forskningsøknader

Loddtrekning: — Vil skape misnøye blant forskerne

Professor Bertil Tungodden har hentet store forskningsmidler både nasjonalt og internasjonalt og er skeptisk til å trekke lodd mellom søknader. — Loddtrekning kan redusere søknadskvaliteten, sier han.

— Dersom systemet blir slik at søknadene skal over en viss terskel, vil utviklingen av dem stoppe der. Motivasjonen for å gjøre prosjektene og søknadene enda bedre vil bli langt mindre, sier professor Bertil Tungodden ved Norges Handelshøyskole om loddtrekning som virkemiddel i utvelgelse av forskningssøknader.
Publisert Oppdatert

— Generelt tenker jeg at loddtrekning er et dårlig system. Overordnet liker ikke mennesker å tape i en loddtrekning. Og i et slikt regime vil det være forskere som er uheldige år etter år, der sterk misnøye med systemet kan bli resultatet, sier Tungodden, som er professor ved Norges Handelshøyskole.

I flere land er loddtrekning mellom ellers like søknader blitt mer vanlig når forskningsmidler skal tildeles. Forskningsrådet vurderer dette også som et virkemiddel i effektivisering av prosessen rundt forskningsfinansiering.

Lavere kvalitet

Tungodden mener et loddtrekningssystem også vil kunne påvirke kvaliteten på prosjektene.

— Dersom systemet blir slik at søknadene skal over en viss terskel, vil utviklingen av dem stoppe der. Motivasjonen for å gjøre prosjektene og søknadene enda bedre vil bli langt mindre, sier Tungodden.

Han mener forskningssøknadsprosessene virker skjerpende på forskningsmiljøene og høyner kvaliteten.

— Risikoen med et loddtrekningssystem vil være at vi generelt får dårligere resultater ut av forskningsmidlene, sier Tungodden.

Urimelige ressurser

— Men hva med dagens ordninger?

— De er selvfølgelig ikke perfekte. Og jeg skjønner bakgrunnen for at noen prøver ut loddtrekning. I dag brukes det trolig urimelig store ressurser på søknadsskriving der det er mange som ikke når opp. Men dette kan løses på andre måter enn ved loddtrekning.

— Hvordan da?

— For eksempel gjennom totrinnssøknader, der det første sendes en kortere søknad og noen blir valgt ut til et finaleheat hvor søknadene utformes i full skala.

Henter store penger

Selv er økonomiprofessoren i elitesjiktet i Norge når det gjelder å bli tildelt eksklusive og betydelige forskningsmidler. I 2018 mottok han en ERC Advanced Grant til prosjektet «Fairness and the moral mind». Tildelingen var på 2.5 millioner euro over en femårsperiode.

Tungodden er leder av Senter for fremragende forskning FAIR — Centre for Experimental Research on Fairness, Inequality and Rationality.

I år fikk prosjektet «Freedom to Choose» (FREE), som også ligger til SFF-senteret, tildelt 25 millioner fra Forskningsrådet gjennom ordningen Forskningsrådets Stort, tverrfaglig Forskningsprosjekt.

Vektlegge meritter

Bertil Tungodden mener urettferdigheten ved loddtrekning også handler om at tidligere prestasjoner og produksjon ikke vektlegges.

— Se for deg to forskere der den ene gjennom en lang karriere har produsert mye med høy kvalitet, mens den andre ikke har produsert noe. Det er klart at det vil føles urettferdig at tidligere prestasjoner ikke tillegges en viss vekt, sier Tungodden.

— Hvorfor tror du likevel såpass mange utforsker et system med loddtrekning?

— Det er ikke lett å si. En del av svaret handler nok om forenkling. og at det er svært vanskelig å sammenligne ulike prosjekter. Så for å løse det problemet antas det at prosjektene er like gode og dermed kan det trekkes lodd. Forenklingen ser jeg det er behov for, men å ha en terskel der veldig mange kommer inn og så trekkes det lodd, høres svært problematisk ut for meg.

Vil ikke delta

— Det er en fare for at de beste vil frastøtes av en slik modell?

— Definitivt. Dersom du er en veldig flink forsker og har høy sannsynlighet for å få midler i normal konkurranse, vil et loddtrekningssystem virke både urettferdig og være noe du ikke vil delta i.

Bertil Tungodden mener det finnes krefter som vil underminere tanken om at det er kvalitetsforskjell på forskning.

