.

Dalemark er en av urovekkende mange studenter som har prøvd å ta sitt eget liv. Den siste undersøkelsen rundt studentenes helse og trivsel (SHoT 2018) viste at fire prosent, som tilsvarer over 11.000 studenter, har prøvd å ta sitt eget liv på et tidspunkt.

Én prosent av studentene svarer at de har forsøkt å ta livet sitt i løpet av studietiden. Det er 275.000 studenter i Norge.

Tilsynelatende som alle andre

— Jeg tenker at hvis jeg er åpen kan jeg kanskje hjelpe noen andre. Psykisk helse er vanskelig – og det er noe man trenger hjelp med. Alle havner i depressive perioder i løpet av livet, men studenter er ekstra utsatte for det, sier Dalemark til Khrono.

Dalemark har slitt med gjentakende depressive perioder helt siden 14-15-års alderen. I mange av årene han slet, var han udiagnostisert og snakket ikke med noen om hvordan han hadde det.

— Psykisk helse var et skikkelig stort tabu på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg ville ikke at noen skulle få vite at jeg var annerledes, sier han.

• Les også: Figenschou (27) om sine depressive perioder: «Målet er å klare seg til 30. Tredve år.»

Dalemark forteller at han fikk rundt et års fravær på videregående på grunn av depresjonene, men at han samtidig kunne framstå som en som levde et helt normalt liv.

— Jeg spilte fotball og håndball, var med i et korps og hadde en stor vennegjeng.

— Mitt første selvmordsforsøk var da i kjelleren som 16-åring. Jeg er jo veldig glad for at jeg ikke dro i avtrekkeren nå, sier han.

Risikofaktor å ha lav inntekt

Den store helse- og trivselsundersøkelsen for studenter (SHoT) ble i 2018 gjennomført for tredje gang og hadde en svarprosent på 31.

Andelen studenter med det som kan karakteriserer som alvorlige psykiske plager har økt fra nesten hver sjette student i 2010 (16 prosent) til over hver fjerde student i 2018 (29 prosent).

Hele fire prosent oppgir å ha forsøkt å ta sitt eget liv på ett eller annet tidspunkt og én prosent oppgir å ha forsøkt å ta sitt eget liv etter at de begynte å studere.

Dette er ti ganger så mange som antall selvmordsforsøk som fanges opp i helsevesenet for øvrig. Folkehelseinstituttet oppgir et estimat på mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk årlig, som tilsvarer rundt en promille av befolkningen.

Høyest hos kvinner og single

Børge Sivertsen og flere andre forskere har nylig publisert en fagfellevurdert artikkel i British Journal of Psychology om selvskading og selvmordstanker basert på SHoT-undersøkelsen i 2018.

Forskerne viser til at blant dem med selvmordstanker var betydelig flere kvinnelige studenter, studenter som er single, studenter som bor alene og innvandrere.

I tillegg skriver forskerne at blant studentene som hadde liten eller ingen ekstra inntekt i tillegg til studielån og stipend var det flere som hadde hatt selvmordstanker den siste tiden og flere som hadde gjennomført selvmordsforsøk.

Etterspør en egen studenthelsemelding

— Dette er jo helt forferdelig. Det høye antallet studenter med selvmordstanker er noe av det vanskeligste å snakke om, men det er samtidig noe av det viktigste å snakke om også, sier leder av Norsk studentorganisasjon, Håkon Randgaard Mikalsen til Khrono.

Han sier at SHoT-tallene viser at studenter er betydelig mer utsatt for psykiske plager enn den øvrige befolkningen.

— Det er åpenbart noe med livssituasjonen studenter er i som fører til dette.

• Les også: Superhelt møtte veggen i studentenes tjeneste

Randgaard Mikalsen sier at NSO har prøvd å spille denne problematikken inn politisk til statsråd Iselin Nybø og Bent Høie.

— Trenden med at flere oppgir å ha alvorlige psykiske symptomplager er ikke bra. Det er klart dette ikke gjelder alle, og vi skal ikke sykeliggjøre studenter, men dette går likevel i feil retning, sier han og fortsetter:

— Vi har ikke per i dag oversikt over alle tiltak som er satt i gang, og vi vet for lite om hva som fungerer. Vi ønsker derfor en mer systematisk gjennomgang og etterspør en egen studenthelsemelding, sier han.

