Læringsmiljøutvalget – one size fits all?

I går inviterte det regjeringsoppnevnte universitets- og høyskolelovutvalget til åpent innspillsmøte om studentrettigheter. Utvalget skal gjennomgå regelverket for sektoren, noe som er på høy tid med tanke på det lappeteppet det har blitt.

Studentene viste et beundringsverdig engasjement, var særdeles godt forberedt og reiste fanen høyt for gratisprinsippet, skikkethetsvurdering, lik rett til utdanning for alle, studentmedvirkning og ikke minst de ordninger som er knyttet til klage og vurdering. Fokuset var naturlig nok på rettigheter, og kanskje noe mindre på plikter, men det kan vi komme tilbake til en annen gang.

Utvalget har en stor oppgave foran seg. Regelverket må tilpasse seg dagens kunnskapsoppfattelse og teknologiutvikling. Det er heller ikke slik at en lov skal være svaret på alle utfordringer, og som enhver faglærer vil skrive under på, dess mer rigid regelverket er, dess større pedagogiske konsekvenser får dette i undervisningsrommet. Her gjelder det å finne den rette balansen mellom autonomi og styring til beste for begge parter, og det trenger ikke bety at studentenes rettigheter sviktes.

Og det er nettopp denne balansen som er utfordringen når Læringsmiljøutvalget som lovpålagt organ drøftes. Studentene på innspillsmøtet var opptatt av læringsmiljø i alle dets dimensjoner, og det uttrykkes bekymring for læringsmiljøet i undersøkelser som SHOT og Studiebarometeret, ikke minst fordi studentene ikke er beskyttet av en arbeidsmiljølov slik vi arbeidstagere er.

I et innlegg i Khrono 4. mars slås det et slag for Læringsmiljøutvalget (LMU) som lovpålagt organ, og forfatterne uttrykker en bekymring for at utvalget ikke skal få fortsette i sin nåværende form. Det er veldig bra at UiB har funnet en velfungerende modell for sitt arbeid med læringsmiljø. Men det er ikke sikkert at denne organisasjonsmodellen passer alle.

Et lovpålagt utvalg gir ikke automatisk legitimitet og innflytelse, ei heller bør man overvurdere den direkte linjen inn til universitets- eller høyskolestyret via en årsrapport.

Utviklingen av et godt læringsmiljø i bred forstand er viktig, og læringsmiljøarbeidet spiller en sentral rolle i arbeidet med å sikre studentene god utdanningskvalitet. Læringsmiljøarbeidet bør og skal være en så integrert del av vår virksomhet at det tvert imot kan virke hemmende å måtte forholde seg til et lovpålegg som forteller institusjonen hvordan vi skal organisere læringsmiljøarbeidet. Ikke bare er det utfordrende at loven har en særdeles smal definisjon av læringsmiljø, men å måtte opprette et utvalg av plikt kan i verste fall virke som en tvangstrøye, en sovepute eller skade den reelle forankringen av læringsmiljøarbeidet hvor studentens tilhørighet og identitet til studieprogrammet spiller en vesentlig rolle. Det er i studiehverdagen de gode relasjonene mellom student, fagmiljø og administrasjon skapes. Et sentralt utvalg kan virke unaturlig byråkratiserende, og flere tilsynsorgan trenger vi slett ikke.

Lovutvalget bør la være opp til den enkelte institusjon å bestemme hvordan arbeidet med læringsmiljø skal organiseres, og hvilke virkemidler som skal tas i bruk. Etter strukturreformen har vi fått mange store institusjoner med campus geografisk spredt, noe som medfører behov for ulike virkemidler for å sikre studentene et godt og likeverdig læringsmiljø. Studentenes læringsmiljø er for viktig til at det skal isoleres i en organisasjonsmodell som har gått ut på dato for mange. Studentene skal lyttes til, ha medvirkning og innflytelse på sin egen studiehverdag og læringsbane, og det skal vi som institusjon levere på. Men da må vi snarere snakke om hva og hvorfor, ikke bli fortalt hvordan.