Debatt
Kunnskap i koronaens tid bør kunne konkurrere med kjøpesentre
Forskning og undervisning er et tålmodighetsarbeid. Det tar lang tid å produsere kunnskap. Det kan ta kort tid å ødelegge den, skriver professorene Kristine B. Walhovd (LCBC) og Bjørn Lau (UiO).
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I regjeringens beredskapsplan for smitteverntiltak ved økt smittespredning under covid-19-pandemien publisert 10. juni, skal videregående skoler og universiteter vurderes stengt ved økt smittespredning der man har «delvis kontroll», mens først ved «utbredt smitte» skal det samme gjelde «andre virksomheter». Dette ligner strategien gjennomført 12. mars. Vi håper regjering og universitetsledelse neste gang kan implementere tiltak med mindre kunnskapsnedbrytende konsekvenser.
Meldingen som kom 12. mars klokken 16.15 fra Universitetsdirektøren lød: «Regjeringen har innført strenge tiltak for å hindre koronasmitte. Blant annet sier de at universiteter og høyskoler skal stenges fra i dag kl 18. Universitetet i Oslo stenger derfor bygningene for både studenter og ansatte...» - vi fikk en time og 45 minutter på å komme oss ut.
Forskning og undervisning er et tålmodighetsarbeid. Det tar lang tid å produsere kunnskap. Det kan ta kort tid å ødelegge den. En time og 45 minutter utgjør mindre en en halv promille av tiden det tar å fremskaffe resultater fra forskningen vi gjennomførte da Universitetet i Oslo stengte. Vi var kommet langt i undersøkelsen vår av hvordan trening av navigasjon og hukommelse påvirker hjerne og mental funksjon. Ved å studere hva som skjer over få måneder, skulle vi få mål på hvordan hjernen reagerer på trening sammenlignet med aldersendringene under hvile. Deltagere gjennomførte hjerneavbildninger og tester før og etter trening i et virtuelt miljø i laben. De tilhørte en begrenset gruppe tvillinger i ulike aldre der man har informasjon om påvirkningsfaktorer tidligere i livet. Studien ville gi unik kunnskap om hvordan man kan påvirke hjernen positivt i ulike aldre, og hvordan arv og miljø virker inn.
Vi hadde mange deltagere i gang 12. mars, flere nær fullføring. Med økende smitteverntiltak hadde vi begynt å fremskynde målinger. En time og 45 minutter var ikke nok til å redde inn data fra et eneste tvillingpar: ukesvis av innsats fra deltagerne, årsverk investert av forskerne, og store summer forskningsmidler investert i utstyr, hjerneavbildning og funksjonsmålinger gikk tapt. Undersøkelsen er unik, men vi er neppe alene om alvorlige konsekvenser. Den 12. mars ble dødsdagen for kunnskap man var i ferd med å oppnå, men nå aldri vil få. Man kan si det er viktigere ting å fokusere på. At det å stenge universitetet var del av en nødvendig strategi for å redde liv, og hva teller vel dette da?
Vi har kastet bort tid og penger som skulle brukes på å fremskaffe viktig kunnskap om hjernehelse, og må ha en plan.
Kristine B. Walhovd(LCBC) og Bjørn Lau(UiO)
Man må kunne stille spørsmål ved den strategien. Flere kjøpesentre stengte ikke. Ikea holdt åpent hele tiden, både før og etter påske, da Universitetet i Oslo fremdeles var stengt og det ikke en gang ved søknad var mulig å få komme tilbake til lab-arbeid. Ikea fikk ros av næringsministeren for å holde åpent og at de ikke trengte å permittere noen:«Veldig mange bedrifter har tatt vanskelige beslutninger i disse ukene, når man har avgjort hvem og hvor mange som skal permitteres som følge av koronakrisen. Da er det gode nyheter at noen klarer å holde åpent, og kan generere inntekter til bedriften sin og holde folk i arbeid, slik som Ikea.» sa Iselin Nybø til Nettavisen 9. april.
Heller ikke noen av våre universitetsansatte ble permittert – de kan ikke permitteres, fikk vi vite, uansett om arbeidsoppgavene bortfalt med stengt lab. Så ansatte mottok full lønn trukket fra forskningsmidlene fra blant annet det Europeiske forskningsrådet hele tiden. Åremålsstillingene deres løp, men ikke noe av forskningen ble gjennomført som planlagt. Det kan den aldri bli heller, nå som midlene vi skulle brukt i laben er brukt på «hjemmekontor». Vi vil ikke ha ros for det. Vi har kastet bort tid og penger som skulle brukes på å fremskaffe viktig kunnskap om hjernehelse, og må ha en plan.
Hvordan kan universiteter og skoler komme litt mer på høyde med Ikea? De kan ha tilsammen hundrevis av ansatte og kunder i butikkene, så hvordan kan vi få lov til å ha noen få personer i labene? Eller i nødvendig praksis og opplæring? Kommunikasjon i høyere utdannings- og kunnskapsinstitusjoner trenger ikke å innbefatte på langt nær så store ansamlinger mennesker som man finner på kjøpesentre. Alle i laben har grundig opplæring i smittevernrutiner, noe som ikke nødvendigvis gjelder folk på shopping. Så ligger det en smittevernfaglig vurdering til grunn her, eller en økonomisk? Hvis det siste, hvordan har man regnet på langtidskonsekvensene? Fra hjemmekontor kan man shoppe på nett, men ikke utføre eksperimentell forskning eller ferdighetsopplæring.
Nå har vi så vidt fått begynne å gjenoppta lab-arbeid igjen. I forskningssenteret vårt med 30 ansatte, mange på ekstern finansiering, gjør vi studier der vi følger folk over tid. All vår forskning tar mer enn en time og 45 minutter. Derfor ber vi om at vi som produserer kunnskap, kan få hjelp til å oppnå noe av samme status og tillit som butikker som selger møbler og klær. Vi ber om at man revurderer om vi på universitetet, med begrenset antall i laben og meget strenge smittevernsrutiner, burde stenge før kjøpesentrene stenger. Vi har ikke så stort behov for å velge fra butikkhyllene, som vi har for å møte behov for kunnskap, før tiden løper ut.