Lovende med mentorprogram

— Er det noe utdanningsinstitusjonene selv kan gjøre for å forebygge, hjelpe og tilrettelegge?

— Definitivt. Det er mye man kan gjøre. Alt fra hvordan man jobber med mottak av studenter ved semesterstart til hvordan man inkluderer studenter i et faglig-sosialt miljø kan ha noe å si. Arbeidet som foregår nå med mentor-program virker og lovende, sier han.

Randgaard Mikalsen trekker også fram alternative undervisningformer som et tiltak.

— Et studieår vil fortone seg helt annerledes om du sitter passiv og lytter enn om du må interagere med andre. Enkle endringer kan bidra til at folk får kontakt med hverandre og kan skape et miljø, sier han.

Vendepunktet

Et vendepunkt for Dalemark var da hans beste venn tok selvmord, rett etter russetiden.

— Plutselig sto mora hans på døra og sa at kompisen min var ute i skogen for å ta livet sitt.

Det ble en lang natt med leting, og fullt letemannsskap mobilisert.

— Hele kompisgjengen min var ute og lette. Til slutt var det et helikopter som fant han, ved hjelp av et varmesensorkamera. Da var han død. Jeg er glad det ikke var vi som fant han, for å være ærlig, sier Dalemark.

— Hadde ikke dette skjedd – at han tok selvmord, hadde jeg nok ikke vært i live selv. Jeg skjønte at jeg ikke kunne påføre andre den smerten. Det var en helt grusom følelse. Man sitter igjen med så mange spørsmål, sier han.

Manisk og «supermann»

Dalemark begynte på folkehøgskole.

— Det året var fantastisk. Jeg var nok manisk hele det året og da føler man seg som supermann, sier han.

Etter folkehøgskolen flyttet han til Trondheim for å ta fag på Sonans. Da kom depresjonene tilbake. Denne gangen så han ingen vei utenom å søke hjelp.

Han oppsøkte lege og sa at han ønsket å dø. Legen henviste han videre til en psykolog, men Dalemarks forsov seg til den første timen, og turte ikke å komme tilbake etter det.

— Jeg var så nervøs før timen at jeg ikke klarte å sove den natta. Siden jeg ikke turte å møte opp etter at jeg forsov meg ble jeg jo bare enda mer deprimert, sier Dalemark.

— Når man ber om hjelp innrømmer man jo samtidig at man ikke er sterk. At man ikke fungerer slik vanlige folk gjør. Det er vanskelig, særlig for menn, legger han til.

• Les også: Nær venninne tok sitt eget liv, nå ønsker Mia mer åpenhet

Spesielt møte i naturen

Etter dette flyttet Dalemark tilbake til hjemstedet Steinkjer og isolerte seg fullstendig i ett og et halvt år.

— Jeg svarte ikke på telefonen, jeg gjemte meg hvis noen ringte på. Til slutt var jeg så langt nede at jeg sto ute i skogen, på samme måten som bestekompisen min hadde gjort den gangen. Jeg ville gjøre det samme som han.

Dalemark ble sittende ute i skogen i fire timer.

— Er det verdt det? tenkte jeg. Skal jeg være et glorifisert kjæledyr for de som er glade i meg?

Han var langt nede. Men så skjedde det noe.

Plutselig dukket det opp en revefamilie foran han.

— En revemor og hennes fire reveunger kom og satte seg ti meter fra meg. Det fikk meg til å tenkte meg om en gang til. Naturen er spesiell, sier han.

Innlagt i tre uker

Dalemark søkte hjelp samme dag. Den sommeren hadde kommunen et prøveprosjekt med å holde akuttmottaket åpent gjennom hele sommeren. Et annet år ville Dalemark vært nødt til å vente i flere måneder.

Han var innlagt på mottaket i tre uker.

— Den dagen jeg ble diagnostisert var en av de verre dagene i mitt liv. Jeg fikk jo rett! Det var noe galt med meg. Samtidig var det og en lettelse å finne ut hva det var, sier han.

Etter hvert begynte Dalemark på økonomi og ledelse på Nord universitet i Steinkjer. Han har vært åpen om historien sin fra starten av, med alle han møter.

