Ny rapport
Koronaeffekt kan gi tilbake-slag for kvinnelige forskere
Øker pandemien kjønnsgapet i akademia? Den australske regjeringen ba om svar. Vi har sett på svarene de fikk og nye analyser av innsendte manuskripter.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Brussel (Khrono): Hvilken effekt har Covid-19 på kvinner innen naturvitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk (STEM-fagene)?
Spørsmålet ble stilt av den australske ministeren for industri, vitenskap og teknologi, Karen Andrews, for en tid tilbake. Andrews nøyde seg ikke med å stille spørsmålet, hun ba om svar.
Det har hun nå fått, i form av en rapport utarbeidet av Rapid Research Information Forum, som består av 35 organisasjoner i forskningssektoren, ledet av landets «chief scientist» Alen Finkel.
I rapporten beskriver de en situasjon der kvinnene ikke bare er i mindretall innen disse fagene, de rammes hardere når campuser og skoler stenges, og arbeidshverdagen flyttes til hjemmene. Ifølge rapporten står også kvinner først i køen når universitetene kutter som følge av den økonomiske nedturen.
«Det er rimelig å anta at pandemien har større negative langsiktige konsekvenser for kvinner i STEM enn for menn», konkluderer de.
Det advares også mot at arbeid med å bedre kjønnsubalansen innen disse realfagene kan bremse opp eller reverseres.
— En 'publiser eller forsvinn'-verden
Den australske rapporten skriver seg inn i en større debatt om hvordan pandemien rammer kvinner og menn ulikt, ikke bare i akademia. De viser selv til studier fra USA og Tyskland, som peker i samme retning.
Debatten har også slått inn i Norge, med OsloMet-rektor Curt Rice som tok til orde for å la kvinner komme tilbake på jobb før menn, fordi han var redd for konsekvensene for karrierene til kvinner i en hverdag med hjemmekontor.
Forslaget var utløst av at tidsskrifter internasjonalt rapporterte om økt mannsdominans i tidlige innsending av manuskripter.
Akademikere lever i en 'publiser eller forsvinn'-verden.
Megan Frederickson, Universitetet i Toronto
Siden da er artikkeltallene under pandemien analysert videre, av blant andre Megan Frederickson, førsteamanuensis ved Universitetet i Toronto, Canada. Det som skjer på publiseringsfronten kan få store konsekvenser på sikt, mener hun.
— Akademikere lever i en 'publiser eller forsvinn'-verden, så på sikt kan dette påvirke ansettelser, forfremmelser, lønn, prestisjetunge priser, stipender og andre mål for yrkesmessig suksess for forskere, spesielt om universiteter og andre forskningsinstitusjoner, samt finansiører, ikke er følsomme for kjønnsvirkninger av pandemien, sier Frederickson til Khrono.
Vi skal komme tilbake til tallene fra den kanadiske forskeren, men først til den australske rapporten.
Står først i køen når jobber forsvinner
Hvordan var situasjonen før pandemien? Kvinnene utgjorde nær en tredel av arbeidsstyrken med universitetsutdannelse innen realfag. På universitetene var 12 prosent av professorstillingene besatt av kvinner.
Samtidig hadde kvinner 47 prosent av alle usikre jobber, uten fast ansettelse, ved universitetene. En større andel kvinner enn menn er midlertidig ansatt. Det varierer fra disiplin til disiplin, kvinner innen matematikk er ekstra sårbare, der står de for 64 prosent av de usikre jobbene.
Som Khrono har beskrevet er det krisestemning i australsk universitetssektor. Sektoren blør når internasjonale studenter forsvinner. Universities Australia har anslått et tap for sektoren i 2020 på mellom tre milliarder australske dollar, nær 20 milliarder norske kroner, og 4,6 milliarder australske dollar. De frykter at sektoren kan miste opp til 21.000 årsverk på seks måneder, 7000 ansatte i vitenskapelige stillinger kan miste jobben.
«Folk med usikre og kortsiktige ansettelser må trolig gå først, da er kvinner spesielt utsatt», konkluderer de.
Noen har allerede mistet jobben, for australsk økonomi beskriver rapporten et fall i jobber knyttet til Covid-19 på 650.000-700.000 fra februar til april. For vitenskapelig og teknisk tjenesteindustri peker de på et fall på 5,6 prosent fra midten av mars til midten av april, for kvinner var fallet på 6,3 prosent, for menn var det på 4,8 prosent.
For alle i jobb i landet har betalt arbeid i snitt falt fra rundt 35 til 31 timer i uka. Gjennomsnittlige betalte arbeidstimer for kvinner falt med 4,4 timer i uka, for menn falt det med 3,7 timer, fra april til februar. For folk med ikke engelsk-talende bakgrunn falt det med 5,8 timer.
Ledet an i overgang til digital undervisning
På toppen av det betalte arbeidet kommer det ubetalte arbeidet i heimen. Her gjør kvinner i snitt mer enn menn, også i Australia. I rapporten peker de på en studie fra USA som viser at tiltakene med hjemmekontor under pandemien har ført til en økning i antallet timer med ubetalt omsorgsarbeid utført av kvinner sammenlignet med menn, også der begge foreldre arbeider fulltid.
Kvinner med barn under 12 år er mest utsatt, slår de fast.
Forskningsledere i både Australia og New Zealand har ifølge rapporten sett at kvinner ledet an i den tidlige overgangen til digital undervisning.
