Haugstad pirker på promiller og villeder med prosenter

Feil om promiller. Statssekretær Haugstad har rett i at jeg, da jeg i et innlegg i Khrono beregnet hvor mange promille stimuleringstiltakene i form av ettergivelse av studielån betyr for rekruttering til læreryrket, ikke hadde tatt hensyn til at studentene slipper å betale renter på den delen av studielånet som blir slettet. Men det kan ikke bety så mye, antagelig en til to promille av den totale livslønnen. (Haugstad har en referanse til at man må jobbe i Nord-Norge i tre år for å komme i betraktning. Denne opplysningen finnes ikke i departementets pressemelding, der vises det til revidert nasjonalbudsjett hva angår «… hvor lenge man må jobbe som lærer i Nord-Norge før man får slettet gjelden». Jeg kan ikke beregne det departementet utelater i pressemeldingen.)

Ikke økning til lærerutdanning. Jeg fastholder imidlertid min konklusjon: «Tiltakene viste seg altså ikke å påvirke søkningen – den er omtrent som i fjor, for de tre ordinære lærerutdanningene. Fremtidige lærere lot seg ikke avspise med noen promiller.» Departementet hevder i sin pressemelding at søkningen økte med 2,5 prosent, men det er fordi man slår sammen all lærerutdanning; det virker særlig sterkt inn at søkningen til barnehagelærer, som er den største utdanningen med 2500 studieplasser, økte med 7,8 prosent. Denne utdanningen er imidlertid ikke omfattet av stimuleringstiltakene. (Årsaken til denne økningen er nok at mange jenter som vet at de ikke vil få 4 i matte, men likevel ønsker å jobbe med barn, søker til barnehagen.)

Nedgangen på 1-7 utdanningene kan være på 10 prosent. Departementet har en slem tilbøyelighet til å skjule problemene bak gjennomsnittstall. Hva angår lærerutdanningen for trinn 1-7, hvor man har de største problemene, er situasjonen verre enn jeg skrev – og den er ikke omtrent som i fjor. Antallet søkere gikk ned med 7,5 prosent, og antall såkalte førstevalgsøkere gikk ned med 3,6 prosent. Hvis man også tar i betraktning at søkningen til høyere utdanning totalt økte med 2,7 prosent, skulle denne utdanningen økt med det samme, for å holde stand. Når den derimot har sunket med 7,5 prosent, kan man med en viss rett si at nedgangen er på 10 prosent. Da kan man ikke uten videre hevde at stimuleringstiltakene har vært av betydning. Og de har i hvert fall ikke virket særlig sterkt for utdanningene for trinn 1-7, på landsbasis.

Nord-Norge hadde et uår i fjor, da blir den prosentvise økningen stor. Men det er mulig de har virket i Nord-Norge, hvor jeg faktisk skriver at det ser bedre ut enn i fjor. Haugstad etterlyser en forklaring fra meg på «… hvorfor søknadsutviklingen er bedre i Nord-Norge». Forklaringen er at fjoråret må ha vært svært spesielt – nærmest et uår. Man tok ikke opp studenter til utdanningene for 1-7 ved to av fire læresteder, i Alta og på Nesna; jeg kjenner ikke årsaken. Det prøver man på i år, men vi vet jo ikke hvor mange av søkerne som er kvalifisert. I Bodø ble det i fjor bare sendt ut i alt 19 tilbud om studieplass på to versjoner av utdanningen, og det er uklart for meg om man faktisk satte i gang begge. Om årets situasjon skriver Haugstad: «Universitetet i Tromsø tilbyr et ekstra studietilbud i Alta. Nord Universitet har endret studietilbudet sitt i Nordland. Begge universitetene har dessuten jobbet målbevisst med å rekruttere søkere til lærerutdanningene sine.» Det er nok her hovedårsaken er å finne. Men når man tar utgangspunkt i et uår, får man høye prosenter – 45 prosents økning fra i fjor til i år, kan Haugstad fortelle. Vel, hadde man regnet med utgangspunkt i snittet for perioden 2010-15, hadde prosenten blitt langt lavere.

Cash up front. Men bevares – «cash up front» i form av (mulig) nedsettelse av studielånet, har sikkert virket for noen, og er i for seg en god ting, for den enkelte, selv om rekrutteringen altså gikk ned. Og hvis man følger mitt råd, og fraviker betingelsen for to av tiltakene, nemlig at studiet må sluttføres på normert tid for at man kan nyte godt av ordningen, vil den få enda større betydning.

Villedende bruk av prosenttall. Haugstad sier at han ikke greier å ta min kritikk seriøst. Dette gjenspeiler departementets hovedproblem, særlig hva angår kravet om fire i matte – man hører ikke på motforestillinger. De aller fleste høringsinstanser gikk mot kravet; et simulert og to reelle opptak har nå vist at det resulterer i lærermangel. Hva angår Nord-Norge, må man legge til grunn at det kreves et visst læreroverskudd i Sør-Norge for å få lærerdekning i nord. Da er tallene for landet som helhet det sentrale – og da tallene for lærere, ikke inkludert barnehagelærere – ikke et villedende prosenttall for Nord-Norge. Hvor lenge vil Kunnskapsdepartementet kjempe mot fornuften, endog med villedende prosenter?