Den lærerorienterte pedagogiske retning med historisk tradisjon om stor grad av handlefrihet og vurderinger knyttet til lærerne, nedvurderes i dag, skriver artikkelforfatteren. Foto:Colourbox
Den lærerorienterte pedagogiske retning med historisk tradisjon om stor grad av handlefrihet og vurderinger knyttet til lærerne, nedvurderes i dag, skriver artikkelforfatteren. Foto:Colourbox

Positivismen i dagens skole

Lærere. Positivismen er i dag nesten totalt rådende, nå som politisk eliteideologi. Særlig dyrkes den på den politiske høyresiden, skriver Noralv Veggeland.

Publisert   Sist oppdatert

I skolen i dag står striden mellom lærere og politikere som ønsker målinger, tester og vitenskapelig basert læring på den ene siden, og på den andre siden dem som ønsker stor frihet til læreren og en variert elev-lærer basert opplæring.

Den førstnevnte gruppen henfaller til naturvitenskapelige metoder som baserer seg på årsaker – virkninger og som forskningen kan finne ut av og angi vei til mål og resultater. De er metodiske positivister og dominerer norsk skole, og mange foreldre tror på dem til tross for økende problemer i skolen med elever som dropper ut og aldri fullfører.

Det nye rødgrønne byrådet i Oslo er i gang med gjenskaping av læreren.
Noralv Veggeland
Professor, Høgskolen i Innlandet

Den lærerorienterte pedagogiske retning med historisk tradisjon om stor grad av handlefrihet og vurderinger knyttet til lærerne, nedvurderes i dag. Deres pedagogikk blir i fagkretser hetset som forkynnelse av ideologi og foreldet stoff.

Det er blitt argumentert for at det både i barnehager og skoler har vært slik at «altfor lenge har fagpersoner i disse fagområdene fått lov til å drive privatpraksis basert på tvilsom ideologi og ukvalifisert synsing». Nå er en positivismekritikk gjenoppstått mot den naturvitenskapelig pedagogiske skolens metode.

Positivismekritikken på 1960-tallet var intens. Kritikkens hensikt mot den metodologiske positivismen i menneskevitenskapene, fra slike som norske Hans Skjervheim eller tyske Jürgen Habermas, var å stoppe dens videre frammarsj. Det skulle gå annerledes.

Positivismen er i dag nesten totalt rådende, nå som politisk eliteideologi. Særlig dyrkes den på den politiske høyresiden. Spesielt kjent er den såkalte «Oslo-skolen» skapt av et mangeårig Høyre-byråd, med en uendelighet av tester, målinger og eierkontroll. Det nye rødgrønne byrådet i Oslo er i gang med gjenskaping av læreren. Lærere der er blitt provokatører og veivisere.

Man kan si som den mye omtalte osloskole-kritikeren og tidligere oslolæreren Simon Malkenes, at påvist «årsak – virkning» ofte er bygget på langt tynnere datagrunnlag enn positivistene vil ha oss – og ikke minst foreldre, politikere og byråkrater – til å tro.

Positivisme er betegnelsen for en vitenskapelig tilnærmingsmåte som framhever den menneskelige erkjennelsens empiriske grunnlag og målbare faktas krav og om monopol på sannheten.

En positivistisk orientert vitenskap søker årsaksforklaringer, og et helhetsbilde basert på nettopp målbare fakta og vitenskapelige resultater. I norsk skole har skoleforskning og konsulentevalueringer også hatt enorme dimensjoner, for problemene skal jo løses med tiltak – som sjelden virker.

Så må mer forskning til for å se på hvorfor ikke. Positivisme har historisk vært knyttet til naturvitenskap, men har nå fått en nesten like stor dominans innen menneskevitenskapene, psykologi, pedagogikk, sosialantropologi og politikkfag som innen statsvitenskap og sosiologi.

Vi har fått drømmen om et bedre menneske basert på genmanipulering og kjemisk behandling. For disse er observasjonsdata avgjørende når sannhet og utvikling skal konstateres.

Meritokratiet, utdannelsessamfunnet, produserer positivismen som forståelsesform i dag, mens den nyliberale statsmakten gjør positivismen til maktmiddel over sinnene fra grunnskolen av. Positivismen gjør at det blir slik vi ser verden på, målbare årsaker og virkninger uten følelser og identitet hos den enkelte – hos eleven i skolen