Undervisere og forskere i høyere utdanning er altfor tilbakelente – eller kanskje slappe? – når det gjelder å ta ansvar for viktige utviklingsdiskusjoner, skriver innleggsforfatterne. Foto: Henriette Dæhlie

Vi er ikke redde for, men vil diskutere digitalisering

Digitalisering. De som introduserer de nye tekniske løsningene er nødt til å bryne seg på de som skal anvende dem. I høyere utdanning burde en slik bryning være en selvfølge.

Publisert Sist oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Vi publiserte et innlegg i Khrono 13. mars der vi uttrykte bekymring for om satsningen på digitalisering innen høyere utdanning «lever sitt eget liv» og gjør seg relevant per se. Vi argumenterte for en sterk kobling mellom de fagene og profesjonene som utdanningsinstitusjonene ivaretar og utviklingen av de digitale verktøyene.

Vi fikk svar fra prorektor Nina Waaler og direktør Asbjørn Seim, begge OsloMet, 16. mars. I sitt svar skrev Waaler og Seim at det ikke er noen grunn til å være bekymret for at «… satsingen på digitalisering i høyere utdanning (…) skal overskygge solid faglig kompetanse og personlig formidling».

Vi føler oss ikke helt betrygget.

Vi oppfordrer kolleger til å komme med eksempler på fordeler og ulemper av digitalisering både innen disiplinfag og profesjonsfag

Jan Storø og Jon Arne Løkke

Dersom det ikke er noen grunn til bekymring så er det gitt at digitaliseringen kommer til å gå bra, uansett. At det ikke er noe som trenger å diskuteres. Vi kan ikke helt slå oss til ro med det. Koblingen mellom digital teknologi og faglig virksomhet trenger analyse og kritisk vurdering – aktiviteter som både krever tid og innsats av flere parter.

Waaler og Seim skrev også at de ikke var redd teknologi. Det er bra. Utsagnet antyder at undertegnede motdebattanter er nettopp det: redde. Men, heller ikke vi er redde teknologien.

Men situasjonen gir ikke bare tilbud om to posisjoner; for eller i mot. Redd, eller ikke redd.

Vi vet fra all teknologiutvikling at nyvinninger skaper motstand og angst. Alt fra boktrykkerkunsten til fjernsynet til internett har vist slik motstand. Og, vi vet også at vi ofte trekker på smilebåndet av vår egen uro når vi kikker på uroen noen år etter at vi uttalte den. Det er ofte slik at teknologiske løsninger tilpasser seg den virkeligheten den introduseres i og lar seg styre.

Vi tror likevel ikke vi skal ta sjansen på at utviklingen alltid går smertefritt. Vi påstår at det er nyttig at de som introduserer de nye tekniske løsningene er nødt til å bryne seg på dem som skal anvende dem. I høyere utdanning burde en slik bryning være en selvfølge.

I vårt første innlegg skrev vi at de som skal bruke de digitale løsningene må ta ansvar for å delta i debatten. Det er folk som oss selv, faglig ansatte. Undervisere og forskere i høyere utdanning er altfor tilbakelente – eller kanskje slappe? – når det gjelder å ta ansvar for slike viktige utviklingsdiskusjoner.

Det er den ukritiske digitaliseringen vi advarer, og advarte, mot. Vi etterlyste en bredere diskusjon der teknologiutvikling og faglig begrunnet kritikk inkluderes. Vi oppfordrer kollegaer til å komme med eksempler på fordeler og ulemper av digitalisering både innen disiplinfag og profesjonsfag. Vi oppfordrer også til å komme med eksempler på om og hvordan digitalisering påvirker arbeidsfordelingen mellom de faglige ansatte og administrativt ansatte i høyere utdanning.​

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS