Kunnskap – et forsvar mot hat og ekstremisme

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg tror vi alle husker hvor vi var klokken 15.25 den 22. juli 2011. Jeg satt hjemme i stua på Røa sammen med to av sønnene mine da vi plutselig hørte dette enorme smellet. Det ristet i vinduene. Den tredje sønnen kom styrtende ned fra andre etasje.

Vi skjønte ikke hva som foregikk før en stund etterpå. Først kom fotografiene og opptakene fra regjeringskvartalet, og etter hvert begynte det å demre for oss hva som utspilte seg på Utøya. Det var så vondt at det fortsatt nesten er uutholdelig å skulle ta innover seg.

22. juli rammet ikke meg og mine direkte. Men terroren rammet mye av det jeg tror på. Slik jeg ser det, var hendelsene den dagen et angrep på AUF og på det samfunnet vi har lyst til å leve i, på det liberale demokratiet, på samfunnsinstitusjonene våre og idealet om et flerkulturelt og solidarisk samfunn. Og på ungdommen. Ungdom som ville være med og bygge landet.

Det var – og er – vanskelig å forstå, og helt umulig å akseptere.

Samfunnet vaklet den gangen og rister fortsatt. Vandaliseringen av minnesmerket til Benjamin Hermansen er både trist og skremmende.

Vi ble alle berørt på et eller annet vis. Alle som satt klistret til nyhetssendingene den første helgen. De som kom langt utenbys fra for å bidra til blomsterhavet utenfor Domkirken i Oslo. Og folk som kjente på flaksen etterpå – som han som returnerte fra pappapermisjon til kontoret nær regjeringskvartalet og oppdaget at skrivebordet hvor han skulle ha sittet var fullt av dype hakk etter glassplinter fra vinduene som ble sprengt.

Så er det dem som bærer med seg annet enn medfølelse og ettertanke. De mistet det kjæreste de hadde, og forsøker å sette én fot foran den andre videre i livet med en sorg som aldri blir borte. Og blant de overlevende har det vært en hard kamp for å komme tilbake til hverdagen.

Terroren traff regjeringskvartalet og Utøya. Den kunne også ha truffet universitetet – det vet vi fra skriftene til terroristen. Det skjedde ikke, men vi følte ringvirkningene like fullt. Universitetet i Oslo mistet studenter den julidagen. Noen av våre studenter og kollegaer mistet sine nærmeste. Overlevende kom tilbake til studiene, men merket for livet.

Terroren rammet også universitetet som institusjon, som arena for de åpne, nysgjerrige møtene mellom mennesker og ideer, og troen på kunnskap og rasjonalitet. Et slikt angrep fordrer at vi som universitet og samfunn slår tilbake. Hatkriminalitet og rasisme krever langsiktig og forebyggende arbeid. Det å jobbe med kunnskap, holdninger og inkludering er sentrale komponenter i forsvaret som vi kan bruke mot hat og redselen for det fremmede – en redsel som ofte ligger til grunn for hatet.

Derfor er det viktig å utdanne, derfor er det viktig å danne. Da snakker vi om at enkeltmennesker, men også samfunnet som helhet, må kunne tåle andres tanker, kunne stå i uenighet og møte argumenter med motargumenter. Et slikt opplysningsideal er på en måte selve bildet på universitetet og målet med alt vårt virke som institusjon. Munchs fantastiske maleri i Aulaen – Solen – symboliserer nettopp dette.

Vi har en viktig rolle som universitet, som institusjon, som forskere og som lærere. Nye generasjoner må kunne forstå ulike perspektiver og ideer. De må øve på å tolke, lytte og argumentere. Respektere. Og i mindre grad frykte. Vi trenger kunnskap for å forstå og møte ekstremister, hatkriminalitet og terrorisme – slik blant annet UiO-senteret C-REX har bidratt til med sin forskning på 22. juli. Vi trenger å forstå historien og det menneskelige sinn. Og vi trenger kunnskap om religion og kultur. Ikke minst trenger vi evnen til kritisk tenkning og kildekritikk.

Når vi snakker om samfunnssikkerhet, handler det ofte om fysiske sperrer og kontroll. En annen grunnleggende beredskap sitter i hodene våre.

Mine varmeste tanker går til de etterlatte og overlevende på denne dagen.