Kvinner fraråder forskning
Det er en klar tendens til at unge kvinnelige forskere ikke vil anbefale andre en forskerkarriere, viser ny undersøkelse.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Betydelig flere kvinner enn menn fraråder andre en forskerkarriere, viser undersøkelsen som Akademiet for yngre forskere har fått gjennomført.
Over 60 prosent av kvinnene svarer at de ikke vil anbefale en forskerkarriere, mens tilsvarende for menn er 38,8 prosent, viser undersøkelsen, der 840 forskere under 38 år har deltatt.
Forskerne er ansatt ved universiteter, høgskoler, universitetssykehus og forskningsinstitutter, der en stor andel har midlertidige stillinger. Det er totalt 75 prosent av de som har svart som er midlertidig ansatt. Blant mennene er andelen som har midlertidig stilling 58,6 prosent, mens andelen midlertidige blant kvinnene er betydelig lavere; 41,4 prosent.
Usikre på framtiden
En større andel kvinner enn menn svarer at de fortsatt tror de jobber innen forskning om 10 år, men dette gjelder kun for kvinner med fast stilling.
Ifølge undersøkelsen antyder dette at kvinner ikke nødvendigvis ønsker seg ut av forskningen i større grad enn menn, men når de er midlertidig ansatt blir situasjonen en annen.
Midlertidig ansatte kvinner er mindre tilbøyelige enn midlertidig ansatte menn til å se seg selv som forskere om 10 år.
Torheim vil ha talentprogrammer
Professor i samfunnsernæring, ved Høgskolen i Oslo og Akershus Liv Elin Torheim, er kanskje ikke helt representativ for de som har svart i undersøkelsen. Selv fikk hun fast forskerstilling i 2007, da var hun 37 år.
Det er tilfeldigheter som har bragt meg hit jeg er i dag.
Liv Elin Torheim
Hun er veldig opptatt av at man må ta vare på unge forskertalenter, og også undervisningstalenter. På en samling sist fredag foreslo hun til rektor Curt Rice at han burde lage egne talentprogrammer.
— Min viktigste kritikk går mot at vi ikke blir veldig gode til noe, når særlig nyansatte ender opp med å bruke mesteparten av tiden sin på undervisning, sier Torheim til Khrono.
Hun ser for seg talentprogrammer både for de som ønsker å satse mest på undervisning og de som ønsker å satse på forskningskarriere.
— Så du selv for deg at du skulle bli forsker mens du var under utdanning?
— Nei, i likhet med de fleste andre var den tanken ganske fjern. Det er tilfeldigheter som har bragt meg hit jeg er i dag – som del av et sterkt fagmiljø innen samfunnsernæring ledet av professor emeritus Arne Oshaug, ble det etter hvert naturlig å gå den veien, sier hun.
— Vil du selv anbefale yngre kvinner en forskerkarriere?
— Tja, det er arbeidskrevende og de fleste som forsker jobber langt utover vanlig arbeidstid, så det blir ofte en livsstil. Det passer best når man har stor interesse for faglig fordypning. En akademisk karriere gir samtidig stor frihet og har mange positive sider, sier hun.
Nå har hun som professor ved HiOA omlag 60 prosent forskningstid, fordi hun også leder en forskningsgruppe.
Problematisk å ikke være fast ansatt
Både kvinner og menn opplever det som problematisk å ikke være fast ansatt, og her er det ingen kjønnsforskjeller.
Flertallet av de midlertidig ansatte, 58 prosent, svarer at de er usikre på om de med tiden kommer til å få fast jobb.
Bare rundt en av fem tror at de kommer til å få fast forskerstilling i framtida, men tendensen er at menn har større tro enn kvinner på at dette kommer til å ordne seg.
«Denne tendensen finnes også igjen i tidligere kvalitative studier der kvinner ser ut til å være mer tilbøyelige til å definere seg ut av forskning, og der ambisjonen om en forskerkarriere beskrives som å følge guttedrømmen», heter det i undersøkelsen fra Akademiet for yngre forskere.
«Slitsomt og lite sikkert»
I et åpent spørsmål ble de unge forskerne også spurt om hvorfor de er usikre på om de vil fortsette med forskning.
I svarene viser forskerne til dårlig lønn, få og ytterst usikre jobbmuligheter, stigma som ligger i å være blant landets høyest utdannede og likevel være avhengig av NAV, at det er vanskelig å måtte velge mellom kjærlighet og mobilitet, og at forskning ikke oppleves som forenlig med familie.
En av forskerne svarer dette:
«Å kjempe med nebb og klør for å kanskje kunne få penger i kun 2-3 år, og så måtte gjenta denne prosessen igjen og igjen i det uendelige. Det virker veldig slitsomt og lite sikkert. Faste stillinger er omtrent ikke-eksisterende i akademia. Når jobben bare blir en hel rekke midlertidige stillinger, hvordan skal dette kunne kombineres med familie, huslån og trygghet? Hadde forskerlivet kunne bydd på mindre usikkerhet og mer trygghet…ville jeg definitivt fortsatt innenfor forskning. Nå er jeg usikker på om det er verdt det.»
Anbefaler 3 tiltak
I rapporten fra Akademiet for yngre forskere anbefales tre tiltak for å redusere usikkerheten som de yngre forskerne opplever. Det ene er at institusjonene bør realitetsorientere stipendiater og postdoktorer og gjøre det klart for dem at veien fra doktorgrad til fast stilling kan være vanskelig.
Det andre er at veiledere ikke bare bør veilede i fag, men også om ulike karriereveier i og utenfor akademia.
Og det tredje er å innføre et utviklingsprogram for postdoktorer, som gjør at de kan sikre seg kompetanse innen blant annet prosjektledelse, kommunikasjon og undervisning.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!