Vi må si ja til kartlegging av seksuell trakassering – ikke si nei til kunnskap

Universitets- og høgskolerådet (UHR) har nylig takket nei til en nasjonal kartlegging av seksuell og annen trakassering, som var foreslått av UHRs arbeidsgruppe på området (UHRMOT). Avgjørelsen har møtt kritikk blant annet av redaktøren i avisen Khrono. Arbeidsgruppen hadde laget en realistisk og spesifisert plan for gjennomføring, ikke veldig kostnadskrevende, og diskutert seg frem til et kortfattet spørreskjema. Det er underlig at rådet ikke gikk inn for arbeidsgruppens forslag. Jeg håper det betyr at UHR vil jobbe desto hardere for at målet oppnås gjennom lokalt initiativ.

Rektorene Frank Reichert (Universitetet i Agder), Svein Stølen (Universitetet i Oslo) og Jørn Mortensen (Kunsthøgskolen i Oslo) har allerede reagert på UHRs vedtak. De har invitert institusjonene med, slik at man likevel kan sikre en mest mulig felles konsistent kartlegging, til forskjell fra et lappeteppe av lokale undersøkelser. At dette på noen måte skulle gå utover et lokalt initiativ, som styreleder i UHR Mari Sundli Tveit skrev på Twitter 16. november, er et søkt argument. En felles undersøkelse kan utmerket godt tilpasses lokalt ved å ha en felles del, og en lokal del.

Viktig og nyttig for kunnskapssektoren

Et av de viktigste målene ved den nasjonale kartleggingen var å få økt kunnskap om omfanget av seksuell trakassering ved norske universiteter og høyskoler. Det finnes svært lite kunnskap om nettopp omfanget av seksuell trakassering i sektoren. En nasjonal kartlegging ville samlet tall om omfang av seksuell trakassering fra hele landet.

Nye undersøkelser gir likevel en pekepinn. Noen har trodd at seksuell trakassering bare var et problem i utsatte yrker, som innenfor kunstfeltet eller service-bransjen. Det viser seg å være feil. Omfanget er betydelig, også innen akademia. Ferske undersøkelser ved blant annet UiO og OsloMet tyder på at betydelige andeler av ansatte opplever uønsket seksuell oppmerksomhet, og en del av disse har opplevd seksuell trakassering de siste månedene. Kvinner er betydelig mer utsatt for dette enn menn.

Forskning viser at rapportering om uønsket seksuell oppmerksomhet og seksuell trakassering har økt gradvis over tid, men #Metoo har ført til at den har kommet fram i lyset. Andelen som melder fra i studier er likevel jevnt over langt høyere enn andelen som varsler ved institusjonene.

Økt rapportering av seksuell trakassering kan ses på to måter: Som et problem som er pinlig for institusjonen, eller som informasjon som er viktig og nyttig. UHR styrer en kunnskapssektor. Å hindre økt kunnskap, som UHR gjør ved å stanse en nasjonal kartlegging, fremstår dermed litt merkelig.

Må ha større åpenhet

Det er nyttig å tenke historisk på hvorfor kartlegging er viktig. Norsk forskning har vært i teten internasjonalt når det kommer til forskning på mobbing og trakassering generelt. Dette har vært viktig både for å belyse negative sider ved arbeidsmiljøet, og for å iverksette tiltak som kan redusere problemer som blant annet gjennom arbeidsmiljøloven. Norge har vært ledende på disse områdene, slik at norsk arbeidsliv har høy anseelse, selv om mye arbeid gjenstår.

Seksuell trakassering er mer nytt som forskningstema, og lite utforsket blant annet innenfor UH-sektoren. Jeg opplever at det i dag møter på tabuer, kontrovers og skam, og er underforsket. Men med den nye oppmerksomheten på seksuell trakassering, får vi mer informasjon om denne underliggende dimensjonen – og hvordan seksuell trakassering virker inn på mobbing, konflikt, arbeidsmiljø og kultur generelt.

Norge, det såkalte likestillingslandet, burde strengt tatt ikke ha en rapporteringsgrad om uønsket seksuell oppmerksomhet på 13 prosent blant kvinnelige vitenskapelige ansatte og 3 prosent blant mannlige. Det er likevel nettopp disse tallene som kommer fram i den nye studien Female Researchers On Track, som har sett på forekomsten ved et av fakultetene ved Universitetet i Oslo. Resultatene tyder på at problemet er stort, selv om tallene blir lavere om man snevrer inn til seksuell trakassering de siste månedene.*

Gjennomgående er det klart at seksuell trakassering er et viktig forskningsområde fremover. Åpenheten har blitt større, og blir i større grad sett på som en viktig del av arbeidsmiljø og kultur på arbeidsplassen.

