Debatt ● Ingvild Vatten og Morten Munkvik
Kvalitet i allmennmedisinsk videre- og etterutdanning
Regjeringen foreslår å droppe minimumskravet i spesialistutdanningen om at veileder selv skal være spesialist. Men å være lege gjør deg ikke automatisk til en inspirerende underviser eller kompetent veileder.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Kvalitetsforbedring er en kontinuerlig prosess. I våre jobber identifiserer vi svikt, enten det gjelder pasientsikkerhet eller utdanningsløp, vi tester tiltak, justerer, og sørger for vedvarende forbedring. Vi oppdager små ting som danner grunnlag for innovasjon og kritisk tenkning.
Etter omlegging til ny ordning for å bli legespesialist i 2019, det som ble kalt en kvalitetsreform, ble det formalisert at allmennleger i spesialisering skulle ha en time veiledning i uken i 10,5 måned i året, i tillegg til supervisjon. Den nye spesialistutdanningen er kompetansebasert, i tråd med grunnutdanningen.
Regjeringen har nå en høring ute om forslag til endringer i forskrift om spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger og tannleger (spesialistforskriften). Det foreslås å innføre unntak fra kravet om at veileder selv skal være spesialist.
For å bli spesialist i allmennmedisin kreves to års deltakelse i veiledningsgruppe. For å bli gruppeveileder må man først delta i et strukturert utdanningsprogram over to år med tre fysiske samlinger, arrangert av fast ansatte spesialister i allmennmedisin i Legeforeningen. Det handler om å lære, å lære å veilede, lære å lytte og lære å være til stede i læringssituasjonen. Det er nye erfaringer og det er erfaringsoverføring.
Individuelle veiledere tilbys kurs over to dager. Det er ikke obligatorisk slik som gruppeveilederutdanningen er. Allmennlegen i spesialisering har krav på ukentlig veileder, men det følger ikke med krav til kompetanse hos veileder ut over å være spesialist i faget.
Nå ønsker regjeringen å fjerne dette minimumskravet.
Kommunen, som registrert utdanningsvirksomhet, er ansvarlig for allmennlegens spesialistutdanning. Kvalitet beskrives blant annet med ordene «helhetlig og koordinert, trygt og virkningsfullt». Kandidatene skal ha en god utdanning som sikrer at kompetanse oppnås. Veiledning er en svært viktig del av utdannelsen. Leger i spesialisering skal gå i lære hos de med erfaring. Spesialister som har oppnådd en formalisert kompetanse, som bringer med seg profesjonsverdier og er en kulturbærer. Veileder bidrar til helheten og hjelper kandidaten med utdanningsplanen.
De har tvert imot lett etter smutthull for å gjøre det enklere å få flere gjennom spesialiseringsløpet.
Ingvild Vatten og Morten Munkvik
Det skal være trygt å både være lege i spesialisering og pasient hos en lege i spesialisering. Effekten skal måles i læringsmål. Noe av det vanskeligste vi gjør som veiledere er å kompetansevurdere.
At regjeringen nå mener at dette oppdraget kan gjøres helt uten spesialist- eller undervisningskompetanse er faretruende. Det er utrygt. Både for legen og for pasientsikkerheten.
Videre strider det mot kvalitetsforbedringsprinsipper. Vi identifiserer svikt, vi tester tiltak, vi justerer og vi innfører varig forbedring. I dette landskapet forsøker vi nå å bidra til metoder for å kompetansevurdere. Regjeringen har åpenbart ikke vurdert hvordan praksis kan forbedres. De har tvert imot lett etter smutthull for å gjøre det enklere å få flere gjennom spesialiseringsløpet.
Å være veileder skal være attraktivt. Det bør tilbys kurs og utdanningsløp slik at en oppnår kompetanse som underviser og veileder. Det skal være lønnet arbeid, og bør følge en nasjonal standard slik at ikke kommuner overbyr hverandre for å lokke veiledere til sin kommune. Det veiledning ikke skal være, er en salderingspost. Hvis veiledning prioriteres så løfter vi det fra å være et kaffeslabberas til å være positivt, profesjonelt og presist.
Vi anbefaler regjeringen å snu. I stedet for å lempe på kravene som settes til individuelle veiledere, bør det heller tilbys kombinasjonsstillinger hvor allmennlegespesialister kan være fastlege og veileder i like store deler. Dette kan eventuelt kombineres med forskning og undervisning. Også med distriktslinsene (rural proofing) på er dette en fornuftig vei å gå.
En kompetent veileder har så mye å by på at det i et kvalitetsperspektiv bør prioriteres å benytte denne ressursen i større grad enn det gjøres i dag. Alle kan, men ikke alle bør eller vil veilede. De som velger å ta denne tilleggsutdannelsen bør kunne bruke kompetansen tilstrekkelig. I tillegg mener vi verdien av undervisning og veiledning i den allmennmedisinske spesialistutdanningen ville vært styrket om det var en del av kommunens oppdrag, slik forskning og undervisning er det i helseforetakene.
La oss være kvalitetsbevisste og sørge for en god spesialistutdanning i allmennmedisin.
