Kansellering og formansvar

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Frank Rossavik har lenge bidratt med viktige responser til temaet identitetspolitikk og kanselleringskultur i Aftenposten. Men også når han nå utgir bok, syns jeg han i Khrono underspiller mediehistoriske fakta i katastrofal grad, dessverre på linje med de fleste andre som markerer seg i denne debatten.

Selv om sosiale medier som Twitter stadig blir nevnt, begrenser historiseringen av problemet seg stort sett til rutinemessige spark mot «den franske postmodernismen» eller også bestemte amerikanske intellektuelle på 1970-tallet som her.

Frank Rossavik

Sjølvsensur, gruppedynamikk og verdiposering. — Mange i akademia har altfor ukritisk bøygd seg for rare krav

Full honnør til alle som har mot til å avfeie påstandene som også verserer i Norge om at kanselleringskultur «ikke fins» og bare er et ondsinnet rykte fra ytre høyre. Men heller ikke Rossavik snakker egentlig om hvor fenomenet egentlig og først og fremst fins, et hvor som nok ville si det meste om dets opprinnelse, natur og dermed også indikere nokså opplagte mottiltak.

Som generell mediebruker og akademiker har jeg ingen grunn til å tvile når både unge samfunnsdebattanter og enkelte akademikere forteller om meningskorridor og endog hets som legger lokk på ytringsmuligheter, og vi har vitterlig sett isolerte saker der institusjonsledelse har ofret ytringsfrihet på alteret for omdømmebygging.

Men ærlig talt, i min egen virkelighet har jeg aldri opplevd noe av dette, aldri kommet borti noe som ligner på truet ytringsfrihet for den enkelte, hvis vi da ser bort fra den format- og språktvangen som har rammet akademia gjennom tellekantsystemet. Hvorfor ikke? Ingen annen forklaring trenger seg på enn at jeg fram til dags dato har skydd sosiale medier som pesten, har aldri «vært på» Facebook, Twitter og hva det heter alt sammen. Jeg vil heller aldri komme til å finne meg i at slik overnasjonal storbusiness skal strukturere offentligheten og gi den retning.

Heldigvis fins det fremdeles legio av redigerte medier eller plattformer som det går an å bruke, selv om de ikke på samme måter som de rent kommersielle kan reklamere med at man kan «si sin mening» døgnet rundt og uten andre begrensninger enn straffeloven.

Kort fortalt, jeg påstår uten forbehold at kanselleringskultur generelt og det meste av det som kan kalles identitetspolitisk fiksering på hvem man «er» framfor hva man sier, fullt og helt er resultat av sosiale medier og noe som er begrenset til sosiale medier, noe som fins der og ikke andre steder.

I den grad vi ikke kommer inn på noe så konkret - spørsmål om hvor som det faktisk går an å gjøre noe med for den enkelte - går den intellektuelle kritikken av kanselleringskulturen selv fast i en identitetspolitisk fiksering: Rossavik peker ut en skare bestemte venstreorienterte «aktivister» som liksom skulle være skurkene i dette bildet, altså sammen med noen« postmodernister.» Her står kulturkrigen fast, uansett hvordan man fargelegger den skyldige gruppen.

Hør nå her: Lenge før noen hadde hørt om sosiale medier eller hadde henfalt til den bisarre misforståelse å sette likhetstegn mellom såkalt poststrukturalistisk intellektualitet og pukking på identitet eller gruppemarkør, ble Michel Foucault i et intervju spurt om hvorfor han aldri involverte seg i polemikk. Svaret var at han aldri fant tanker utvikle eller forandre seg i meningsstrider. Som filosof var det nødvendig for ham å arbeide i andre formater enn polemiske.

Dette er så vidt jeg kan se en påminnelse ikke om noe i retning av det som dagens floskler om «ytringsansvar» eller «formidlingsplikt» baler med, men om at tenkning, demokrati og sannhet krever kritisk form- eller formatbevissthet av hver enkelt av oss. Det er nødvendig - en tankeoppgave i seg selv - å ta ansvar for å velge sine arenaer ut fra en oppfatning av hva som er fruktbart og sannhetsbefordrende, og hva som ikke er det.

Å snu ryggen til og gå er ikke sjelden en demokratisk eller endog fredsbevarende forpliktelse. Lar man seg derimot narre av den kommersielle tilstedeværelsesmoralismen, som vil ha det til at den digitale verdens «si din mening for bare to kroner per mening» er et demokratisk imperativ, eller like gjerne av den universitetspolitiske vrangforestillingen om viten som noe akkreditert innenfor grensen av poenggivende plattformer, har man gjort seg uimottagelig for den innsikten i formens, språkets og posisjonens avgjørende betydning som blant andre Foucault insisterte på.

Da er plutselig også kanselleringskultur en form for djevelskap som bestemte grupper av slemminger står bak, og ikke noe man selv er med å skape eller styre bort fra gjennom de valgene man tar. Slett kontoene på Facebook og tilsvarende, slutt å tro at diskusjonens og sannhetens formater er noe som er falt fra enten en kommersiell digital eller en styringsteknisk himmel og ikke er noe som vi har ansvar for å skape og utvikle selv - og både kansellerings- og akkrediteringskultur vil etter kort tid være redusert til et vondt minne.

(Innlegget er en noe berarbeidet versjon av en kommentar innleggsforfatteren skrev i kommentarfeltet under Khronos intervju med Frank Rossavik denne helgen).