Dette må norsk forskning evne å utnytte. Det holder ikke å erklære seg som best i klassen. Vi må evne å reflektere over det også, og sette igang forskning om barrierer og muligheter. Når nye problemer blir avdekket, må vi investere i bedre forskning på dette området.

Vi trenger mer kunnskap om sju temaer

Kartlegging av omfang er et første trinn. Dette bør følges opp av videre forskning, for eksempel i regi av Forskningsrådets Balanse-program. Problemene henger sammen med faktorer som det er mulig å både identifisere og redusere. Dette vil være svært nyttig kunnskap for sektoren, og for det enkelte universitet og høyskole. UHRMOT og Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen) støtter derfor et forslag om å følge opp kartleggingen med videre forskning.

Her er sju viktige spørsmål og temaer som trenger mer forskning:

1. Hva slags forhold i akademias arbeidsmiljø, organisering og kultur henger sammen med uønsket seksuell oppmerksomhet og seksuell og annen trakassering?
2. Hva hindrer og fremmer varsling og andre løsningsmekanismer? Vi vet for lite om hva som gir åpenhet og hvorfor varslingssystemer virker eller ikke virker. Vi trenger også kartlegging av andre løsningsmekanismer enn varsling; av miljø, kultur, og uformell organisering på arbeidsplassen. Hva kan hindre at trakassering skjer?
3. Hvilken rolle spiller «seksuell folkeskikk» og seksuelle eller kjønnede stereotypier for omfanget av seksuell trakassering? Hvilken rolle spiller makt, status, og stillingsnivå?
4. Hvordan blir de som varsler eller er utsatt for mobbing/trakassering fulgt opp? Hva gir god og dårlig oppfølging?
5. Hva er effektene av problemene på helse og livskvalitet, og på jobb/karriereutvikling? Det er tydelig at seksuell trakassering er et problem som rammer både helse og karriere. Det er mulig at dette bidrar betydelig til blant annet vedvarende kjønnsmessig ubalanse på toppnivå i akademia.
6. Hvem er det som utfører seksuell trakassering? Disse er det lite eller ingen forskning om. Forskning på denne gruppen bør se på årsaker til adferden, og hvordan ulike tiltak og konfliktløsninger virker.
7. Hvordan fungerer varslingssystemet, og hvordan oppleves saksbehandlingen for dem det blir varslet om? Det er mangel på kunnskap om hvordan varslingssystemer fungerer også for denne gruppen, og om saksbehandlingen oppleves som rettferdig.

Arbeidsgruppa mot seksuell trakassering og mobbing, UHRMOT, sin tanke var at en nasjonal kartlegging ville hjelpe oss å komme nærmere svar på disse spørsmålene. Motstand mot økt kunnskap om seksuell trakassering kan ses historisk som et ledd i utviklingen av sosialforskning. En gang i tiden var det kontroversielt å spørre om forholdet til sjefen eller om arbeidsmiljøet. Det var en slags frontlinje i befolkningen når det kom til hva det var akseptabelt å forske på.

Gradvis har frontlinjen forskjøvet seg, og i dag har det psykiske miljøet, og ikke bare det fysiske, fått større plass innenfor arbeidslivsforskningen. Å spørre om sex er noe av det som er dristig og kontroversielt i dag. Samtidig er det nettopp god forskning på dette området, kombinert med gode tiltak, som kan bidra til å få ned skjevseleksjon knyttet til kjønn i akademia.

Poenget er at frontlinjen flytter seg, og når det er behov for mer forskning, må man ønske ny innsikt velkommen – i stedet for at man av gammel vane og uro sier nei takk!

(*Professor Øystein Gullvåg Holter som står bak undersøkelsen opplyser til Khrono at spørsmålet er formulert slik at det gjelder jobb, ikke fritid, og også tilbake i tid, slik at mange kan ha krysset av for episoder langt tilbake i tid. Han forteller at de har flere spørsmål om trakassering og uønsket oppmerksomhet. Resultatene vil bli beskrevet i rapporten fra prosjektet som er under arbeid.)

(Kronikken er først publisert hos Kifinfo.)