Livslang læring - men hvilken?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I juni 2020 vedtok Stortinget «Komptansereformen - lære hele livet» med mål om at ingen skal gå ut på dato som følge av manglende kompetanse. Begrepene etter- og videreutdanning skal bort, heretter heter det bare utdanning. Denne våren vil reformen følges opp med en strategi for desentralisert og fleksibel utdanning. I tillegg kommer arbeidsrelevansmeldingen, som også peker på livslang læring. «Kortere kurs som er relevante for samfunnet og arbeidslivet», sa statstministeren på Kontaktkonferansen. Jeg er litt spent på innholdet i det som skal komme, ikke minst når det gjelder økonomi. Diskusjonen har pågått en stund nå, og vil sikkert intensiveres utover våren. Den vil jeg gjerne delta i.

kontaktkonferansen

Erna ber universitetene legge om til kortere utdanninger

Men før strategien lanseres og økonomien tar over, ønsker jeg å blogge litt om kunnskap mer generelt. Og gjerne få tilbakemeldinger. Ettersom livslang læring skal medføre økt læring totalt sett, så bør vi jo reflektere over innholdet. Hva blir endringene? Hvordan bør innholdet struktureres? Tradisjonelt følger jo utdannelsen et forløp fra det basale i grunnskolen til det mer sofistikerte når man nærmer seg avslutning. Hva slags konsekvenser for innholdet i dagens studieprogrammer ved universiteter og høyskoler kan innføring av livslang læring tenkes å få? Bør endring fra etter- og videreutdanning til begrepet livslang læring kreve at vi også tenker livsløp når det gjelder curricula? Eller skal vi bare klatte på noen korte «relevante» kurs i kjølvannet av hovedutdanningen uten egentlig ny helhetstenkning?

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om
debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de viktigste nyhetssakene.
-

Kunnskap er så mangt, og vi er alle kunnskapsrike. Du kan jo for eksempel forsøke å lære en robot å sykle. Ingen enkel sak, men du sykler jo ganske enkelt selv, uten engang å tenke på hvordan du gjør det. Stilltiende, taus eller implisitt kunnskap kalles det. Vi leser oss ikke til denne type kunnskap, vi erfarer den. Vi kan heller ikke kode den. Mye av vår danning og intuisjon bygger på denne type implisitt kunnskap. Den er livslang av natur, men utvikles ikke minst under utdanningsløpet. Så sektoren vår bidrar i høy grad til denne også.

Det sies at kun fem prosent av de som er født til denne verden fremdeles er i live, mens hele 90 prosent av vitenskapsfolkene fortsatt er i full sving. Vi produserer ny såkalt eksplisitt kunnskap, dvs kunnskap som til forskjell fra den implisitte, kan kodes og læres. Så mens din og min mengde av implisitt kunnskap kanskje vokser litt gjennom det meste av livsløpene våre via ulike typer erfaring, øker samfunnets samlede mengde av eksplisitt kunnskap kraftig. En naturlig konsekvens av dette (i tillegg til inflasjonen i antall vitenskapelige journaler) er at de ulike utdanningene våre i økende grad må prioritere hvilken eksplisitt kunnskap de kan makte å bake inn i respektive læreplaner og studieprogram. Det er rett og slett ikke tilstrekkelig tid til alt, og bør heller ikke være det – av kvalitetshensyn. I det følgende skal jeg forholde meg kun til eksplisitt kunnskap.

Ny kunnskap vil ofte erstatte gammel kunnskap, men ikke alltid. Pytagoras, Arkimedes og Kepler lever i beste velgående, iallfall via den kunnskapen de ga oss. I debatten omkring livslang læring mener jeg derfor det er viktig at vi skiller mellom denne type basal eller varig kunnskap på den ene side, og forgjengelig eller midlertidig kunnskap på den annen. Midlertidig kunnskap kan for eksempel være hvordan man navigerer i et dataprogram eller i en app. Kanskje husker du som meg at du en gang i tiden avsluttet tekstbehandlingsprogrammet WordPerfect ved å trykke F7? Ikke det? Helt OK, for dette er et stjerne-eksempel på forgjengelig eller midlertidig kunnskap.

Jeg tror at innføring av begrepet livslang læring gjør at vi må vi bli enda mer bevisste på hvilke typer kunnskap vi underviser i på ulike nivåer i utdanningssystemet vårt, og kanskje særlig vi i universitets- og høyskolesektoren.

Det er lett å enes om at de som har fullført grunnskole, videregående skole og høyere utdanning har hatt en faglig progresjon i utdannelsen hele veien, og er klare for arbeidslivet. De har fått et fundament av varig kunnskap, og er tilstrekkelig oppdatert på midlertidig kunnskap til å kunne fungere godt i arbeidslivet.

Sett sammen med ovennevnte økning av eksplisitt kunnskap tror jeg at innføringen av begrepet livslang læring bør aktualisere en debatt om hvorvidt vi bør revurdere hvordan vi prioriterer mellom varig og midlertidig kunnskap. Jeg mener at den varige kunnskapen må prioriteres noe opp i det som i dag er det vanlige utdanningsløpet. Varig kunnskap går rett og slett ikke ut på dato, i motsetning til midlertidig kunnskap. Har man vært borte fra utdanning kan man riktignok ha glemt deler av den varige kunnskapen, men den vil det ofte være lett å friske opp igjen, gitt at man en gang hadde den i sin besittelse.

Dagens studieprogram er godt tilpasset dagens rammebetingelser for oss som tilbydere, men som kompetansereformen pekte på møtes ikke tilbud og etterspørsel pga markedssvikt. Så det blir spennende å se hva som kommer i den bebudede strategien. Vi vet per i dag ikke nøyaktig hva slags behov for endring som vil komme, men det bør være rom for mer helhetlige vurderinger når vi nå skal legge om til livslang læring. Jeg holder en tommel opp for at vi skal hegne om den varige kunnskapen. Også skal vi samarbeide med arbeidsliv og offentlig sektor om deres behov, samtidig som vi skal legge til rette for den enkeltes behov. Og da er jeg tilbake til der jeg begynte – økonomien. Ja, det blir en spennende vår!

(Innlegget er først publisert på rektors blogg ved NMBU).