Varsku mot ukritisk digitalisering

Publisert - Sist oppdatert
Vi er ikke imot digitale løsninger. Men, vi er imot et digitaliseringsmantra som ikke tar utgangspunkt i profesjonenes samfunnsoppdrag, fagenes kunnskapsgrunnlag og som ikke tar hensyn til hvordan studenter lærer, skriver kronikkforfatterne. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Vi er ikke imot digitale løsninger. Men, vi er imot et digitaliseringsmantra som ikke tar utgangspunkt i profesjonenes samfunnsoppdrag, fagenes kunnskapsgrunnlag og som ikke tar hensyn til hvordan studenter lærer, skriver kronikkforfatterne. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Profesjon. Digitalisering kjøres fram som det nye mantraet innen høyere utdanning, men tar ikke utgangspunkt i profesjonenes samfunnsoppdrag kritiserer dosentene Jan Storø og Jon Arne Løkke.

Digitalisering vokser fram som det nye mantraet for undervisning i høyere utdanning. Digitalisering skal ta oss inn i den nye virkeligheten. Og ikke bare det, vi skal endre oss umiddelbart - uten opphold - før vi blir utkonkurrert.

Vi vil problematisere noen sider av digitaliseringsbølgen, slik den framstår sett fra våre ståsteder i to profesjonsutdanninger. Og siden vi kommer til å være kritiske, er det nødvendig å presisere; vi er ikke imot digitale løsninger. Men, vi er imot et digitaliseringsmantra som ikke tar utgangspunkt i profesjonenes samfunnsoppdrag, fagenes kunnskapsgrunnlag og som ikke tar hensyn til hvordan studenter lærer.

Mange av debattantene, som OsloMets rektor Curt Rice, innfører en tidsforståelse som kan ta pusten fra de fleste. Det hevdes at dagens studenter må forberede seg på et fagfelt som kan endre seg så raskt at det kan se ganske annerledes ut i løpet av de tre årene det tar å tilegne seg en bachelor. Mon det. Kanskje et slikt tempo kan gjøres gjeldende i teknologitunge fag (skjønt vi tillater oss å tvile). I andre fag vil det knapt kunne passere som en dårlig vits å hevde noe slikt. I sin konsekvens betyr denne tanken om hurtig endring at endringskompetanse blir viktigere enn grunnleggende faglig kompetanse i et gitt fagfelt.

Vi aner et bedriftsøkonomisk og ensidig teknologisk rasjonale bak de tydeligste av slike utspill. Det tvinger oss til å spørre: Hvor fornuftige er de? Hva er den reelle substansen i dem? Er utspillene et resultat av motesvingninger?

Slik vi ser det utfordrer digitaliseringsmantraet selve ideen om profesjonene. Profesjonsutøveres fremste kvalitet er ikke å være samfunnets og politikkens hjelpere for å innføre nye, rasjonelle arbeidsmåter. Profesjonenes hovedbegrunnelse handler om å utøve faglig solid basert virksomhet på vegne av samfunnet og dets innbyggere – og i dialog mellom disse. Det er begrunnelser av denne typen som også må brukes for å utvikle undervisnings- og læringsformene i høyere utdanning.

Når de digitale løsningene blir selvfor-klarende; når det digitale oppfattes som bra fordi det er digitalt, har vi et problem.
Jan Storø og Jon Arne Løkke
OsloMet og Høgskolen i Østfold

Vi er engstelige for at faglig grunnlag i teori og forskning, i profesjonsfagenes empiriske base, blir mindre viktig enn endringskompetanse med dette nye mantraet. Denne typen rasjonale sier oss at solid fagkunnskap er mindre sentralt enn kompetanse i å møte endrede samfunnsmessige betingelser «raskt nok».

La oss ta en titt på diskusjonene om digitale løsninger, slik de for eksempel utspiller seg innen høyere utdanning. Vårt hovedinntrykk er at diskusjonene handler om form, og i liten grad om innhold. Det bekymrer oss. En av grunnene til dette er at aktører med teknologiutvikling og administrering som hovedinteresse er de mest aktive i diskusjonen. Et eksempel kan gå slik: «Fra høstsemesteret 2018 skal alle emner gjennomføres med digital eksamen. Vi ber alle emneansvarlige om innspill til hvordan eksamen kan gjennomføres». En slik melding fra digitaliseringsansvarlig kan havne i din postkasse. Her er det digitale løsninger som søker problemer, og ikke motsatt - slik det burde være. Gode eksamener innebærer at det må tas stilling til en rekke pedagogiske problemstillinger; hvordan kan eksamensoppgavene føre til at kunnskaper måles så godt som mulig, og dekker eksamensoppgaven læringsutbyttene tilstrekkelig? Det er ikke digitaliseringens muligheter og begrensinger som skal styre, men pedagogiske overveielser og læringsutbytter.

