Er det disse som "redder" universitetsdemokartiet i år? De to rektorkandidatene Svein Stølen og Hans Petter Graver i debatt på Universitetet i Oslo. Foto: Siri Ø. Eriksen
Er det disse som "redder" universitetsdemokartiet i år? De to rektorkandidatene Svein Stølen og Hans Petter Graver i debatt på Universitetet i Oslo. Foto: Siri Ø. Eriksen

Lederkrise i akademia

Når fire av de eldste og mest anerkjente universitetene i Norge ikke har mer enn samlet sett seks personer å velge mellom når de skal finne sin øverste leder, er det da ikke noe alvorlig galt et sted, spør redaktør i Khrono, Tove Lie. 

Publisert   Sist oppdatert

Ved flere av de høyere utdanningsinstitusjonene gjennomføres - eller har det nettopp blitt gjennomført - rekruttering av nye toppledere. Enhver institusjon skal finne sin rektor. Noen via valg, andre via ansettelser. 

Tallet på folk som lanserer sitt kandidatur og stiller til rektorvalg er bedrøvelig lavt, og det selv om man nå flere steder har en søkekomite som aktivt skal gå ut og finne kandidater. På papiret - om enn ikke i realiteten - kan man også stille til valg uten å være ansatt ved institusjonen, men det er det ingen som gjør.

Ved flere institusjoner har man bare én kandidat, og dermed slett ikke noe reelt valg i det hele tatt. 

Norges musikkhøgskole er en av dem som faktisk tok konsekvensen av dette. De avlyste tidligere denne måneden rett og slett hele rektorvalget, da det bare var én kandidat - sittende rektor Peter Thornquist - som hadde meldt seg til fristen. Og slik fikk han fire nye år som rektor og styreleder ved Musikkhøgskolen.

Norges idrettshøgskole har for tredje gang på rad nettopp valgt ny rektor, uten motkandidat. Lars Tore Ronglan fikk i forrige uke tillitsvotum fra rundt 40 prosent av de stemmeberettigede (8,6 prosent av disse stemte blankt).

Er det på tide å adressere en lederkrise i akademia?

Tove Lie
Redaktør i Khrono

UiT Norges arktiske universitet har også nylig gjennomført valg med kun én kandidat, sittende rektor Anne Husebekk. På forhånd hadde hun og hennes to prorektorer vært ute på valgkampturné og møtt ansatte og studenter på de ulike campusene. De hadde bedt folk om å stemme. 6,5 prosent av de stemmeberettigede fulgte oppfordringen, og av dem stemte 35 prosent blankt. Ifølge Husebekk selv sannsynligvis i protest mot en pågående omorganiseringsprosess. Valgresultatet i Tromsø er ikke noe solid oppslutning å ha i ryggen før man går løs på fire nye år i ledelsen.

Eksempelet fra Tromsø vitner heller ikke akkurat om noe kraftig engasjement eller levende universitetsdemokrati på det som i sin tid til og med ble kalt «det røde universitetet». Men kan hende er studenter og ansatte ved UiT så fornøyde med det sittende rektoratet at de ikke finner det nødvendig å stemme, eller så kan det rent ut sagt være at de er likegyldige til hvem som sitter på toppen og styrer?

Les også: Blanke proteststemmer mot Husebekk i Tromsø

Stort bedre på kandidatfronten er det ikke ved Universitetet i Bergen. Her gjenstår det å se hvor stor valgdeltakelsen blir, all den tid valget starter i dag, torsdag og skal være ferdig 5.april. Men at rektoren de neste fire årene vil hete Dag Rune Olsen, som han har gjort de fire foregående, er helt klart. Olsen fikk heller ingen motkandidater, og ansatte og studenter ved UiB får heller ikke noe reelt valg. 

Nå vil kanskje noen si at det ved gjenvalg av en sittende rektor ikke er så viktig med motkandidater som det er ved nyvalg. Men reelle demokratier holder valg uansett hvor populær den sittende regjeringen er. Og hvor stas er det å vinne et valg uten konkurranse? Det blir som å stille opp i klubbmesterskapet og være alene i sin klasse, for så å juble over gullmedaljen i etterkant. 

