Klimaforskere: Vi må ha kutt og nedrustning av møtevirksomhet

Det er for tiden et betydelig press for at kunnskapssektoren og spesielt universitetene skal minimere eget klimaavtrykk. Et hovedfokus er vår utstrakte reisevirksomhet, og da primært med fly, som står for omtrent 20 prosent av norske universiters samlede utslipp.

Det har kommet opprop om å redusere flyreisene fra både ansatte og studenter, og forskings- og høyre utdanningsminister Iselin Nybø tar i Khrono nylig til orde for en konkurranse mellom universitetene om å fly minst.

Frontene er til dels steile og meningene delte både hva angår hensiktsmessige tiltak og i hvilken grad vi har et spesielt ansvar for å få ned egne utslipp. Debatten er tidvis lite nyansert – det er flyskam, for eller mot kjøp av klimakvoter, «min båt er så liten og havet så stort», og så videre. Det har vært mindre oppmerksomhet på hvilke reiser som foretas, og hvorfor.

Debatten som norsk akademia står i – og de forhåpentligvis hensiktsmessige tiltak som vil komme – har (minst) tre sider: det symbolske, det faktiske og det praktiske.

Det symbolske – vi må kunne svare for oss. Vi må anerkjenne at med det gjennomslaget vår kunnskap har hatt for folks bekymring for egen hverdag på en klode på tålegrensen, følger det en forventning om at vi også viser vei hva angår handling.

Hvis vi ikke kan svare for oss når folk spør (innenfor rimelighetens grenser), vil det bli stadig vanskeligere å komme videre i det offentlig ordskiftet. Vi vil i økende grad bli fanget i argumentasjon av typen «hør på hva jeg sier, ikke se på hva jeg gjør». Folk flest har rimeligvis begrenset forståelse og tålmodighet for slikt. Og de som eventuelt måtte ønske en debatt gående i sirkel her, vil få lett spill.

Les også:

Er universitetene og høgskolene klare til å ta imot klimastreik-generasjonen?

Det faktiske – det går ikke opp. En kan for så vidt med rette hevde at ting er kompliserte og at det ene eller andre tiltaket betyr lite i seg selv. Men for en framtid i nærheten av Parisvavtalen, kreves det handling nå. Fra ansvarlig hold hevdes det stadig «Yes, we can!» mens både globale og norske klimautslipp fortsetter å øke.

Ungene våre ser dette. Det går ikke opp.

Klimastreiken handler om dette grunnleggende ene. Det går ikke opp. Og de ser til oss for betryggende svar og reell endring. Dagens klimastreikende ungdom er morgendagens studenter og velgere. Hva skal vi møte dem med i auditoriet? Hvilke valg skal vi gi dem når de står i valglokalet?

Det praktiske – vi bor i Norge. Med Bergen – eller Trondheim eller Tromsø – som base, kommer vi oss ikke enkelt ut i verden uten å fly. En jobbreise til Oslo og tilbake fra Bergen krever minst et døgn med tog; en togtur til Europa en liten uke. Dette er noe vi må forholde oss til.

I en artikkel i På Høyden og Khrono i januar ble den profilerte klimaforskeren Kevin Anderson og Valeria Jana Schwanitz ved Høgskulen på Vestlandet holdt fram som eksempler på en fly-løs hverdag. Anderson som holder til i Manchester, kan nå London med tog på to timer, Paris og Brussel på fem.

Scwanitz har tatt buss og tog til forskningsopphold i Japan og fått haik med frakteskip til konferanser i USA, turer på minst 10 dager en vei. Vi tar det for gitt at dette fungerer fint for henne personlig og i den type stilling hun innehar, men det er generelt ikke et eksempel til etterfølgelse hva angår ressurs- og tidsbruk.

Og da er vi ved sakens kjerne. Ressurs- og tidsbruk.

De fleste av oss er – i tillegg til å ha familieliv og en for hektisk jobbhverdag – primært ansatt for å virke på egen arbeidsplass. Fly er i den forbindelse, i hvert fall med Bergen, Trondheim eller Tromsø som utgangspunkt, et nødvendig onde og et tidsbesparende gode.

Nedrustning, nå! Reelle kutt og reelle ressursmessige gevinster må heller tas ut gjennom systematisk redusert reise- og møtevirksomhet i sektoren. Vi foreslår med dette en organisert nasjonal nedrustning – og vesentlige kutt i klimaavtrykk og ressursbruk – som tar tak i den akademiske møtevirksomhetens pågående institusjonelle rustningskappløp.

Satt på spissen, så er det nå slik at på ymse ledelsesnivå møtes et utvalg av de samme menneskene landet rundt (og mest i Oslo) flere ganger i uken, og hele året gjennom, i ymse utvalg, strategi-, hørings- og beslutningsprosesser. «Alle» må være til stede «alltid» for ikke å gå glipp av noe. Dette må man rett og slett klare å kutte vesentlig ned på og samtidig sikre representativitet i prosessene.

Tilsvarende – mye av vår reisevirksomhet handler om å pleie nødvendig kontakt med departement, forskningsråd og andre premissleverandører i Oslo. Her må en mye mer konsekvent kunne gå over til videokonferanser eller liknende. Og for å sikre «a level playing field» hva angår deltakelse og pauseprat, må dette gjelde samtlige møtedeltakere – også våre kolleger i Oslo.

Vår foreslåtte nedrustningsavtale vil gi en vinn-vinn-vinn situasjon: klimautslippene går ned, kostnadene går ned og tidsforbruket går ned. Man frigjør betydelig av vår mest dyrebare ressurs, tid. Tid til å være tilstede på egen arbeidsplass; tid til ledelse og veiledning; tid til å forske, undervise, formidle og tidvis å være innovative.

Og så får man heller reise på mest hensiktsmessige måte når man først må ut å reise.