Når rektor Olsen opptrer som privat opptaks-politiker

Professor Karl Øyvind Jordell svarer rektor på Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen, i debatten om lærermangel og 4-krav i matematikk for lærerstudenter.

Innlegget til Olsen: Ambisjonsløst om skolen

I. Lærermangelen er et faktum

I et innlegg fra 26. september med tittelen ‘Ambisjonsløst om skolen’ avlegger rektor Olsen ved Universitetet i Bergen meg en visitt: «Jordell anslår at et firerkrav vil føre til færre søkere til lærerstudier. Det er naturligvis et argument vi må ta på alvor; ikke minst ettersom lærermangel kan medføre flere ufaglærte i skolen. Men er det likevel riktig å renonsere på de faglige kravene for å fylle opp studieplassene?  Er det slik vi utdanner trygge og kunnskapsrike lærere?»

Til dette er det for det første å si at det sentrale ikke hvor mange søkere man får, men hvor mange som blir tatt opp og møter fram. For det annet er det, hva angår fremmøtte studenter, ikke tale om anslag, men om faktiske tall: I fjor var det ca 300 ledige plasser på utdanningene for trinn 1-7, i år noe tilsvarende, og i tillegg hadde man i år lyst ut 100 færre plasser. 400 tomme plasser av totalt 1500 er en stor andel. For det tredje er det ikke slik at dette «… kan medføre flere ufaglærte i skolen». Lærermangelen er allerede et faktum: I Nord-Norge økte den med ca 35 prosent fra i fjor til i år; i kommuner med mindre enn 10.000 innbyggere melder nå halvparten at de har problemer med å få tak i kvalifiserte lærere. Dette er effekter av de opptakskrav som ble innført i 2005 – firerkravet slår ikke inn før i 2020. Hadde man renonsert på kravet om 3,5 i snitt, og satt det til 3,3, hadde man fylt lærerutdanningene i tidsrommet 2005-15, og sikret seg minst 1500 flere lærere. Det hadde hjulpet på lærermangelen.

Olsen må forklare hvorfor det er bedre med lærere som alle har minst 3,5 i snitt kombinert med en økende andel ufaglærte, fremfor noen lærere med 3,3 i snitt, og færre ufaglærte.

Svaret på hans spørsmål om hvordan vi utdanner trygge og kunnskapsrike lærere, er at det gjør vi primært gjennom lærerutdanning, ikke gjennom opptakskrav som gjøres gjeldende for alle studenter, uansett hva de skal studere og senere undervise i.

Olsens private opptakspolitikk

I lys av hva Olsen på vegne av Universitetet i Bergen tidligere har uttalt om opptakskrav, er det forbausende at han nå fremstår som talsmann for at firerkravet i matte skal gjøres gjeldende for alle studenter – han skriver: «Å gå så hardt ut mot firerkravet i praktisk matematikk, bidrar ikke til å legitimere behovet for utdanning, kompetanse og kunnskap. Det bidrar heller til å undergrave kunnskapens rolle i samfunnet.»

I et høringssvar fra 13.11.14 skriver han langt mer nyansert, med referanse til studieprogrammer i humaniora:

«Vi støtter kravet om minst karakteren 3 i norsk, og anser også kravet om minst karakteren 3 i matematikk som rimelig, i og med at dette er et av basisfagene i skolen. Vi kan imidlertid ikke se at en endring fra et gjennomsnitt på 3 til et gjennomsnitt på 4 i matematikk skal øke kvaliteten på våre kandidater. Disse kandidatene skal ikke undervise i matematikk når de er ferdig utdannet, men i språkfag, religionsvitenskap og historie.

I høringsbrevet fra Kunnskapsdepartementet siteres følgende fra Lærerløftet: «Regjeringen ønsker gode lærerstudenter. Det er en sammenheng mellom hva studentene kan når de begynner på lærerutdanningen, og hva de kan når de avslutter lærerutdanningen.» Vi er enige i denne uttalelsen, men kan vanskelig se hvordan dette kan tjene som argument for å heve karakterkravet i matematikk i studieprogram der matematikk ikke inngår.