Hvorfor er det så få som ønsker å bli rektorer på universiteter og høgskoler? Fortjener ikke landets fremste kunnskapsinstitusjoner bedre, i det minste noen flere å velge mellom? Nå vil mange synes det er som å banne i kirka å sammenligne med næringslivet eller andre virksomheter. Men hvis det hadde vært så få søkere til toppstillingen i en nesten hvilken som helst bedrift så ville man lyst ut stillingen på nytt. Prøvd en gang til. Er det på tide å adressere at vi har en lederkrise i akademia?

Men kanskje er det Universitetet i Oslo som skal redde universitetsdemokratiets ære i år?  To mannlige rektorkandidater, kjemiprofessor Svein Stølen og jusprofessor Hans Petter Graver, kjemper om de ansattes og velgernes gunst for å få lov til å innta den øverste vitenskapelige lederposisjonen etter avtroppende rektor Ole Petter Ottersen, som har sittet i to perioder (åtte år). Da Ottersen ble gjenvalgt for fire år siden hadde han en student som eneste motkandidat. I år hindrer nye valgregler studenter å stille.

I forrige uke var det rektordebatt i regi av Akademisk forum på UiO. En debatt som ifølge flere av de tilstedeværende var blant de bedre debattene så langt, men som for oss observatører utenfra opplevde debatten både som introvert og detaljorientert.

Det er noe trist og lite visjonært over det hele når det eneste som «tydelig» skiller de to teamene er om de vil innføre automatisk begrunnelse på studentenes eksamensbesvarelser med en gang eller utrede det først. For ikke å snakke om hvor mange, eller få, midlertidig ansatte det bør være ved universitetet, så lenge de begge er for at det skal være færrest mulig.

Det var ikke lett å øye på noe tydelig skille på de to og hva de vil bruke rektorposisjonen til hvis de får den. Skillet kom tydeligere fram i kandidatenes kronikker i Aftenposten tidligere denne uka, der Stølen poengterte at for han var det viktig i post-fakta og post-truth-tider å knytte utdanning, forskning og kunnskapsutvikling tettere sammen til det beste for studenteneslik at de i enda større grad enn i dag går ut fra universitetet som sannhetssøkende og selvstendig tenkende mennesker.

Mens Gravers hovedbudskap var at hvis hans team fikk anledning til å utforme universitetets strategi fra 2020 vil hans motto være «Også vi vil forvandle vår verden», og Graverteamets visjon vil være at i 2030 har UiO bidratt til denne, ikke forandringen, men «forvandlingen» - inspirert av FNs «Transforming our world» for en bærekraftig utvikling mot 2030. 

Det er fortsatt noen debattmøter igjen, valget ved Universitetet i Oslo starter førstkommende mandag og varer gjennom hele påsken og fram til 20.april før alle stemmene skal telles opp.

«Deltakerrekorden» så langt i år har likevel den single og ufusjonerte Høgskolen i Østfold - med tre rektorkandidater under valget og dermed to utfordrere til den sittende rektoren som stilte til gjenvalg. Nåværende rektor Hans Blom, vant solid allerede i første valgrunde og bør vel så langt være den som har mest grunn til å smile over tilliten. Høgskolen i Østfold er forøvrig en av dem som har gått motsatt vei når det gjelder ledelsesmodell. I en periode hadde de ansatt rektor, men har gått tilbake til valgt. Og i Østfold blir det heller ikke oppfattet som mistillit til den sittende rektoren at han får motkandidater under gjenvalg.

I årets valg i Østfold stemte 88 prosent av de teknisk/administrativt ansatte og 81 prosent av de i undervisnings- og forskningsstillinger. Tallet for studentene var 8,2 prosent. Det er interessant å merke seg at en «liten» høgskole med knappe 550 ansatte kan ha tre rektorkandidater i valg, mens Universitetet i Oslo med sine snart 7.000 ansatte bare klarer to. For ikke å snakke om Bergen og Tromsø som kun har én.

Selv om det ser ut til å melde seg færre interesserte til rektorvalg enn der det er søknadsprosess og ansatt rektor, er heller ikke alle søkerlistene like lange. 

Ved Norges miljø og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås, som skal være universitetet som skal forestå «det grønne skiftet» i Norge, var det bare to søkere til rektorstillingen, selv etter at styret hadde utvidet søknadsfristen og et hodejegerfirma som sikkert tok seg godt betalt, hadde jobbet med å finne passende kandidater. Nåværende rektor, Mari Sundli Tveit, ble ansatt for en ny fireårsperiode. 

