Vår kommentar var kun et forsøk på forklare hvordan noen som jobber med forskning i Norge ikke har fått med seg publikasjonssystemet, skriver Kai A. Olsen (bildet) og Kjetil Haugen. Foto: privat
Vår kommentar var kun et forsøk på forklare hvordan noen som jobber med forskning i Norge ikke har fått med seg publikasjonssystemet, skriver Kai A. Olsen (bildet) og Kjetil Haugen. Foto: privat

Selvfølgelig forsøker vi ikke å skjære alle utenlandske forskere over en kam

Publisering. Vi mener at kanaler som ikke dekkes av det norske systemet heller ikke kan kalles gode tidsskrift, skriver professorene Kai A. Olsen og Kjetil Haugen.

Publisert   Sist oppdatert

Fem utenlandske forskere setter spørsmål ved en kommentar i vår artikkel om vitenskapelige publiseringer. Der skrev vi «Mens de fleste ansatte med norsk bakgrunn har fått med seg vårt publiseringssystem, er det ikke alle ansatte fra utlandet som er kjent med dette.»

Det er jo ikke tilfeldig hvilke tidsskrift som er med på nivå 1 og 2. Har en klart å unngå dette har en også unngått seriøse publikasjoner.
Kai A. Olsen og Kjetil Haugen
Professorer

Bakgrunnen for denne setningen er at en av oss var medlem av en internasjonal komité som blant annet vurderte forskningen ved et av våre universiteter. Vi ønsker av naturlige grunner ikke å si hvilken institusjon dette var. Da oppdaget komiteen at flere av de ansatte publiserte i tidsskrift utenfor det norske publiseringssystemet. Dette var ansatte med utenlandsk bakgrunn. Den internasjonale komiteen ga da en sterk anbefaling om å ordne opp i publikasjonspraksisen.

Vi regner med at alle som har gått gjennom et doktorgradsløp i Norge har fått med seg publiseringssystemet, men om en blir ansatt med fersk PhD fra et annet land kan en ha unngått å få med seg dette. Vi var likevel forundret over at institusjonen ikke hadde styrt publiseringene inn mot poenggivende kanaler, også over at en kan operere i flere år i Norge uten å ha fått med seg vårt poengsystem.

Uansett, det er jo ikke tilfeldig hvilke tidsskrift som er med på nivå 1 og 2. Har en klart å unngå dette har en også unngått seriøse publikasjoner.

Det er da nærliggende å tro at grunnen til valget av andre publiseringskanaler var av bekvemmelighetsgrunner. Hver dag får vi, som sikkert mange andre, henvendelser om å publisere i spesialnummer, lage en ny variant av en tidligere artikkel, osv. Ingen av disse henvendelsene er fra seriøse tidsskrift, ingen er poenggivende. Men vi kan forstå at det kan være fristene å slå til.

Vi har begge sittet i utallige bedømmelseskomiteer. Det vi ser er at søkere med doktorgrad fra Norge har publikasjoner i poenggivende tidsskrift. De er selvfølgelig kjent med systemet. Søkere fra Storbritannia har ofte publikasjoner i topp-tidsskrift. Noen av disse publikasjonene er på konferanser som ikke er med i det norske systemet, men disse må likevel regnes som meget sterke publikasjoner.

Vi ser også at søkere fra mange Vesteuropeiske land også har gode publiseringer. Det er rimelig, mange av disse landene, for eksempel Italia og Spania, har systemer for å vurdere kvaliteten av tidskriftene, lik det norske og noen ganger strengere enn det norske.

Det er det noen interessante forskjeller mellom landene, det som er nivå 2 i Norge kan gi null poeng i Storbritannia, det som er «4-star» der kan gi null her (se Olsen, K.A., Malizia, A. Counting research ⇒ directing research. The hazard of using simple metrics to evaluate scientific contributions. An EU experience, Journal of Electronic Publishing, Mai, 2017). Men, det tar vi hensyn til i vurderingene.

Det vi imidlertid har sett er at søkere fra Øst-Europa, og enkelte land utenfor Europa ofte har publisert i kanaler som ikke dekkes av det norske systemet. Vi forsøker da etter beste evne å vurdere kvaliteten på tidsskriftene ut fra «impact»-faktor, m.m., men oppdager at de som ikke dekkes av det norske systemet heller ikke kan kalles gode tidsskrift.

Selvfølgelig forsøker vi ikke å slå alle utenlandske forskere over en kam. Vi skrev også ”ikke alle ansatte fra utlandet er kjent med dette (dvs. det norske publiseringssystemet)”. Vår kommentar var kun et forsøk på forklare hvordan noen som jobber med forskning i Norge ikke har fått med seg publikasjonssystemet.