Statsbudsjettet skaper en krise for fleksibel læring

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi står overfor enorme utfordringer som håndteringen av klimakrisen, teknologiske revolusjoner og demografiske endringer. For å håndtere disse utfordringene, trenger vi økt tilgang til utdanning for omstilling og innovasjon. Vi vil også ha et økende behov for å utdanne folk som allerede er i jobb, og da må vi tilby fleksible utdanninger. Et studium kan være fleksibelt på mange måter. Det kan være fleksibilitet i opptaks- og kompetansekrav, undervisningsformer og måter å lære på og i omfang, innhold og progresjon. 

Kapasitet og kompetanse for fleksibel utdanning er også et beredskapsspørsmål. Dette lærte vi først under pandemien. Og i sommer, med stormen Hans, så vi at mange studenter ikke klarte å komme seg til campus, selv om reiseveien ikke var lang. Denne typen undervisningssituasjoner vil vi sannsynligvis få flere av i nær framtid. Erfaringer fra pandeminedstengningene viser at landet vårt til tross for gode teknologiske forutsetninger ikke hadde kompetanse til å levere utdanning av den pedagogiske kvaliteten studentene trengte.

Debatt ● Jens Barland, Tove S. Galaaen og Heidi Åberg

Hva gjør utdanning tilgjengelig?

For å være rustet for de utfordringene vi står i og de som kommer, trenger Norge en aktiv politikk for å utvikle relevante fleksible utdanningstilbud av høy kvalitet.

De politiske føringene på feltet har så langt vært ambisiøse. I regjeringens strategi for desentralisert og fleksibel utdanning slås det fast at: «Regjeringen vil åpne opp utdanningssystemet mer slik at enda flere skal få mulighet til å ta utdanning, uavhengig av hvor de bor eller hva slags livssituasjon de er i.» 

Studentene forventer fleksibilitet i utdanningstilbud. Samfunnsutviklingen er avhengig av at de får det. «Fleksible utdanninger er en av nøklene til å få utdannet nok folk til viktige velferdsyrker over hele landet», sa daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Borten Moe i forbindelse med lanseringen av Tilstandsrapport for høyere utdanning og forskning i mai. 

Forslagene til kutt i statsbudsjettet gjør at det blir vanskelig å rigge for å levere på disse store forventningene. 

Dette er kuttene:

• Utviklingsmidler for fleksible og desentraliserte utdanningstilbud
• Program for studentaktiv læring
• Sentre for fremragende utdanning
• Tiltak for arbeidslivsrelevans
• Tilskudd til Fleksibel utdanning Norge 

Disse kuttene har skapt et politisk jordskjelv i sektoren. Vi som jobber for kvalitet og fleksibilitet i utdanningen opplever å komme i klem mellom hva som er teknologisk og pedagogisk mulig og hva som er realistisk innenfor stramme budsjetter. Det blir umulig å levere på de store forventningene og dekke det store kompetansebehovet. Systematisk utviklingsarbeid er det første som kuttes når virksomhetene må stramme livreima.

Det er riktig at midler for fleksibilisering ikke forsvinner — de omfordeles. Men det nasjonale systemet for fleksibel læring, med en kompetanse som er bygd opp gjennom mer enn femti år, blir sterkt svekket. Det er denne kompetansen institusjonene må gjøre bruk av om de skal løse sine utfordringer. Konsekvensen av statsbudsjett 2024 er at midlene smøres for tynt ut til å levere den utviklingen som trengs.

De som vil rammes mest av denne politikken er naturlig nok de små institusjonene i universitets- og høgskolesektoren, fagskolene og andre mindre tilbydere. Det er dem det er flest av.

Helsesektoren er et eksempel på behovet for fleksible utdanningstilbud. Denne sektoren trenger mye ny kompetanse og flere ansatte i møte med eldrebølgen. Lovisenberg diakonale høgskole (LDH) tilbyr bachelorutdanning og flere masterløp i sykepleie samt videreutdanninger for flere grupper helsepersonell. Høgskolen ønsker å utvikle flere fleksible studietilbud for en sektor som er under stort press. Foreslått statsbudsjett for 2024 gir mindre mulighetsrom for å fortsette denne utviklingen. 

Utviklingsprosjekter er relativt sett en større utgift for mindre læresteder. De 300 000 kronene LDH er foreslått tildelt i rammetilskuddet i år til fleksibel og desentralisert utdanning strekker kanskje til for videreutvikling av et eksisterende studium. Men det er på langt nær nok til utvikling av nye fleksible studietilbud. Høgskolens nye strategi har store ambisjoner på dette området, men uten prosjektmidler blir det umulig å realisere strategien.

Små og mellomstore læresteder er også avhengige av et profesjonelt fagmiljø som de kan benytte seg av, et der kvalitet og utvikling står høyest på agendaen. Et fagmiljø som lager praktiske verktøy og ressurser alle kan bruke i utvikling av nye tilbud. Dette er det Fleksibel utdanning Norge (FuN) som leverer, en organisasjon med bare fire ansatte, men med et fagmiljø av medlemmer og samarbeidspartnere som sammen bidrar til å gjøre utdanning og opplæring mer tilgjengelig for alle, et skritt av gangen, og ofte i motvind.

I dag har LDH god støtte fra FuN og deres ressurser til kvalitetssikring av fleksible studietilbud. Hvis FuN forsvinner og deres verktøy og ressurser blir utdatert, må hvert enkelt lærested gjøre dette for seg selv. Her er det lett å se at vi kan ende opp i en situasjon der arbeidet dupliseres og dette er ikke effektivt.

Å kutte insentivene for å satse på utvikling av fleksibel læring på et tidspunkt når feltet trenger retning og kraft til utvikling mer enn noensinne, er feil løsning for Norge. Samfunnsutfordringene krever at vi utvikler institusjoner og et system som kan levere nye og mer fleksible former for utdanning, nasjonalt og lokalt. Utdanning, og spesielt fleksibel utdanning, er ikke et område der vi har råd til å stagnere. I behandlingen av statsbudsjettet må Stortinget heller styrke satsingene og bevare kompetansemiljøet som leverer.