Debatt

Korona har fått akademikerne til å gå i hi. Kommer de til å dukke opp igjen?

Akademisk arbeid krever konsentrasjon, men det krever også faglig fellesskap der man møter mennesker. Silje Bringsrud Fekjær er bekymret for frafallsstatistikken dersom akademikerne fortsetter å sitte hjemme.

Dersom korona medfører en ukritisk og ikke-forskningsbasert utbredt digitalisering av doktorgradsutdanning og undervisning på andre nivåer, risikerer vi at kostnadene med økt frafall langt overstiger det vi sparer på husleie til auditorium, skriver Fekjær.
Dersom korona medfører en ukritisk og ikke-forskningsbasert utbredt digitalisering av doktorgradsutdanning og undervisning på andre nivåer, risikerer vi at kostnadene med økt frafall langt overstiger det vi sparer på husleie til auditorium, skriver Fekjær.
Publisert

Korona har endret mye innenfor akademia. For noen har dette betydd en fullstendig hi-tilværelse, med lite faglig kontakt. For andre, som står midt oppi digital undervisning og klikker seg rett fra det ene zoom-møtet til det andre, kan hi-metaforen virke fremmed. Da kan det bli for mye digital kontakt, og for lite tid til å konsentrere seg om forskningen. Men til felles har vi at vi ikke har sett hverandre fysisk. Vi treffes ikke over kaffemaskinen. Vi småprater ikke i lunsjen. For mange stipendiater med soloprosjekter og andre i forskningsintensive faser med begrenset faglig samarbeid er hi-metaforen urovekkende presis. Det har konsekvenser.

I motsetning til de fleste andre yrker, har mange akademikere mulighet til å gjøre store deler av jobben sin alene. Mye av arbeidet vårt krever konsentrasjon. Derfor er det også riktig og viktig at vi har hatt og skal fortsette å ha en viss frihet i hvor vi velger å tilbringe arbeidsdagen. Et akademia hvor alle er forventet å stemple inn på arbeidsplassen hver dag fra 8 til 16, er et skrekkscenario også for meg. Men det finnes også en grøft på den andre siden, hvor flertallet av kontorene i gangen står tomme. Går vi for langt i den retningen, gjør vi valg som har betydning for vårt sosiale og faglige arbeidsmiljø.

Fra frafallsforskningen blant studenter vet vi hvor mye tilhørigheten til fagmiljøet betyr for at de ikke skal droppe ut av studiene. Det er grunn til å tro at dette også vil gjelde for stipendiater.

Silje Bringsrud Fekjær

Etter å ha jobbet ved seks ulike universiteter, høyskoler og forskningsinstitutt, har jeg sett store forskjeller på tilstedeværelse, og hvordan dette har påvirket arbeidsmiljøet. I et miljø hvor det ofte er tomt i gangene, forsvinner det sosiale miljøet og kontakten mellom arbeidstakerne som for mange av oss er en viktig grunn til å være på jobb. Fra frafallsforskningen blant studenter vet vi hvor mye tilhørigheten til fagmiljøet betyr for at de ikke skal droppe ut av studiene. Det er grunn til å tro at dette også vil gjelde for stipendiater. Dersom korona medfører en ukritisk og ikke-forskningsbasert utbredt digitalisering av doktorgradsutdanning og undervisning på andre nivåer, risikerer vi at kostnadene med økt frafall langt overstiger det vi sparer på husleie til auditorium.

Tilstedeværelse har også betydning for det faglige fellesskapet. Hvis du ikke pleier å være på jobb, er det færre som stikker innom kontoret ditt for å spørre om det de lurer på. Behagelig der og da fordi du slipper forstyrrelsen. Men også med den konsekvensen at vi i mindre grad får delt kunnskapen vår med andre, og at vi ikke får pleid og startet nye faglige fellesskap. Mange felles forskningsprosjekter har startet rundt kaffemaskinen. Å fly til Trondheim for å ha møte et par timer eller å bruke masse arbeidstid på kontinuerlig konferansereising kan vi gjerne slutte med; det kan vanskelig forsvares hverken ut fra hensyn til miljø, ressursbruk eller tid. Men dersom mye av det fysiske fellesskapet forsvinner, risikerer vi å miste noe viktig. Alle som har vært i denne jobben en stund, vet at mye av de sosiale båndene og den faglige kontakten utvikles i de uformelle arenaene; i pausene på konferansen eller over middagen på kvelden.

En viktig kamp på akademiske arbeidsplasser de senere årene har vært forsvaret for å få beholde cellekontorene. Hvis cellekontorene fjernes risikerer vi at enda flere vil oppleve at det er vanskelig å konsentrere seg på jobb, og derfor holder seg hjemme. Men arbeidstakerne har også innflytelse over utviklingen. Dersom vi post-korona er mindre til stede på kontorene våre, gjør vi det enkelt for dem som ønsker å innføre felleskontorer og kontorlandskap. Å forvente at ledelsen skal fortsette å betale for cellekontor som står tomme er urealistisk.

Noen vil mene at den enkelte arbeidstaker selv må bestemme hvor de vil jobbe; arbeidsgivers rolle er å legge til rette for at folk kan jobbe der de selv mener de får jobbet best. Men spørsmålet er ikke fullt så enkelt. Et kjent spillteoretisk scenario er allmenningens tragedie. Det viser hvordan det som er best for den enkelte der og da ikke nødvendigvis er bra for fellesskapet - og dermed heller ikke bra for den enkelte i lengden. For akademikeren som våkner om morgenen og vurderer om han skal på jobb, kan det rasjonelle være å bli hjemme for å få ro og spare tid på forflytning. Når mange velger den løsningen ofte, har det imidlertid negative konsekvenser for arbeidsmiljøet. Det vil igjen føre til at færre og færre finne det bryet verdt å dra på jobb. Å overlate dette fullstendig til hver enkelts valg kan dermed være en uheldig løsning for alle i lengden, selv om det er rasjonelt for individet på kort sikt.

Dagens situasjon er det lite vi kan gjøre med. Per nå er vårt eneste alternativ å følge de skiftende forordningene fra myndighetene og ledelsen på institusjonen vi jobber ved. Hva som skjer når vi alle igjen har full mulighet til å dra på jobb, vil imidlertid vi ansatte i akademia ha stor påvirkning på. Hvorvidt vi skal få levende arbeidsmiljøer, har hver enkelt av oss innflytelse på når vi tar valget om vi skal bli hjemme eller gå på jobb i morgen. Jeg håper flest mulig av oss kryper ut av hiet igjen et sted på den andre siden av dette.

Powered by Labrador CMS