Koronautbruddet førte til økt stress for studentene og lite studentaktiv læring

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Covid-19-pandemien har tvunget fram endringer i Universitets- og høgskolesektoren som selv de mest reformivrige studieadministratorer og pedagoger neppe hadde våget å drømme om i februar.

Digitalisering i høyere utdanning bærer med seg lovnader om økt studiekvalitet og «dypere» læring gjennom bruk av nye verktøy for studentaktivitet og vurdering for læring. Den «tradisjonelle forelesningen» - av mange ansett som gammeldags og rigid – har stått i veien for digitaliseringsdrømmen. Helt til nå.

I løpet av noen hektiske vår-uker gjennomførte undervisere i høyere utdanning en formidabel digital dugnad for å bistå studentene da universiteter og høyskoler stengte ned. Digitalisering kan i utgangspunktet gi mange og gode pedagogiske løft. En plutselig og uplanlagt kriseomlegging må likevel antas å kunne ramme studiekvaliteten negativt. Fikk studentene undervisning i det hele tatt? Hvor godt dekket den digitale undervisningen opp for det opprinnelige tilbudet? Og er det spor etter økt bruk av studentaktive læringsformer og vurdering for læring i digitaliseringsarbeidet som har blitt nedlagt så langt?

Som en del av den internasjonale undersøkelsen «The COVID-19 Multi-Country Student Well-being Study» ledet fra universitetet i Antwerpen spurte vi derfor mer enn 3000 studenter ved OsloMet og NTNU om blant annet deres studiehverdag og om studiekvalitet under koronautbruddet.

Studien vil gi oss innsikt i studentvelferd, ulikhet og studenthverdagen under pandemien, og ikke minst muliggjør studiens internasjonale bredde å stille norske forhold i relieff til forholdene ved europeiske universiteter. I dette innlegget presenterer vi noen foreløpige resultater fra den norske delen av undersøkelsen.

Behov for kunnskap: Å følge med på frafall og resultater til eksamen kan gi noen svar på hvordan studiekvaliteten ble påvirket av krisen. Foreløpige tall viser for eksempel at ved Fakultet for samfunnsvitenskap ved OsloMet var studiepoengproduksjonen bedre våren 2020 enn våren 2019. Det kan skyldes mange forhold – men gir i utgangspunktet ikke grunn til å anta at studiekvaliteten ble vesentlig svekket.

Studentenes rapporterte erfaringer alene kan heller ikke gi en fullgod evaluering av omleggingen, men bør ha en sentral plass i evalueringen.

Studiekvaliteten oppleves som svekket: Over halvparten av respondentene melder at utdanningskvaliteten var dårligere under koronautbruddet enn før. En betydelig andel av studentene mener at undervisningen ikke dekker like mye av pensum som før pandemien, og mange studenter synes det er blitt vanskeligere å forstå hva som ventes av dem.

Imidlertid rapporterer nær halvparten at de føler seg faglig godt ivaretatt etter omleggingen til nettbasert undervisning. Det er ikke godt å si hvor stor andelen ville vært under normale omstendigheter, men uansett situasjon ser det ut til å være betydelig rom for forbedringer.

De fleste har mottatt nettbasert undervisning: På den positive siden viser de foreløpige resultatene at det store flertallet av studentene fikk tilbud om nettbasert undervisning. Kun fem prosent var uenig i at de hadde mottatt et slikt tilbud og noen var selvsagt på et punkt i utdanningsløpet sitt der dette ikke var relevant. Omkring tre fjerdedeler av studentene var dessuten fornøyde med måten universitetene iverksatte tiltak på, og informasjonen omkring dette.

Fare for ensomhet og isolasjon: Imidlertid er det færre enn halvparten som opplever at de kan snakke med ansatte om sine bekymringer i forbindelse med koronautbruddet. Dette er uheldig når omkring 50 prosent rapporterer betydelig stress som følge av COVID-19. Mindre enn hver tredje student opplever at de ble godt ivaretatt sosialt etter overgangen til nettbasert undervisning, og kun en av tre rapporterte å ha fått nye digitale arenaer for kontakt med medstudenter.

Hver sjette student har følt seg ensom, engstelig og trist, og omkring hver femte sier de mangler kameratskap eller har følt seg isolert fra andre. Vi vet ikke om dette skyldes koronautbruddet, men tallene forteller oss at en vesentlig andel av våre studenter er sårbare og bør møtes av et studiemiljø som er sosialt inkluderende og legger til rette for sosiale relasjoner.

Betyr økt digitalisering mer aktiv læring? I hvilken grad har undervisere ved OsloMet og NTNU evnet å ta i bruk digitale hjelpemidler for studentaktiv læring og vurdering? Undersøkelsen er ikke umiddelbart oppløftende for digi-optimistene.

Kun tretten prosent forteller at de har fått en læringssituasjon med mer aktive læringsformer og 30 prosent rapporterer om færre faglige vurderinger. Det ser dermed ut til at digitaliseringen først og fremst har betydd digitalisering av «den tradisjonelle forelesningen» uten at mulighetene til å frikoble «instruksjon» er blitt benyttet til interaksjon med studentene, quiz, gruppeoppgaver og tilbakemeldinger. Kanskje ikke så overraskende, gitt at reformen hadde mer preg av nødhjelp enn fagutvikling.

Fra teknikk til pedagogikk? Vår undersøkelse er gjennomført i en unntakstilstand der en hel sektor jobbet hardt for å kunne oppnå et minimum av akseptable forhold for våre studenter som brått fikk revet over sin forbindelse til fag- og studiemiljø. Det er ingen tvil om at innsatsen har vært beundringsverdig. Uten den er det ikke godt å si hva vi ville funnet i undersøkelsen vår.

Når vi nå går inn i et nytt studieår som formodentlig i all hovedsak vil måtte gjennomføres på digitale flater er det nødvendig å forlate krisementaliteten og planlegge for «en ny normal». De alvorligste framtidsscenariene om pandemiens forløp innebærer jo at årets nye bachelorstudenter risikerer å ta hele graden på dette viset. Siktemålet med høstens undervisning kan ikke være å «redde stumpene», men å tilby et fullgodt alternativ innenfor de rammene vi har. Videreutvikling av den digitale undervisningen er en uunngåelig del av dette.

Mange av oss har – ikke uten frustrasjon – lært oss og tatt i bruk digitale hjelpemidler denne våren, men har likevel ennå ikke utnyttet de pedagogiske mulighetene disse muliggjør. Det handler nå mer om å tenke læringsprosessen på nytt enn å utvikle teknologisk finesse. Universitets- og høgskolesektoren må ta steget fra teknikk til pedagogikk.

I undersøkelsen finner vi betydelig variasjon i opplevelsene til studenter fra ulike utdanninger. Det betyr at det er et stort potensial for læring på tvers og utveksling av pedagogiske ideer, gitt muligheter og begrensninger. Dette potensialet bør utnyttes.

I arbeidet med å skape nye læringsarenaer må det ikke minst sørges for at studentene blir deltakende og selv får tilgang på måter å inngå i sosialt og faglig fellesskap med undervisere og hverandre.