— Å si at all forskning er like bra er en veldig dårlig idé. Det er heller ikke det som har brakt verden videre, sier Tungodden.

Blir bedre av søknader

— Du er en av dem som har gjøre storeslem når det gjelder forskningsmidler både internasjonalt og her til lands. Er det slik at det går urimelig mye ressurser til å skrive søknader?

— Det er to sider av den saken. Jeg tror det er riktig. Men det er også slik at prosjektene blir bedre av å skrive søknader. Når det gjelder ERC-tildelingen jeg fikk ble det ikke suksess med en gang, men det ga læring som etter hvert gjorde at vi lyktes.

— Men det er mange som likevel ikke får?

— Ja, og det er et kostnadsbilde i dette. Der kan en totrinnsmodell være svaret. En annen uheldig side kan være at prosjektene tilpasses søknadsprosessene. Dit må vi ikke komme, sier Tungodden.

Han mener også at et system der tidligere prestasjoner kan telle mer enn i dag, vil kunne bidra til forenkling.

— Du snakker ikke nå til fordel for deg selv?

— Hehe, jeg er alltid forsiktig med å pushe disse tankene. For det kan oppfattes slik. Men jeg mener også at det er rasjonelle argumenter for en slik modell som også i stor grad kan sies å være rettferdig, sier Bertil Tungodden.

Ja til loddtrekning

Professor Guri Rørtveit ved Universitetet i Bergen vant sammen med professor Ole Frithjof Norheim fram med søknaden om et Senter for fremragende forskning i år. Tittelen er BCEPS+ — Bergen Centre for Ethics and Priority Setting in Health, og det handler om rettferdig fordeling av helsetjenester.

— Når det gjelder studentopptak, for eksempel til de såkalte høystatusutdanningene, mener jeg definitivt at loddtrekning vil være å foretrekke over et visst karakternivå. Det handler om at ungdommene våre ikke skal bruke tre år av livet på gjøre en femmer til en sekser. Derfor er jeg prinsipielt ingen motstander av loddtrekning når det handler om et visst kvalitetsnivå, sier Rørtveit.

— Jeg kan ikke helt se at det er veldig tidsbesparende å drive loddtrekning mellom ellers like forskningssøknader. Det høres ikke skummelt ut fra et forskerståsted synes jeg, men hva som skal oppnås med loddtrekning i et slikt tilfelle er mer uklart, sier professor Guri Rørtveit ved Universitetet i Bergen.

Ikkje objektivt i dag

Hun mener det ikke er noen grunn til å tenke annerledes om tildeling av midler til forskningssøknader.

— Selvfølgelig må det da være søknader over et visst kvalitetsnivå. Samtidig har jeg selv vært med å vurdere en del forskningsprosjekter og vet at det heller ikke i dagens system er objektive sannheter som ligger bak karakterene og utvelgelsene som gjøres, sier Rørtveit.

Samtidig understreker hun at i dagens system vil være betydelig forskjell i kvalitet på et prosjekt som får karakteren syv i forhold til en firer.

Liten arbeidsgevinst

— Men på prosjekter som får karakteren 6 eller 7 på Forskningsrådets skala mener jeg loddtrekning ikke er noen dårlig idé. Samtidig mener jeg at det ikke nødvendigvis der problemet ligger.

— Hva tenker du?

— I dag velges det også mellom sekserne og syverne. Jeg kan ikke helt se at det er veldig tidsbesparende å drive loddtrekning. Det høres ikke skummelt ut fra et forskerståsted synes jeg, men hva som skal oppnås med loddtrekning i et slikt tilfelle er mer uklart.

Vil bli akseptert

Guri Rørtveit mener andre modeller kan føre til langt mindre ressursbruk.

— Da tenker jeg på fjerning av søknadsfrister, å tenke nytt om innretningen og totrinns prosesser. Det kan tenkes å være tids- og ressursbesparende både for de som søker og vurdererne, sier Rørtveit.

— Men ved en loddtrekning mellom prosjekter på toppnivå, vil det ikke alltid være noen som mener prosjektene og søknadene ikke er helt sammenlignbare?

— Det er de jo heller ikke. Men det gjelder uansett om det er loddtrekning eller dagens behandling. Jeg tror likevel loddtrekning vil bli akseptert når det brukes på denne måten. Forutsatt at det er en solid kvalitetsvurdering i forkant, sier Guri Rørtveit.

Powered by Labrador CMS