Figenschou (27) om sine depressive perioder: «Målet er å klare seg til 30. Tredve år.»
Psykisk helse. I skrivende stund vet jeg ikke om jeg vil overleve en depressiv episode til, skriver student og tidligere studenttillitsvalgt, Knut Nicholas Figenschou (27).
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Akkurat nå er jeg tjuesyv år og sitter på hybelen min på Nørrebro i København. Det er 13. april og det er fire uker siden jeg ble utskrevet fra en psykiatrisk avdeling på ett av lokalsykehusene. Der hadde jeg vært innlagt siden starten av januar.
Jeg var i en dyp depressiv periode, den tredje på seks år, men med en historikk av symptomer som strekker seg enda lenger tilbake i tid. Til videregående og, kanskje, helt tilbake til ungdomsskolen. Det er med denne historien i bakhånd at jeg skriver at målet mitt er å nå tredve, og forbi.
Jeg vil beskrive det som en ekstrem skamfølelse, som trekker det ut og dytter deg mot kanten. Slike tanker dukket opp titt og ofte mens jeg var innlagt.
Knut Nicholas Figenschou
Fordi hvis syklusen holder seg vil jeg møte en ny dyp depresjon en gang om tre år. I skrivende stund vet jeg ikke om jeg vil overleve en episode til. La meg være klar på at dette ikke betyr at jeg nødvendigvis ønsker eller kommer til å ta mitt eget liv, om jeg havner på dypt vann igjen, men heller i den retning at jeg ikke klarer å reise meg opp igjen, ikke klarer å utfolde meg, å leve et verdig og meningsfullt liv.
Det er det siste jeg frykter mest fordi det er det enkleste å forestille seg. Døden er abstrakt; liv er konkret. La meg ta et lite steg til siden og forsøke å reflektere litt løst over livet, som jeg har det nå.
De tre setningene jeg hørte flest ganger mens jeg var innlagt er: «hvordan har du det?», «har du hatt selvmordstanker?» og «lov meg at du ikke gjør noe ut av tankene dine». Dette er en av realitetene av å være deprimert, man kan ikke unngå det og det er noe av det vanskeligste å snakke med andre om. Det være seg sykepleier, psykiater eller mor. For meg har denne kunnskapen vært tung å bære på fordi jeg har familie og venner som også har depresjon eller som har andre psykiske sykdommer som også medfører slike tanker. Det er på en måte både litt trist og litt flott på samme tid.
For selv om man kan ende opp med å måtte forestille seg at disse menneskene på et eller annet tidligere tidspunkt kunne valgt annerledes, og vært borte i dag, så er det også en trøst i at de fleste har klart seg gjennom perioder som jeg har hatt, og fremdeles er her. Det er tanker som dette som gjør det mulig å se litt lys når det er så mørkt.
En av tingene med depresjoner er at den «vet» alt om deg, om hva du har gjort, mot deg selv og mot andre. Dette presser den på deg mens du allerede har det ille og den får deg til å ønske at du ikke fantes lenger, at det kanskje er et gode til verden om du ikke er med videre. Jeg vil beskrive det som en ekstrem skamfølelse, som trekker det ut og dytter deg mot kanten. Slike tanker dukket opp titt og ofte mens jeg var innlagt.
En av grunnene til at disse tankene er så effektive til å få deg til å føle deg slik, er at de stort sett er sanne. For jeg har oppført meg på måter mot andre og mot meg selv som er uakseptable, uansett hvordan man snur og vender på det, både med og uten alkohol. Ikke bare husker jeg, jeg er også nødt til å bære dette med meg videre og sørge for at jeg lever på en bedre måte enn jeg har gjort.
«Livet forstås baglæns, men må leves forlæns,» skrev Kirkegaard, men min situasjon minner mer om livet til hovedkarakteren Dmitri i Leo Tolstojs Oppstandelse. Kort og greit handler boken om adelsmannen Dmitri som søker forløsning for en synd han begikk da han var yngre. Men det er ikke bare innholdet i boken som snakker til meg på et personlig plan, også boken som et produkt har jeg et personlig forhold til ettersom inntektene fra den var med på å bosette min familie i Canada etter lang tids undertrykkelse av den russiske stat. Verdien av å gjøre godt for andre er ikke tapt for meg, å skulle gjennomføre det er dessverre en annen sak.
Selv om jeg nå har sluppet ut av sykehuset og har det sånn passe, så har jeg det fremdeles ikke helt godt igjen. Jeg har såvidt begynt i oppfølgende behandlingsløp lagt opp av sundhedsvesenet og etter påske skal jeg møte med både Fontenehuset og med universitetet for å få ekstra støtte i studiehverdagen min. For jeg forsøker å studere dette semesteret, utfordrende som det er.
Ikke vet jeg om jeg klarer å fullføre dette semesteret og konteeksamen jeg må ta til sommeren. I skrivende stund er det to dager til fristen for å søke master i Norge løper ut, men jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg skal søke meg tilbake til Norge som en slags sikkerhetsmulighet om studieprogresjonen stopper opp på grunn av helsen min. Det er tross alt mye som trekker inne i meg på å dra tilbake, men det er også noe som sier til meg at jeg har lyst til å fullføre det jeg har begynt på her nede. Dette selv om jeg ikke har den fjerneste anelse om hva jeg vil skrive min hovedoppgave om.
For denne dualiteten med fag og helse er det jeg sliter med. For hverdagen min består for tiden av å følge de rutinene jeg opparbeidet meg mens jeg var innlagt, samtidig som jeg sliter med noen bivirkninger fra medisinene jeg går på og en dempet motivasjon for faget mitt som følge av innholdet i hoveddelen av studiet mitt.
