Kunnskapsshopping

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den økte digitaliseringen i høyere utdanning kan gi både oss ansatte og studenter større mulighet til det som kan omtales som kunnskapsshopping. Det innebærer at vi kan opptre som «kunder» i et rikholdig kunnskapsmarked med stor valgfrihet og og lett tilgang til kunnskap som presenteres digitalt og i kortform. Vi kan med andre ord i større grad konsumere kunnskap. Dette byr på nye muligheter, men samtidig er det nødvendig å diskutere hvilke konskevenser en nokså rask og smertefri kunnskapstilegnelse kan få for vårt fohold til kunnskap, dybdelæring og kritisk tenkning. I denne kronikken skal belyse noen av de positive effektene av den økte digitaliseringen i høyere utdanning og også se nærmere på kunnskapsshopping som fenomen.

En positiv konsekvens av økt digitalisering er at vi som er ansatte i høyere utdanning, i større grad lærer av hverandre og bygger videre på hverandres kunnskap og erfaringer. Vi fører det jeg oppfatter som en mer kollektiv samtale om undervisning og læring. Vi opptrer oftere som læringsarkitekter og er mer opptatt av å finne ut hvordan vi skal fremme læring og etablere konstruktive læringsrom. Felles erfarte utfordringer skaper grunnlag for felles leting etter løsninger. Slik jeg ser det, blåser det en konstruktiv læringsvind over høyere utdanning. Det setter kultur for kvalitet på dagsordenen på en ny måte.

En annen positiv konsekvens av den økte digitaliseringen, er at det utvilsomt er mye lettere å delta i ulike sammenhenger der ny kunnskap presenteres, når vi gjennomgående møtes på nett. Digitale konferanser, seminarer, webinarer og festivaler er mer inkluderende fordi deltakelsen koster lite eller ingenting, og fordi den hindringen som ligger i geografiske avstander forsvinner. Følgelig kan flere ha mulighet til å delta, holde seg oppdatert, tilegne seg ny kunnskap og dele egen kunnskap og egne erfaringer. Digitale læringsressurser gir også studentene mulighet til å lære på ulike måter, og ressursene kan danne grunnlag for forberedt deltakelse i digitale læringsrom.

Samtidig øker både ansattes og studenters mulighet til å være det jeg allerede har omtalt som kunder i et kunnskapsmarked. Vi kan «kjøpe» kunnskapen som en vare, velge kunnskap vi har lyst på, la oss inspirere av fristende tilbud, fengede overskrifter og fancy presentasjoner. Vi kan «kjøpe» kunnskapen uten å jobbe hardt for den og bytte den ut hvis den ikke passer. Positivt vinklet kan dette forstås som at vi er aktive aktører som har fått nye muligheter til å velge, og til selv å avgjøre hva vi vil oppsøke og tilegne oss av kunnskap. Vi kan velge ut fra interesse, få innblikk i litt om mye, utvide horisonten og bli kjent med tematikk eller metoder vi ellers ikke hadde lært noe om. Vi kan samtidig på en måte drive med mer effektiv kunnskapsinnhenting fordi vi oppsøker kunnskap vi trenger. Det kan bidra til at vi blir mer kunnskapsrike. Men det kan også gjøre oss fattigere.

Taler til toppene i akademia

Filosof Henrik Syse: Mennesker må meisle ut maskinenes mål

Vi kan komme til å miste noe viktig hvis både ansattes og studenters hverdag preges av hopping fra digital læringsressurs til læringsressurs eller fra webinar til webinar. Selvfølgelig kan vi lære mye, og vi kan dele viktige ting ved å shoppe og hoppe. Jeg har aldri deltatt på så mange seminarer og webinarer som det siste året, og jeg har heller aldri hatt muligheten til å lære så mye nytt på så kort tid. Det åpner på mange måter en ny verden. Og den ønsker jeg i høyeste grad velkommen. Men samtidig er det nødvendig å problematisere noen av kunnskapsshoppingens og kunnskapsmarkedets mulige slagsider.

Et utdanningslandskap preget av kunnskapstilegnelse i hurtigtogfart kan ha negativ innvirkning på læring og vår tilnærming til kunnskap. Vi kan ikke se bort fra at et mylder av tilgjengelige digitale ressurser bidrar til at det skapes en forventing om at kunnskap er noe vi skal få presentert og lett skal kunne fordøye. Kunnskapsinnhenting kan da bli oppfattet som en slags «quick fix «som ikke krever hardt arbeid over tid.

I en stadig mer hektisk hverdag kan det dessuten bli slik at vi oftere kan være nødt til å velge den lett tilgjengelige kunnskapen, den som foreligger klikkbar og i kortform. Hvis både vitenskapelig ansatte, studenter og ledere i større grad benytter slik kunnskap, hva da med dypdykket og alle nyansene? I hvilken grad blir det rom for danningen, den langsomme læringen, spørsmål uten raske svar og kunnskap som vi ikke får tak i, gjennom 10 minutters presentasjoner eller gjennom korte videoforelesninger?

