Kan vi snart snakke om de som skulle vært i praksis?

Frihet er og kan bety så mangt. I statssystemet henger frihetsbegrepet tett sammen med tillit, og i universitets- og høgskolesektoren er det Nokut som styrer graden av frihet basert på oppbygd tillit av utdanningsinstitusjonen. De får dermed akkrediteringer, og med det myndighet til å utforme en rekke interne systemer. Denne friheten er essensiell for å kunne styre, og de fleste universiteter og høgskoler landet rundt har et velbegrunnet og kompetent grunnlag til å beholde denne friheten.

les også

Bruk psykologstudentene under koronakrisen!

Alles frihet ble innsnevret da Norge stengte 13. mars. Universiteter og høgskoler måtte stenge, forelesninger skjer på nett og våren fylles opp av hjemmeeksamener. I 2011 avholdt studentparlamenter landet rundt kampanjen «PC på eksamen», og endelig er det en realitet – på godt og vondt. Dette er godt nok for de fleste studenter. Det funker for veldig mange. Men kan vi snart snakke om de som skulle vært i praksis?

Praksisstudenter i helsesektoren fortsetter. De får en helt uunnværlig kompetanse, og muligheten til å bidra. Det skal vi alle være takknemlige for. Praksis i flere andre sektorer har derimot stoppet helt opp. Studentene har blitt sendt hjem, og det er per nå ikke kommet noen form for kompensasjon.

I henhold til universitet- og høgskoleloven har institusjonene som er akkreditert som universitet fullmakt til selv å akkreditere studietilbud, og det er universitetsstyrene som fastsetter studieplanene, inkludert «obligatorisk[e] kurs, praksis og lignende og om vurderingsformer». Med andre ord har de frihet til å avbryte hele praksisperioden for lærerstudenter under omstendighetene. Da skolene stengte, stengte man samtidig lærerstudentenes mulighet til å lære.

Dette innebærer på den ene siden at studentene mister en essensiell del av studietiden sin som deres tillitsvalgte gjennom årrekker har kjempet frem. Praksisperioder har de siste årene blitt utvidet og utvidet, lektorprogrammer og grunnskoleutdanninger har blitt reformert og oppdatert slik at studentene skal ha mer praksis. De skal forberedes til å bli lærere, og som flere og flere foreldre nå vet; det er en utfordrende jobb. På den andre siden mister man kvalitetssikringen av studentene. Det er i praksis man har mulighet til å sikre at de studentene som uteksamineres er kompetente, egnet og klare til å undervise. Hvert år er det studenter som slutter etter praksis. Kanskje de ikke var egnet. Kanskje yrket ikke var for dem. Uansett er praksis en vinn-vinn-situasjon for å avklare dette, og denne muligheten forsvant da Norge stengte.

Er det rettferdig og riktig å kreve ny praksisperiode? Da blir studentene forsinket, de uteksamineres senere og får tapt yrkesinntekt på sikt. Dette vil gå ut over alt fra deres bosituasjon til pensjon. Vi har allerede lærermangel i Norge. Kan man skape en ordning med tettere veiledning i starten av nyutdannedes yrkeskarriere, hvor de får starte å jobbe (med lønn), men følges opp som praksisstudenter de første to månedene?

La oss i 2023 kalle dem «korona-studenter», i motsetning til ordinære «praksisstudenter». Skal vi droppe det, og stole på at det de får fra universitetene og høgskolene er nok? Eller har universitetene og høgskolene allerede snudd ting opp ned, og flyttet rundt på oppbyggingen av studiet, slik at de får praksis senere uten at det går utover progresjonen?

Det er uansett ikke tvil om at universitetene og høgskolene må bruke sin frihet konstruktivt. Risikoen ved friheten de har blir nå at man kan få svært ulike løsninger etter hvilket studiested man er student ved. Men vil vi at friheten innskrenkes? Hvem er best egnet til å avgjøre hvilket tiltak som er best?

Skolenes landsforbund håper planleggingen starter snart. Vi håper universitetene og høgskolene tar til orde for en løsning som sikrer studentene et tilstrekkelig tilbud og kompensasjon.