Når det gjelder lektorutdanning med master i fremmedspråk (engelsk, fransk eller tysk), ville det være mer naturlig å innføre et krav om minimum karakteren 4 i engelsk (eventuelt i fransk eller tysk). Tilsvarende ville det være rimelig med et krav om minimum karakteren 4 i norsk for opptak til lektorutdanning med master i nordisk. Med en slik differensiering av de spesielle opptakskravene, kunne man sørget for at godt kvalifiserte søkere fikk opptak til de enkelte programmene, og at kvaliteten på utdanningen ble hevet.

I sitatet fra Lærerløftet går det videre fram at det må tas hensyn til at det må utdannes et tilstrekkelig antall lærere, og at det er gode grunner til å anta at en skjerping av opptakskravene vil føre til færre søkere i en overgangsfase. Dette er en bekymring vi deler, og vi ser videre for oss at nedgangen kan bli mer varig når det gjelder lektorutdanning med master i fremmedspråk (engelsk, fransk eller tysk) og lektorutdanning med master i nordisk. Studenter som søker seg til disse programmene har gjerne en preferanse for språk og humaniora, og man kan tenke seg at denne preferansen gir seg utslag på standpunktkarakterene i fag fra videregående skole. Med andre ord kan en del av søkerne våre ha 3 i matematikk og toppkarakter i for eksempel norsk. Dette vil være godt kvalifiserte søkere til lektorutdanning med master i nordisk, og senere dyktige norsklærere. En differensiering av de spesielle opptakskravene, slik vi foreslår ovenfor, mener vi kan bevare de gode søkertallene til programmene våre, samtidig som målsetningen om høyere karaktersnitt hos søkerne ivaretas.»

Dette er interessante tanker, så meget mer som rektor Olsen her også bekymrer seg for lærermangelen, riktignok bare for ‘sine’ relativt små lærergrupper i videregående skole. Før han skriver mer, burde han sette seg grundigere inn i hvilken virkning det har for elevene i utkantstrøk må ta til takke med ufaglærte lærere i den viktige grunnopplæringen i lesning, skriving og regning i første klasse. En rektor ved et av våre veletablerte universiteter må holde stilen, og i offentlig debatt fremme tilsvarende nyanserte og informerte synspunkter som når han uttaler seg til departementet; fortrinnsvis også bekymre seg for hele skoleverket, ikke bare sine egne relativt små grupper av lektorer.

III. Virkningen av andre mulige opptakskrav og læreres lønn

At Olsen nå går sterkt inn for firerkravet, fremgår også av følgende: «Pedagogstudentene har foreslått et alternativt krav om 40 skolepoeng. Dette kan være et godt forslag, men det er ikke et fullgodt alternativ til å stille et rent faglig krav. Å ta flere fag for å nå en slik poenggrense, betyr ikke nødvendigvis mer kunnskap hos den enkelte.» Her synes han å misforstå – 40 skolepoeng oppnås ikke ved å ta flere fag, men er vel et uttrykk for et gjennomsnitt på 4.

I sitt forrige innlegg skrev Olsen: «Snarere enn å gå til krig mot krav om karakteren fire i praktisk matematikk bør vi derfor se på om ikke det samme bør innføres for fagene norsk og engelsk.» Et første steg kan her være at Olsen ser på Tønnessen og Settens artikkel i Khrono fra 31.1. (justert 6.2.) med tittelen «Bare 1 av 4 hadde kommet inn med 4-krav i norsk og engelsk». Hvis han så også studerer en tabell det her er vist til, vil han se at krav om 4 i alle tre fagene ville medføre at bare 26 prosent av studentene ville kommet inn på lærerutdanningen for trinn 1-7. Pedagogstudentenes krav ville medført en halvering av opptakstallet.

Den lærermangelen som er under sterk utvikling, og som vil skyte fart fra 2020 når firerkravet slår inn, vil antagelig bare ramme småskolen. Hovedgrunnen er at det utdannes svært mange lærere via fagstudier og praktisk-pedagogisk utdanning, som har kvalifikasjoner for trinn 5-13. De som søker utdanningen for trinn 1-7, er først og fremst jenter. Jeg tror tiden nå er kommet til å innse at de jentene som er interessert i å jobbe med små barn, relativt sjelden har 4 i matte, og at de som har 4 i matte, ofte orienterer seg mot andre yrker.

Slik orientering vil imidlertid påvirkes av lønn, og det er nettopp publisert materiale som viser at norske lærere tjener dårligere enn kolleger de andre nordiske landene (Klassekampen 23.9.) Det er, for å benytte Olsens utrykk, ambisjonsløst.