Når Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, UiT Norges arktiske universitet og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet tilsammen har seks rektorkandidater å velge mellom, er det ikke da på tide å adressere en lederkrise i akademia? 

Nå stilles det krav om doktorgrad og førstekompetanse til rektorstillinger, så det er et begrenset utvalg å ta av, men også disse blir flere år for år. Tallet øker med om lag 1500 i året, og rektorvalg er det bare hvert fjerde år.

Få kandidater i rektorvalg bekymrer ikke Frank Aarebrot, professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, ifølge Forskerforum. For alternativet til valgt rektor er så mye verre, mener han.

— Kampen mot blårussen er viktigere enn antall kandidater, sier han til medlemsbladet til Forskerforbundet.

Men hvis en sjekker fakta så melder det seg faktisk flere interne vitenskapelig ansatte via søknad til rektorstillinger enn det gjør til valg. Noen eksempler: 3 av 5 rektorsøkere ved Nord universitet var interne, 2 av 4 ved Høgskolen i Sørøst-Norge. 2 av 4 ved NTNU var interne og 4 av 7 ved Høgskolen i Innlandet.

To høyere utdanningsinstitusjoner hadde flere søkere enn en håndfull ved sist rekrutteringsrunde, og det var Høgskulen på Vestlandet (11 søkere, 3 interne) og Høgskolen i Oslo og Akershus (14 søkere, 3 interne).

Kan hende er angsten for blårussen noe overdrevet? Nesten samtlige av de ansatte rektorene er rekruttert internt blant vitenskapelige ansatte fra institusjonen. Med unntak av to; rektor Berit Rokne ved Høgskulen på Vestlandet, som kom fra stilling ved Universitetet i Bergen og lingvistikkprofessor Curt Rice som kom fra UiT Norges arktiske universitet, fikk rektorstillingen ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Og det er vel ikke akkurat blåruss som er det fremste kjennetegnet ved disse to.  

Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen, med sine nåværende rektorer Ole Petter Ottersen og Dag Rune Olsen har vært de fremste forsvarere av ordningen med valgt rektor, særlig da regjering og storting ønsket å gjøre ansatt rektor som normalmodellen i akademia. Rektor Anne Husebekk i Tromsø endte også opp med å stemme for modellen med valgt rektor da styret ved UiT behandlet saken i fjor. Ottersen har sittet i to perioder, Husebekk og Olsen i én. Hva har de gjort for å berede grunnen til rekruttering av nye, interne rektorkandidater?

Ved Universitetet i Oslo har man også en rekke andre valg til lederstillinger, som dekan og instituttledere. Der har man ifølge Underdalsutvalgets rapport gjennomført 80 ledervalg på nivå 2 og 3 (fakulteter og institutter. Red.mrk) de siste 10 årene.  Fem av disse valgene ble gjennomført med to kandidater, mens de øvrige 75 hadde bare én kandidat.

«Forklaringen på mangelen på åpen konkurranse kan være sammensatt, men valg med bare en kandidat er likevel ingen tilfredsstillende standardprosess for utpeking av ledere», heter det nøkternt i rapporten. Det er vanskelig å være uenig i dette.

Virkelige gode ledere sørger også for å ha en god ettervekst og rekrutterer og bygger opp ledere som kan overta ved neste korsvei. Kan hende har noe gått feil underveis her i akademia.

Når det er sagt, så kan det tenkes at det er helt greit med bare én eller to kandidater. Hver institusjon skal bare ha én rektor og kan hende er denne ene, eller de to som stiller, de aller beste. Ihvertfall er det den beste de kan få akkurat nå. Det kan jo selvfølgelig være at nesten ingen egentlig har lyst til å bli rektor ved landets høyere utdanningsinstitusjoner. Men hvis det siste er tilfelle, bør ikke da noen forske på hvorfor det er slik?

Jeg tror det vil være en fordel om både gjenvalgte og nyvalgte rektorer går i seg selv og legger en plan allerede nå for hvordan man kan få fram flere gode rektorkandidater ved neste valg, eller ansettelsesrunde. Selv om det kan synes behagelig å ikke ha noen utfordrer når man sitter på toppen selv, så er det skjerpende, selv for rektorer, å ha noen å bryne seg på.

Og jeg vil mene at det bør være av vital interesse for de som er opptatt av at universitetsdemokratiet ikke skal forvitre enda mer. I verste fall blir det ikke noe neste rektorvalg.