Representantskapet ved UHR på Lillehammer i november i fjor. Der opprettet de en felles arbeidsgruppe mot seksuell trakassering og mobbing . Foto: Ketil Blom Haugstulen
Representantskapet ved UHR på Lillehammer i november i fjor. Der opprettet de en felles arbeidsgruppe mot seksuell trakassering og mobbing . Foto: Ketil Blom Haugstulen

Toppene feiger ut om seksuell trakassering

Trakassering. Sendrektighet. Unnfallenhet. Feighet. Det kan karakterisere (nesten) samtlige av landets universitets- og høgskoletopper - og studenttopper - når det gjelder arbeid mot seksuell trakassering.

Publisert   Sist oppdatert

Vedtaket i styret til paraplyorganisasjonen Universitets- og høgskolerådet tidligere denne uken, der de takker nei til et tilbud om en felles nasjonal kartlegging av omfanget av seksuell trakassering i sektoren, er skuffende.

Svikter de, trenerer de, eller bare somler de igjen i oppfølging av arbeidet mot mobbing og seksuell trakassering ved landets høyere utdanningsinstitusjoner?

I UHR-styret sitter de som skal være landets fremste representanter for de sannhetssøkende og forsknings- og faktahungrige ansatte og studenter ved landets høyeste utdanningsinstitusjoner. De kunnskapssøkende.

Ett år etter at metoo-kampanjen eksploderte - ikke bare i akademia - men i hele verden, ett år etter at representantskapet i UHR satte ned en felles arbeidsgruppe for å arbeide mot seksuell trakassering og mobbing, kommer nå denne gruppen tilbake til sin oppdragsgiver og ber om å få lov til å kartlegge omfanget av seksuell trakassering og mobbing i uh-sektoren. Så takker oppdragsgiverne nei!

Leder av gruppen, rektor Frank Reichert ved Universitetet i Agder, tilbyr tilogmed å garantere for finansieringen av kartleggingen - og at arbeidsgruppen faktisk skal gjennomføre kartleggingen for Universitets- og høgskolerådet (UHR).

At toppene takker nei til å kartlegge, til å undersøke, til å forske på sine egne svin på skogen. Det inngir ikke tillit.
Tove Lie
Redaktør, Khrono

Men toppene takker nei til en felles nasjonal kartlegging, de sier nei til et felles tiltak for å undersøke og forske på sine egne svin på skogen. Det inngir ikke tillit.

UHR-styret sender rett nok spørsmålene som ekspertgruppen deres har utarbeidet ut til alle institusjonene, og ber dem pent tenke på om de ikke kan gjøre seg nytte av dem i egne arbeidsmiljøundersøkelser.

Curt Rice sa i september 2017, før folk hadde hørt om metoo, at han ville undersøke selv, uansett hva man ellers kom fram til. Og det har han gjort. Denne uka kom resultatene fra kartlegging på OsloMet. Tallene er veldig mye større enn man så langt har klart å kartlegge gjennom varslingssystemer. Hvor mange andre rektorer har tatt samme grep? Ingen. De har ventet på UHR.

Og man undres: Hva er de redde for?

Jeg skal ikke spekulere i motivene. Men det er en kjent sak at du ikke bør spørre om ting du egentlig ikke vil ha svar på. Det kan fort bli ubehagelig, du kan komme til å måtte ta noen konsekvenser av svarene, og du kan komme til å bli stilt til ansvar.

Dette kommer også klart fram hvis vi leser på hjemmesidene til arbeidsmiljøundersøkelsen ARK - som 19 av landets høyere institusjoner bruker - men som ennå ikke har spurt sine ansatte om mobbing og seksuell trakassering. Hvorfor spør de ikke?

« Det man spør etter skaper fokus, ved å spørre etter mobbing og trakassering blir det en diskusjon om hvordan man ikke vil ha det fremfor en diskusjon om hvordan man faktisk vil ha det», er svaret.

Og uansett om de etterhvert kan komme til å ombestemme seg, og spørre likevel, så vil det ha gått tre år etter metoo-kampanjen før man har fått noen svar.

