Kunnskap og kompetanse rammes i krig og konflikt

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi ser det igjen og igjen. Nylig i Gaza, i Myanmar og i Etiopia. Krig og konflikter rammer en sivilbefolkning uten beskyttelse. Kvinner og barn er utsatt, og bildene vi ser er sterke og vanskelige. Enkeltmennesker og familier rammes hardt, men konsekvensene er også institusjonelle. Langtidseffektene er enorme.

Vi er her og nå bekymret for våre venner og partnere i mange krigsherjede områder. Forskerkollegaer i provinshovedstaden Mekele i Tigray i Etiopia som arbeider med utdanning relatert fred og menneskerettigheter; gode partnere i Myanmar innen basalmedisin, epidemiologi, mental helse, partnervold og mødrehelse; og fagmiljøer innen e-læring ved institusjoner lokalisert midt i det pågående bomberegnet i Gaza.

Konfliktene rammer enkeltmennesker, forskermiljøer og samarbeidspartnere, men ikke minst befolkningenes viktigste og fornybare kraft; den kollektive hjernekraften. Det er fort gjort å rasere institusjoner og kompetanse. Det tar mange år å bygge dette opp igjen.

Bærekraftsagendaens mål om mindre ulikhet, utrydde sult, utrydde fattigdom, og om fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner knyttes sammen i målet om å sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning for alle. Dette er helt sentralt. Dersom verden skal nå de modige og ambisiøse bærekraftsmålene må forsknings-, høyere utdannings- og innovasjonsinstitusjoner i lavinntektsland, styrkes.

Det er et stort behov for forskningsbasert kunnskap og fagpersoner som kan utvikle sterke fagmiljøer i sin egen lokale kontekst, slik at kunnskapen kan omsettes og gjøres relevant. Eksempelet med koronavaksinen er bare det siste av mange eksempler på hvilke konsekvenser svak forskning og innovasjonskapasitet har for mennesker og samfunn.

Derfor er det gledelig at EU nå for eksempel styrker samarbeidet med Afrika under Horisont Europa og at Norad satser mer på sør-sør samarbeid. Innsatsen må likevel intensiveres. Målet må være å bygge robuste velfungerende institusjoner. Vi må bygge for fredstid og en kunnskapens nasjonale selvforsyning, arbeide for at det som bygges ikke raseres under krig og konflikt, og være aktivt handlende når gjenoppbygningens tid kommer.

Dette er perspektiver som må tydeliggjøres ytterligere når norsk politikk for forskning og høyere utdanning videreutvikles. Universitetet i Oslos mange og engasjerte forskere er klare til å bidra også i årene som kommer.