Ikke nok med det, i løpet av to måneder med Covid-19 var bare 16 prosent av kvinnelig ansatte innen naturvitenskap, medisin og ingeniørfag innom campus, mot 28 prosent av mennene.
Så hva med publiseringer?
I rapporten vises det til at kvinner og menn produserte samme antall forskningspublikasjoner årlig før Covid-19, selv om kvinner publiserte færre artikler gjennom karrieren på grunn av brudd i karrieren. Det er i tråd med en studie Khrono omtalte tidligere i år.
De peker samtidig på tall som tyder på at det under pandemien har falt for kvinner og økt for menn.
Større økning for menn enn kvinner
Så hva skjer med overgangen til hjemmekontor? Svekker det forskningsproduktiviteten til kvinner? Spørsmålet utløste debatt da ulike redaktører tidligere under pandemien rapporterte om økt kjønnsdominans i hvem som sendte inn manuskripter.
Siden da har andre dykket ned i tallene. Så hva sier de?
En av dem som har gått inn i tallene er som sagt førsteamanuensis Megan Frederickson i Toronto, som selv har vært hjemme i karantene med en seksåring.
For å få svar på om kvinner faktisk sender inn færre manuskripter enn før nedstengingen, har Frederickson gått inn i ulike preprint-servere, arkiver over innsendte manuskripter, før fagfellevurdering. I analysen konsentrerer hun seg om de to serverne hun bruker selv, bioRxiv og arXiv.
Fredericson sammenlignet perioden fra midten av mars til midten av april i 2019 og 2020. For arXiv fant hun en økning i manuskripter fra begge kjønn, men økningen var større for menn enn for kvinner. For kvinner økte det med 2,7 prosent, for menn med 6,4 prosent. Analysen er basert på navn, så Frederickson understreker at det er en grov beregning.
For bioRxiv fant hun en lignende utviklingen, også her økte det for begge kjønn, men gapet økte. For kvinner økte det med 24 prosent, for menn med 26 prosent.
Flere analyser av innsendte artikler
Men hva kan vi egentlig lese ut av det? Mange manuskripter bygger på arbeid gjort før denne perioden. Så hvor mye kan man regne med er knyttet til Covid-19?
— En indikasjon på at det økende gapet mellom kvinnelige og mannlige forskere er direkte knyttet til Covid-19, er kjønnsgapet i artikler som rapporterer resultater om Covid-19. En analyse av artikler om Covid-19 i medisinske tidsskrifter fant et fall i andelen kvinnelige forfatterene sammenlignet med et stort utvalgt medisinske artikler publisert i 2019, sier Frederickson til Khrono.
Analysen hun viser til er ikke hennes egen. Den er omtalt av Nature, de viser også til andre analyser av hvordan pandemien påvirker hvem som sender inn manuskripter. En av dem er utført av blant andre økonom Noriko Amano-Patiño ved Cambridge. De har sett på hvordan det arter seg blant økonomer, og så blant annet på hvem som arbeidet med pandemirelatert forskning. Andelen kvinner blant forfattere av Covid-19-relaterte artikler, var langt lavere enn den totale andelen kvinnelige forfattere de siste årene.
Amano-Patiño sier til Nature at hun mistenker det, i tillegg til omsorgsansvar, handler om at forskere tidlig i karrieren, og da spesielt kvinner, kan være mer forsiktig med å gå inn i et nytt forskningsfelt.
Det virker sannsynlig at vi etter hvert vil se et større kjønnsgap i publiserte tidsskriftsartikler og forskningsresultater.
Megan Frederickson, Universitetet i Toronto
Også Frederickson peker på andre mulige mekanismer, i tillegg til skjevheten i hvem som tar det ubetalte arbeidet på hjemmebane. Det er flere mulige tilleggsforklaringer, mener hun.
— For det første er mange forskere i akademia basert på universitetet der de også underviser, mange av dem måtte plutselig gå fra fysisk til nettbasert undervisning på grunn av Covid-19. Om kvinner underviser mer enn menn kan de ha blitt for opptatt med denne ekstra og uforutsette arbeidsbyrden til å sende inn manuskripter i denne perioden. For det andre, om forskjellige forskningsfelt er blitt mer produktive under pandemien, som for eksempel epidemiologi, og disse feltene tilfeldigvis er mer mannsdominerte, kan det bidra til dette mønsteret.
Hun understreker at hun ikke vet om epidemiologi faktisk er spesielt mannsdominert, men at en slik mekanisme i prinsippet kan forklare noe.
Kan ta måneder før det blir publisert
Det er fortsatt gått relativt kort tid, det er vanskelig å si hvilke konsekvenser det kan få på sikt. Men fra vi vet, hva tror Frederickson kan bli effektene?
— Det kan ta fra flere måneder til ett år eller mer før et innsendt manuskript blir til en publisert artikkel i et tidsskrift, så det virker sannsynlig at vi etter hvert vil se et større kjønnsgap i publiserte tidsskriftsartikler og forskningsresultater.
Det er her Frederickson legger til beskrivelsen av hvordan akademikere lever i en 'publiser eller forsvinn'-verden, sitert over.
Mye avhenger likevel av hvor lenge pandemien varer, noe som er umulig å si, for hennes egen del forteller hun at det kan ta sin tid, da skolen til sønnen er stengt til september.