— Jeg vil fjerne tabuet, men jeg vil også at folk skal behandle meg som en vanlig person, men med en forståelse for utfordringene mine, sier han.

Åpenheten hans førte til at mange studenter kom opp til han og fortalte at de også slet.

— Jeg ble skremt over hvor mange som slet ordentlig, og ingen av dem oppsøkte hjelp. De trodde det ville gå over av seg selv. Men jeg så stadig studenter som sluttet å møte opp til undervisning og droppet ut. Det burde virkelig vært et bedre psykisk helsetilbud for studentene, sier han.

Psykolog: — Reflekterer sannsynligvis virkeligheten

Psykologspesialist ved Studentsamskipnaden på Vestlandet – Sammen, Øystein Sandven, sier til Khrono at han ikke tror det generelle bildet som kommer fram i SHoT-undersøkelsen er overdrevet.

— Det er rimelig å anta at det som rapporteres av symptomplager reflekterer virkeligheten for studentene. Ut ifra SHoT-tallene vil jeg også tenke at det er en del studenter som går rundt med udiagnostiserte lidelser, sier han.

Han anbefaler dem som sliter og ikke opplever at det går over oppsøke hjelp og bli satt i kontakt med et behandlingsapparat, enten gjennom fastlege eller gjennom studenthelsetjenesten.

— Samtidig er det viktig å få med at det som kommer fram i SHoT-undersøkelsen er symptomplager og ikke nødvendigvis psykisk sykdom. Symptomplager kan likevel gi betydelig redusert funksjon i hverdagen, sier han og fortsetter:

— 16 prosent av studentene som svarte på SHoT-undersøkelsen oppgir at de har en psykisk lidelse, men diagnostisk tenking er bare en del av bildet. Studenter kan i perioder være i tilstander som påvirker dem sterkt, men likevel ikke være syke. Eksempler på dette er brudd med kjæresten eller at et familiemedlem dør, sier han.

Vil hjelpe andre

Magnus Dalemark har også opplevd noen depressive perioder mens han har vært student.

— At Donald Trump ble valgt som president i USA var for eksempel nok til å vippe meg helt av pinnen. Jeg var deprimert i to måneder og mistet litt troen på menneskeheten, sier han.

For deprimerte er det lett å gi opp når man først har falt. Det kan være en tung prøvelse å dytte seg selv opp igjen, når mye har blitt forsømt mens man var nede.

— Hjernen er slem når man er deprimert. Man kommer ikke ut av senga, man orker ikke å spise. Det å skulle tygge og svelge gjør en fysisk uvel. Man føler seg liten, ubrukelig, uverdig. Man tenker mye stygt om seg selv. Det er ingen hente-seg-inn-igjen-pakke for studenter, og det er et problem, sier Dalemark.

• Les også: Jentene sliter mer enn gutta i studietiden

Han mener det burde være en psykolog på alle campuser, også i Steinkjer.

— Her må vi til nabokommunen for å få hjelp. Da går hele dagen, man går glipp av undervisning og det hever terskelen for å søke hjelp, sier han.

Det var det dårlige psykiske helsetilbudet på Nord universitet som gjorde at Dalemark begynte å engasjere seg i studentpolitikk. Engasjementet for å hjelpe andre som slet førte han helt til topps. Nå er han leder av Studentparlamentet ved Nord universitet og tillitsvalgt for rundt 12 000 studenter fordelt på ni studiesteder.

• Les også: Jeg var i en følelsesmessig berg- og dalbane

— Jeg ønsker faktisk å gjøre verden til et litt bedre sted, og mener utdanning er en nøkkel for å få dette til, siden det handler om hvordan man forstår verden. Jeg ser på meg selv som en sterk person i en svak kropp. Den bipolare lidelsen gjør meg i stand til å forstå bedre hvordan andre som sliter har det. Det angår meg på en spesiell måte, sier han.

• Les også: Iselin Nybø: Bedre helsetilbud til studenter

Meld deg på Khronos nyhetsbrev

Få siste nyheter fra Khrono på e-post

Siste nyheter:

Khronos store julequiz

Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser

Nøttesteik — på godt og vondt