For ganske nøyaktig ett år siden satt jeg i Fredrikke-kantinen på Universitetet i Oslo og spiste lunsj med professor, tidligere dekan, nåværende styreleder ved OsloMet, Trine Syvertsen. Hun hadde ikke sovet så godt de siste nettene fordi hun hadde bestemt seg for å fortelle om noen ubehagelige opplevelser hun hadde hatt, særlig som ung stipendiat og forsker.

Trine Syvertsen, som i disse dager runder 60, er ingen novise i akademia. Hun sitter på et av de fremste tillitsvervene, oppnevnt av Kunnskapsdepartementet som styreleder. Men likevel grudde hun seg for å fortelle om tafsing, klåing og ubehagelige opplevelser med uønsket seksuell oppmerksomhet opp gjennom sin akademiske karriere.

I intervjuet, som fant sted midt under den internasjonale metoo-kampanjen, berømmet hun at alle landets rektorer sto samlet mot seksuell trakassering.

— Det har aldri skjedd før, så det er et veldig viktig signal, sa hun. Samtidig som hun la til:

— Men det ligger fortsatt et langsiktig kulturarbeid foran oss.

Og jeg spurte henne om hun kanskje trodde det skulle bli en endring nå, med den samlede rektor-fronten i ryggen for første gang. Men hun var ikke spesielt optimist, kan hende mer realist, slik de gjerne er de som har vært ute en akademisk vinternatt før:

— Jeg tror det fortsatt kommer til å bli mange runder på temaet. Og så tror jeg det blir litt bedre for hver gang, avsluttet hun.

Akkurat nå tror jeg at hun faktisk fikk rett i akkurat det siste utsagnet. Kan hende var det litt bedre en liten stund høsten 2017. For jeg kan minne dere om hva som skjedde da:

Nyvalgt rektor Svein Stølen ved landets eldste universitet sa til Khrono at «Selv om det bare er snakk om én sak med seksuell trakassering så er det en sak for mye». Og rektor Gunnar Bovim, ved landets aller største universitet, sa når han hilste sine nye studenter velkommen til nytt studieår i august 2017, to måneder før noen visste hva metoo-kampanjen var: Retningslinjer mot trakassering er ikke bare til pynt.

Rektor Marit Boyesen ved Universitetet i Stavanger, som fikk hele den krevende Langeland-saken i fanget denne sommeren og høsten, sa i et intervju med Khrono, også lang tid før metoo:

— Seksuell trakassering ved universiteter og høgskoler er kanskje mer utbredt enn vi tror. Jeg er derfor enig i at temaet trenger mer forskning. Vi må finne ut hvor utbredt det er og hvordan vi skal hindre seksuell trakassering.

Og før den tid igjen, allerede i juli - var rektor Curt Rice, ved daværende Høgskolen i Oslo og Akershus, først ute av alle til å minne sine rektorkolleger om at det er én ting som må gjelde i akademia: Nulltoleranse for seksuell trakassering.

Og siden representantskapsmøtet på Lillehammer i november 2017 har landets rektorer og universitets- og høgskoleledere sittet på gjerdet og ventet nettopp på resultatene fra sin tidlig nedsatte arbeidsgruppe. De som startet med å være fremoverlente og raske med å opprette en arbeidsgruppe, lener seg nå bedagelig tilbake.

I mellomtiden diskuterer de tiltak og fenomenet, på akademikeres vis, om asymmetriske maktforhold i akademia for eksempel. Noe som kan være en av grunnene til at seksuell - og annen trakassering - kan tenkes å være ganske så utbredt på landets høgskoler og universiteter.

Men hva skjer så? Når mediene ikke lenger er like fulle av metoo-historier, etter at det verste trykket har lagt seg. Kanskje blåste det over denne gangen også? Senest i mai i år sa statsråd Iselin Nybø til UHR-seminaret i Alta, om seksuell trakassering, at det fortsatt er for mye av det.

Nei, kjære rektorer og UHR-styre: Nå blåser det igjen. Dere kan ikke feige ut nå. Dere må rett og slett snu i denne saken, og sette igang en kartlegging nå. Det er som Curt Rice også sier: Det er ikke farlig.

For helt forsiktig sagt, med alvorlig innestemme: Det ser ikke bra ut at dere som sitter øverst i det asymmetriske makthierarkiet ikke ønsker en felles - åpen - kartlegging av forholdene videre nedover i systemet.