Aktørene som skal bruke de digitale løsningene må ta ansvar og være med å diskutere. Et grunnleggende premiss bak teknologioptimistenes forståelse er at mye av «det gamle» må erstattes av «det nye», og at dette i seg selv løser problemer og gjør «oss» konkurransedyktige. Men hvis digitalisering betyr at den levende foreleseren byttes ut med en film av foreleseren, har vi ikke kommet mye lenger. Vi vil hevde at utgangspunktet er at studenters læring, som all annen læring, innebærer aktivitet i form av å stille spørsmål, diskutere og skrive. Dermed kan ukritisk digitalisering innebære mer passive læringsformer.

Det er ikke digital versus analog form som er kjernen i diskusjonen. Kjernen er heller: hvordan skal vi utvikle formene slik at de både ivaretar og fornyer innholdet i fagene og læringsprosessene hos studentene? Det er med andre ord viktig å erkjenne det potensiale som kan ligge i digitale former, men vi er forpliktet til å anvende dem til å fremme et godt innhold - solid og fornybart.

En morsom, men også smått tragisk side ved situasjonen anno 2018 er at en del av de høgskole- og universitetsansatte teknologiinnovatørene snakker om de løsningene som ennå ikke er på markedet (men som er «like rundt hjørnet»), mens hverdagen til underviserne er å få utstyret til å fungere i den daglige undervisningen (pc og prosjektor «snakker» av og til ikke sammen, selv på det interne utstyret). Hverdagen til studentene er alt for ofte at de blir vitner til at forelesere bruker undervisningssituasjonen til å trene på bruk av de digitale verktøyene.

Slik vi ser det må innføring av digitale løsninger i undervisningen støtte opp om større grad av studentaktivitet, mer effektiv læring, bedre mulighet til både oversikt og fordypelse, bedre mulighet for repetisjon – og mer tid og tilretteleggelse for personlig kontakt mellom lærer og student.

Vår erfaring med de mest utbredte digitale verktøyene som er i bruk i dag er

  • At de på det beste synliggjør, visualiserer, skaper nye læringsmuligheter og nye rom for dialog
  • At det på verste har stor ødeleggelseskraft, ikke minst fordi de noen ganger dreper studentens egenaktivitet
  • At de ikke fungerer når lærere ikke forstår hvordan de skal brukes (Det dummeste er når power point-bildene består av mange ord som læreren leser opp med ryggen til publikum)
  • At de som alle andre verktøy må læres, forstås, og anvendes fornuftig – med utgangspunkt i fagenes egenart og kunnskapsbase.

Vårt anliggende er ikke å motarbeide bruk av digitale læringsformer i seg selv. Vi ønsker heller å gi et bidrag til å avsløre digitale læringsformers forføreriske side; vi lever i en tid der digitalisering framsnakkes som et mål i seg selv, og som det aller sanneste bildet på «framtida». Sånn er det blitt i deler av diskusjonen, at alle ord som kan påklistres forstavelsen «digital» blir tillagt mer vekt enn sine analoge søsken.

Når de digitale løsningene blir selvforklarende; når det digitale oppfattes som bra fordi det er digitalt, har vi et problem. Verken digitalt eller analogt er bra i seg selv. De dreier seg kun om løsningsmåter – om form. De er bra hvis de løser problemer, hvis de bringer kunnskapen videre og hvis de støtter opp som grunnfunksjoner der de brukes.

I undervisning er formidling en slik grunnfunksjon. Og vi vet fra før at personlig formidling står langt sterkere enn annen formidling. Denne kunnskapen må ligge til grunn i digitaliseringsdiskusjonen.​

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Kunstfag. 25 års arbeid for å bygge et helhetlig kunstfaglig fagmiljø står i fare for i stor grad å nulles ut, skriver ansatte, studenter og medlemmer av fakultetsstyret ved kunstfakultetet på UiT.