Til det siste må jeg dessverre si at jeg er litt skuffet over studieinnholdet på kandidaten i historie, i det ene historiekurset jeg tar dette semesteret har jeg bare kjøpt én bok og vært i en halv forelesning. Jeg ble ikke særlig imponert. Muligens fordi jeg føler at jeg har vært gjennom det materialet før, hva med mine 70-80 studiepoeng i engelsk og 100 og noe i historie. Derimot er jeg mer motivert for filosofien jeg tar som tilvalg.
Så var det disse bivirkningene som jeg også må leve med, for det meste hodepiner, tretthet og en følelse av å være tappet for energi. Men det å skulle leve med akkurat den kombinasjonen av bivirkninger er vanskelig, selv om medisinene ser ut til å fungere som de skal. Dette gjør det vanskelig å skulle konsentrere seg om å studere, altså lese, og å skulle komme seg til seminar og forelesninger.
Atferden i seg selv er ikke noe unormalt for meg, jeg har aldri vært verdensmester i oppmøte eller forberedelser. Likevel har jeg klart meg så som så i løpet av mine snart åtte år av og på som student. I løpet av den tiden har jeg klart å opparbeide meg en hel del studiepoeng og jeg har fått høyere og høyere karaktersnitt med årene som har gått - noe som kanskje tyder på at jeg har lært noe, selv om det fremdeles bare har resultert i en eneste grad, fra UiO.
Studiene mine på NTNU endte jeg etter å ha fullført 157.5 av 180 studiepoeng som del av studieløpet. Det skyldes en kombinasjon av sykdom og heltidsverv i Studenttinget, noe som førte til en realisering av at det jeg faktisk ville studere var historie. Det vil jeg fremdeles, selv om jeg ikke har den store motivasjonen for tiden.
Fordi jeg har studert ganske lenge nå begynner jeg å bli klar for å komme meg forbi studietiden og studiehverdagen til noe som ligger bakom. Det er også dette jeg frykter. Frykten har to årsaker, den første er at selv om jeg har gjort masse forskjellig gjennom livet har jeg aldri hatt noe særlig til langsiktig plan for fremtiden og for det som skjer etter studiene.
Jeg har knapt spart i BSU og den eneste attesten jeg har fra mine mange verv er den som jeg fikk tilsendt uten å ha bedt om. Jeg føler at jeg står på bar bakke selv om det kanskje egentlig ikke er realiteten.
Den andre årsaken tynger meg kanskje mer enn den første. For jeg har skrevet to bacheloroppgaver (selv om jeg altså bare har én grad), Den første i 2015 og den andre i fjor. Disse er, eller skal være, små forskningsoppgaver hvor man tar i bruk de ressursene man har opparbeidet seg gjennom de foregående årene.
I vitnemålet mitt fra Universitetet i Oslo, som er kombinert med noen karakterer fra NTNU, har jeg nesten 4,5 i snitt. Det som trekker snittet ned er karakteren min på bacheloroppgaven, der fikk jeg D. På den forrige bacheloroppgaven jeg skrev fikk jeg C. Disse to karakterene, mer enn de andre, henger over meg som en sort sky og får meg til å tvile over mine kunnskaper. For jeg får ofte spørsmål om jeg tenker å bli i akademia etter mastergraden er levert og som oftest kommer svaret i form av et lurt smil.
Men jo nærmere jeg kommer starten på mastergraden, jo mer tvil får jeg på om jeg i det hele tatt er i stand til å skrive noe som helst, ikke bare noe fornuftig. Det skaper tvil, ikke bare om jeg skal fortsette videre med akademia, men om jeg i det hele tatt klarer å komme meg i arbeid.
Med det har jeg kommet tilbake til det jeg avsluttet første paragraf med. Om jeg er i stand til å leve et meningsfullt liv. Før, mens, og etter jeg er fylt tredve. For jeg er ingen helt, selv ikke i historien om meg. Jeg har levd et innholdsrikt liv på godt og vondt, jeg har fått muligheter de fleste bare kan drømme om, og jeg er veldig klar over hvorfor jeg i det hele tatt har fått de mulighetene.
Likevel er jeg trist og svært usikker på fremtiden. Ikke bare min fremtid, men vår alles fremtid. Selv om mitt mål er å leve gjennom mitt tredevte år, har jeg noen kortsiktige mål jeg må nå før den tid. Som lunsj i morgen med noen venner fra Norge, forsøke å skrive litt på oppgaven min i løpet av påsken, møte henne jeg hadde blitt kjæreste med om jeg hadde blitt i Norge, legge en plan for konteeksamen min i sommer, forsøke å fullføre eksamenene mine for dette semesteret og så mange, mange andre ting og hendelser.
Jeg håper å kunne møte den usikre og tilslørte fremtiden som Amyclas møter stormen.
Med kjærlig hilsen, Knut
Denne teksten ble først publisert på Figenschous blogg og er republisert i Khrono med tillatelse fra Figenschou.
(Red.mrk:
I 2014 var Knut Figenschou (27) fag- og forskningspolitisk nestleder i arbeidsutvalget til Studenttinget på NTNU og han har mange år i studentpolitikken bak seg. Nå bor han i København og tar en mastergrad i historie ved Københavns universitet.
Denne uken er det seks uker siden han forlot en psykiatrisk avdeling i København, etter å ha tilbragt ni uker der.
Siden han skrev innlegget på bloggen sin før påske, har han bestemt seg for å fortsette som student i København.
Og hvordan går det nå?
— Det går. Litt og litt forbedring, noen ganger litt tilbake igjen. Jeg er ennå ikke helt fulltidsstudent igjen og går cirka for halv maskin. Men jeg er stort sett ganske fornøyd med livet, sier Figenschau til Khrono.)
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!