Den norske modellen for kommersialisering av forskning er uheldig: De norske universitetene har mistet ansvaret for kommersialiseringen av sin egen forskning, skriver Kyrre Lekve. Foto: Eskil Wie
Den norske modellen for kommersialisering av forskning er uheldig: De norske universitetene har mistet ansvaret for kommersialiseringen av sin egen forskning, skriver Kyrre Lekve. Foto: Eskil Wie

Kyrre Lekve: Leverer TTO-ene godt nok?

Kommersialisering. Er universitetene fornøyd med den økonomiske avkastningen av de om lag 400 millionene som årlig investeres i TTO-ene, spør Kyrre Lekve.

Publisert   Sist oppdatert

Simula har sammenliknet kommersialisering av forskning fra gode europeiske universiteter. I tillegg har vi gjennomgått regnskapstall for norske Technology Transfer Offices (TTO).

Det som kommer ut fra TTO-ene er svært beskjedent.

Vår konklusjon er at den norske modellen for kommersialisering av forskning er uheldig: De norske universitetene har mistet ansvaret for kommersialiseringen av sin egen forskning – det ansvaret er «outsourcet» til TTO-ene. Dessuten finner vi at det som kommer ut fra TTO-ene er svært beskjedent.

I dag er det 10 TTO-er i Norge som mottar støtte fra Norges forskningsråd. I det norske systemet har disse organisasjonene fått ansvaret for å omsette forskningsresultater fra universiteter og enkelte sykehus til lønnsom aktivitet.

De seks eldste TTO-ene er Inven2 i Oslo, Vestlandets innovasjonsselskap i Bergen, Kjeller Innovasjon i Akershus, Norinnova i Tromsø, NTNU technology transfer og Sintef TTO i Trondheim.

Til sammen hadde disse seks en årlig samlet omsetning på 332 millioner kroner i gjennomsnitt i perioden 2011-2018. I størrelsesorden halvparten av dette er finansiert fra Norges forskningsråd, mens også eierne (universiteter og sykehus) er betydelige bidragsytere.

Offentlig tilgjengelige regnskapstall for disse seks TTO-ene viser at bedriftene de har eierandeler i, til sammen omsetter for omtrent 540 millioner kroner i gjennomsnitt per år i samme periode. Men TTO-ene eier svært lite av disse selskapene: Dersom vi multipliserer omsetning med TTO-enes eierandel i hvert enkelt selskap, finner vi at TTO-ene «eier» en omsetning på 57 millioner.

Leverer TTO-ene godt nok? I etterkant av at Simula presenterte synspunkter på det norske TTO-systemet, har det kommet mange reaksjoner. Rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), Svein Stølen, peker i Aftenposten på at «UiO er et breddeuniversitet, der næringsrettet kommersialisering av forskning ikke utgjør den eneste formen for verdiskapning.»

Alle er enig med Stølen i dette – også Simula. Spørsmålene knytter seg til om de kommersielle resultatene av TTO-enes virksomhet er så sterke som det er naturlig å forvente. Og hvis de ikke er sterke nok; hva kan være grunnen til det? Simula, og andre, har pekt på at de norske TTO-ene har annen tilknytningsform enn tilsvarende organisasjoner ved vellykkede universiteter i Europa.

I sitt svar antyder direktørene for disse seks TTO-ene at de er tilfredse med sine resultater, men at det er behov for sterkere virkemidler for å øke innovasjonen fra universitetene. Vi er enige i betydningen av å få en sterkere strøm av resultater ut fra universitetene til kommersiell virksomhet, men vi deler nok ikke TTO-enes oppfatning av tilstanden.

Etter å lest svarene både fra TTO-ene og fra Stølen sitter vi igjen med noen spørsmål til begge:

1. Er TTO-ene fornøyd med omfanget av den kommersielle virksomheten de selv eier?

2. Er universitetene fornøyd med den økonomiske avkastningen av de om lag 400 millionene som årlig investeres i TTO-ene?

TTO-direktørene mener også vi burde har spurt forskerne om hvor fornøyde de er med kommersialisering av forskningsresultater. Det syns vi er en utmerket idé.