«Regjeringens visjon om satsing på utdanning står til Meget pluss, men læringsutbyttet for skolebarna står dessverre til stryk»

Kraftsalven kommer fra professor Anders Breidlid (bildet under) ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han er tydelig i sin tale om norsk bistandspolitikk der utdanning står i fokus:

— Regjeringens visjon om satsing på utdanning står til Meget pluss, men læringsutbyttet for skolebarna står dessverre til stryk, sier Breidlid, og legger til:

— Tallene på manglende læring og frafall har ligget på samme dramatiske nivå de siste 20 årene, og kanskje er situasjonen enda verre. Det har ikke skjedd noen særlig endring, og fakta bør være kjent for de fleste.

Kritiske innspill til stortingsmelding

Breidlid er professor på internasjonale utdanning på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Han har lang erfaring med prosjekter knyttet til høyere utdanning i det globale sør, og underviser på HiOA sitt, målt i søkertall, mest populære masterstudium « Flerkulturell og internasjonal utdanning».

I 2014 kom regjeringen Solberg med sin Stortingsmelding om utdanning og bistand. Breidlid har vært en tydelig stemme som har rost regjeringen for at den satser på utdanning, men kritisert meldingen på flere punkter:

• Ett av dem har handlet om forskning.
• Ett annet om evaluering og metoder for evaluering av bistandsprosjekter.
• Ett tredje handler om hvilke metoder som ligger til grunn når vesten bidrar med bistandsmidler for å bygge utdanning i det globale sør.

Les også:

• Skaper debatt og dialog om bistand
• Vil ha debatt om forskningens rolle i bistand for utdanning

Går på skole, men lærer lite

Breidlid trekker fram dramatiske tall fra Unesco og andre FN-organer. Tallene viser at skolene i Afrika strever med et ekstremt stort frafall, og at selv om mange nå går på skole, er det en veldig høy prosentandel som kommer ut av skolen uten å ha lært noe som helst.

Det er presentert tall som tilsier at 250 av 650 millioner skolebarn verken kan lese, skrive eller regne.

UNESCO har beregnet at 129 milliarder dollar av de globale utgiftene til grunnskole går tapt på grunnet ingen læring.

— Regjeringen må i større grad satset på de fagmiljøer innen internasjonal utdanning som stiller kritiske spørsmål til det dårlige læringsutbyttet, og hvorfor, mener Breidlid.

— Lær av New Zealand

For å forklare hva som han mener har gått galt, trekker Breidlid fram et eksempel fra New Zealand og Maorifolket det.

Ca 10 prosent av befolkningen er Maori. Tradisjonelt har elever med maoribakgrunn slitt på skolen og har hatt høyt frafall.

Breidlid forklarer at på New Zealand har myndightene ganske nylig lagt en ny læreplan for Maoribarna. Maoriene snakker et annet språk og har en annen livsforståelse og verdensanskuelse enn den hvite majoriteten, kiwiene. Den nye  læreplanen vektlegger maorispråk og maorikultur, samtidig som de lærer å forholde seg til majoritetskulturen på New Zealand. Målet er at barn og unge skal lykkes både på maori og vestlige premisser, og resultatene så langt viser, ikke overraskende bemerker Breidlid, at de som går på maoriskolene oppnår langt bedre skoleresultater enn maoribarna som går på majoritetsskoler.

— En sånn skole, der barnas språk, kultur og forståelse av verden er en integrert del av læreplanen må  også tvinge seg fram i Afrika sør for Sahara. Når læringsutbyttet generelt er så alarmerende, noe norske myndigheter er klar over, burde den norske innsatsen fokusere på nettopp dette: Å gi hjelp og støtte til å utvikle en skole på lokale premisser, sier Breidlid.

Trenger mer forskning

Breidlid poengterer også at det må forskes mer på hvordan utdanning i større grad kan dra nytte av den stedegne kulturen i undervisningen.

— Utdanningsbistanden må stå i dialog med samarbeidspartnere i Sør; det er tross alt deres barns framtid det gjelder, sier Breidlid, og poengterer at dette ståstedet er like viktig når man diskuterer hvordan bistanden skal evalueres.

— Samarbeidet mellom forskere i Nord og Sør må utvikles. Mye av utdanningsbistanden er i dag preget av en vestlig diskurs der den kulturelle og språklige konteksten i de landene som mottar bistanden ofte er neglisjert. Det betyr at elever og studenter kommer til en skole/institusjon som ikke tar på alvor hjemmekulturen, og dette fører ikke bare til fremmedgjøring, men også til en lite gunstig læringssituasjon, trekker Breidlid fram.