Vi kan heller ikke se bort fra at det kan bli dårligere vilkår for dybdelæring hvis vi relativt ukritisk henger oss på en kunnskapskarusell som går fort rundt og som inviterer til enda en runde med stadig nye ting å få et glimt inn i. Baksiden av medaljen kan altså være at overflatelæringen dominerer. Det kan gi mindre plass til begrunnelser, kildekritikk og kritisk refleksjon og gransking. Vi blir fattigere hvis perspektivrikdomen reduseres og hvis vi stiller færre hvorfor-spørsmål. Hvis kunnskapsformidlingen i høyere utdanning blir mer overfladisk og mer tabloid, kan det også gi dårligere vilkår for det møysommelige læringsarbeidet.

Dessuten kan et rikholdig marked med store mengder digitale ressurser også bli brukt som et ledd i ressursbesparing og effektivitet. I en tellekantverden kan det være reell fare for at gjenbruk av ressurser som allerede foreligger digitalt og i kortform, av økonomiske grunner kan komme til å trumfe fysiske møter og undervisning. Det kan på sin side innebære en fare for at vi ikke velger ut fra hva som er best egnet med tanke på læring, men ut fra hva som som er billigst. Den diskusjonen som har vært reist det siste året om råderett over digitale ressurser og institusjonenes rett til å gjenbruke, kan være et tegn på et kunnskapsmarked som i stor grad styres av krav om ressursbesparing og effektivitet. Det gir grunnlag for bekymring.

Kva gjer du når «Titties von Yolo Swag» møter til forelesing?

Og så var det de svarte skjermene da. De som det er snakket og skrevet mye om. De som skjuler ansikter og er et hodebry i en utdanningskontekst der vi ser på læring som noe som i stor grad foregår mellom mennesker. Fokus har gjennomgående vært rettet mot studentene i denne sammenheng. Men også ansatte i høyere utdanning opptrer i ulike digitale fora med kameraene slått av. Som når det gjelder studentene, kan det være ulike grunner til det. Det kan være interessant å prøve å forfølge en tanke om at svarte skjermer kanskje også kan være en konsekvens av den økte muligheten til individuell og nokså uforpliktende kunnskapsshopping i et krevende utdanningssystem.

Tilgangen til et rikholdig marked kan gjøre oss langt mer selektive fordi vi har større valgfrihet. Vi kan raskt logge oss både inn og ut. Hvis vi fenges av det vi møter, hvis vi liker varen, blir vi værende i det digitale rommet. Hvis vi ikke raskt blir engasjerte eller synes varen har god kvalitet, kan vi forlate rommet eller alternativt: vi kan skru kameraet av. Kanskje gjør den økte tilgangen til digitale arenaer oss til mer utålmodige kunder som er parat til raskere å lete etter noe annet som er mer spennende eller passer oss bedre når det vi presenteres for ikke fenger.

Samtidig kan det være slik at vi i et mylder av krav og gjøremål blir mer opptatt av nytte og effektivitet. Det kan hende vi ikke synes at vi kan bruke tid på noe vi ikke umiddelbart ser at vi har bruk for. Kanskje blir vi likevel værende i det digitale rommet, men med kameraet slått av. Det gjør det mulig for oss å lytte med ett øre bak en svart skjerm for å få med oss det viktigste mens vi gjør noe annet som haster eller interesserer oss mer. Og er det hektisk nok, kan det hende det å delta bak en svart skjerm mens vi samtidig gjør presserende oppgaver, er det beste vi kan få til. Gitt at det bildet som her er tegnet stemmer, kan svarte skjermer både være et resultat av økt individuell valgfrihet, men også av mangelen på mulighet til å velge å prioritere det man egentlig ønsker innenfor et system som krever effektivitet. Resultatet kan være at vi lærer litt om mye, men dypdykket og felles kritisk refleksjon får vi sjelden tid til.

kontaktkonferansen

Erna ber universitetene legge om til kortere utdanninger

Så ett av mine nyttårsforsetter er å tenke gjennom min egen kunnskapsshopping. Jeg ønsker å shoppe mindre og heller investere mer i det jeg «kjøper». Jeg vil fortsette å delta på digitale webinarer og konferanser og festivaler for å lære noe nytt, men ikke på så mange at jeg samtidig må jobbe med noe annet bak min egen svarte skjerm. Og så vil jeg prøve å prioritere tid til dypdykk og til å lære mer om det jeg får små smakebiter av digitalt. Jeg vil øve meg på å bli værende i digitale rom der det som foregår ikke med en gang fremstår som så spennende, sånn at jeg kanskje kan oppdage noe nytt, bli inspirert til å stille nye spørsmål og lete etter andre svar. Jeg vil tviholde på at kritisk tenkning er nødvendig, og at læring i stor grad foregår mellom mennesker som viser ansikt. Så da blir det ja takk til mange av de mulighetene den økte digitaliseringen byr på, men nei takk til lite bærekraftig kunnskapsshopping.