— Og akkurat denne fremmedgjøringen blir en viktig utfordring også når den bistanden skal evalueres, sier Breidlid.

Samme utfordring for høyere utdanning

Breidlid trekker også fram at ved mange universiteter og høgskoler sør for Sahara finner man de samme utfordringene som i grunnskolen i disse landene.

— Spørsmålet er om høgskoler og universiteter kan bli noe annet enn dårlige kopier av universitetene i Vest, eller om de i større grad tar hjemmekulturen på alvor og dermed kan bidra til mindre fremmedgjøring på alle nivåer av utdanningssystemet, sier Breidlid og legger til:

— Spørsmålet er om de eksempelvis kan gi lærerkandidater kompetanse som kan bidra  til en nødvendig endring i grunnskolen og som i større grad gir elevene mulighet til læring på deres egne premisser.

Også kritiske stemmer i sør

Kritikken mot hvordan satsingen på utdanning utføres og rammene som legges på satsingen kommer ikke bare fra nord, men også fra sør. 

En slik tydelig kritisk stemme er professor Mahmood Mamdani (bildet under). Han er leder for Institute for Social Research (MISR) på Makerere University i Uganda.

Han var en av hovedinnlederne på den store Norhedkonferansen i starten av juni. 

Mahmood Mamdani er opptatt av bankene i altfor stor grad styrer pengestrømmen inn mot bistandsprosjekter og hvilken type utdanning man vil satse på.

Regnes som annenrangs av Verdensbanken

Mamdani trekker også fram at gjennom Verdensbanken blir universiteter som hans eget definert som annenrangs, på den måten at de bare skal være «forbrukere» av forskning som er gjort på de største og beste institusjonene i vestlige land.

Man definerer altså et skille, skal vi tro Mamdani, der de største og beste i vesten skal skape de nye oppdagelsene og gjennomføre ny forskning.

Andre universiteter og institusjoner i det globale sør og i mindre land, skal få lov til å gjøre seg nytte av denne forskningen, men man skal ikke bruke ressurser på å skape genuine forskningsinstitusjoner eksempelvis i det globale sør.

— Sånn sett har Norge og Uganda, Universitetet i Bergen (UiB) og Makerere flere felles interesser enn man kanskje tenker på i første runde. Vi må begge slåss for å bli anerkjent som land og universiteter der de faglige ansatte faktisk kan skape unik og grensesprengende forskning, og der vi ihvertfall skal få ressurser nok slik at vi får forsøke, sier Mamdani til Khrono.

Vi treffer ham i en pause under den store Norhedkonferansen i Oslo i begynnelsen av juni.

— Bankene styrer satsingen

Men utspillet om annenrangs forskningsinstitusjoner er ikke den eneste brannfakkelen professor Mahmood Mamdani har med seg til Oslo. 

— Det er bankene, med Verdensbanken i spissen, som i stor grad styrer hvilken type utdanning det blir satset på. Man får mange flere «enheter» igjen for satsingen hvis man investerer i en grunnskole, framfor et universitet, sier Mamdani og han legger til:

— En barneskoleelev er billig, en masterstudent er dyr, og det er en kultur der man måler resultater i form av hvor mange enheter man får igjen for investeringer. For en million kroner får man mange flere skolelever gjennom skolen, enn man får ferdige kandidater på høyere utdanning. Denne målekulturen til bankene styrer hvordan det satses innen utdanning i Afrika i dag.

Khrono har gått gjennom den norske satsingen som viser samme tendens. Veksten i bistand rettet mot utdanning skjer innen grunnskolene, ikke høyere utdanning.

Les også: Mer til utdanning, men nedgang for høyere utdanning

— Dramatisk for kvaliteten

Professoren fra Makerere ser mange faresignaler ved denne styringen av satsingen, og han spør:

— Hvem skal utdanne elevene i barneskolen? Hva skjer med kvaliteten?

Og han legger til:

— Jo, det som skjer er at vi ikke har kvalifiserte lærere og at undervisningen blir under enhver kritikk. Unge i Uganda går på skolen, men de lærer på ingen måte det de skal der. Mange dropper ut og mange går ut av skolen og kan verken skrive eller lese. Og da er vi jo like langt, poengterer Mamdani.