Lærermangel; ubetenksom bruk av lokkemat

I en pressemelding fra 31. mars hevder Kunnskapsdepartementet at «Norge trenger over 35.400 nye lærere de neste ti årene, hvis man skal erstatte ufaglærte og lærere som går av med pensjon». Ifølge en pressemelding fra 20. april har søkningen til grunnskolelærerutdanninger med ca 3000 studieplasser sunket med ca 4,5 prosent. Men de såkalte lektorutdanningene, som primært er rettet mot videregående skole, og som har ca 1000 studieplasser, har økt med ca 15 prosent. I praksis er dermed søkertallet til disse utdanningene samlet som i fjor.

Grunnskolestatistikken viser at 4000 av drøye 67.000 lærere «ikke oppfyller kompetansekravene for tilsetting». I videregående skole er der mangel på lærere i en del yrkesfag, men i boklige fag fylles stort sett stillingene opp med lærere som søker seg over fra grunnskolen. Med forbehold for at departementet ikke har særskilte måter å regne på, er vel derfor lærermangelen av størrelsesorden 5000, og det ordinære erstatningsbehovet ca 30.000, altså 3000 pr år.

Der er ca 4000 studieplasser til disposisjon innen ordinær lærerutdanning. Ved siste opptak sto snaue 600 plasser ledige; slik kan det meget vel bli i år også. Bare ca to tredeler sluttfører, slik at man får uteksaminert 2300 i 2020. Ikke alle blir lærere, og ca en tredel slutter etter få år, slik at produksjonen av ‘langtidslærere’ blir under 1500. Men de som slutter etter kort tid, jobber tross alt noen få år, og man kan jo håpe på å fylle flere studieplasser, slik at man grovt og raust kan si at når man har 4000 studieplasser, sitter man igjen med 2000 lærere, antagelig litt færre. (I 2021 er produksjonen null, da holder de som tas opp i 2017 fortsatt på med sin master.)

Mankoen på 1000 dekkes et stykke på vei av studenter som tar praktisk-pedagogisk utdanning etter å ha tatt fagutdanning. Det finnes i alt ca 40 slike studietilbud, men meg bekjent ingen ny oversikt over hvor mange som tar slik utdanning pr år. Hvis gjennomsnittlig studenttall er på 25, utdanner man 1000 i året, men antallet lærere blir mindre: Heller ikke her blir alle lærere, og mange går over i annet yrke etter få år. Og disse lærerne innfrir ikke regjeringens krav om at alle lærere skal ha 4 i matte – et krav som for andre er gjort gjeldende også for de som ikke skal undervise i faget. Men dette tilskuddet gjør at det neppe vil bli lærermangel for trinn 5 og høyere.

Praktisk-pedagogisk utdanning gir imidlertid ikke formell kompetanse for grunnskolens trinn 1-4, og i hvert fall ikke realkompetanse for den første lese-, skrive- og regneopplæringen. Og det er lærerutdanningene for trinn 1-7 som har slitt med rekrutteringen, siden dette tilbudet ble etablert i 2010. I 2016 var rekrutteringen katastrofal i Nord-Norge, med bare 50 studenter. I år ser det noe bedre ut, men det vet man ikke sikkert før man før det blir avklart hvor mange av søkerne som er kvalifisert.

Problemene i grunnskolen og særlig i Nord-Norge  er nok grunnen til at regjeringen i pressemeldingen fra 31.mars lover

1. 55.000 kr til studenter som sluttfører lærerutdanning for trinn 1-7 på normert tid, et tilskudd som
2. Gis i tillegg til 50.000 som gis til alle lærerstudenter som sluttfører på normert tid, og
3. Dessuten lover 55.000 til lærere som tar jobb i Nord-Norge (selv om de ikke har sluttført på normert tid).

Disse tiltakene, som bl a var slått opp i Aftenposten for 1. april, men som neppe er aprilsnarr, kan høres rause ut: Ordningen vil ifølge departementet « på det meste … dekke rundt halvparten av studielånet til nyutdannede lærere». Men 160.000 kr utgjør bare ca 7 promille av læreres samlede livslønn, som nok overstiger ca 500.000 x 40 år. Sagt på annen måte: man yter en generell stimulus på et par promille, en stimulus på et par promille til småskolelærere, og en særskilt Nord-Norge-stimulus på et par promille av livslønnen.

Tiltakene viste seg altså ikke å påvirke søkningen – den er omtrent som i fjor, for de tre ordinære lærerutdanningene. Fremtidige lærere lot seg ikke avspise med noen promiller.

Og lærermangelen for barnetrinnet blir ikke avhjulpet. Det grunnleggende problemet er her at de maksimalt 7000 studenter som tilfredsstiller nevnte krav for opptak til lærerutdanning, karakteren 4 i såkalt P-matte, har minst 25.000 studieplasser som de kan søke på, innen studier hvor det ikke stilles krav om tyngre matte, bl a jus, filologi, sykepleie osv. Troen på at ca halvparten av disse 7000, som i utgangspunktet kan ha lyst til noe annet, uten tyngre økonomiske stimuli enn noen promille, ville velge å bli lærere, viste seg ikke å holde stikk. Lønnsøkningen må nok kunne regnes i prosent for at den skal ha betydning.

På ett punkt burde man uansett revurdere ordningen. Masterutdanning for lærere er allerede i utgangspunktet en risikosport, fordi man, i motsetning til hva man alltid har gjort på de aller fleste universitetsstudier, ikke siler studentene ved å stille minstekrav til karakterer før man slipper dem videre fram til masternivå. Med et slikt utgangspunkt, og dessuten relativt svake studenter og mange relativt uerfarne veiledere på master-oppgaven, vil strykprosenten på master-oppgaven kunne bli betydelig. Siden en avbrutt femårig lærermaster ikke gir kompetanse for noe, settes sensorene allerede i utgangspunktet under et latent press for å la svake oppgaver slippe igjennom: «Den kan vel alltids få E». Dette presset øker ytterligere hvis stryk innebærer en form for tilleggs-straff, ikke bare på opptil 105000 kr (pkt 1 og 2 ovenfor), men mer: Stryker man, må man benytte flere månedsverk, kanskje et halvt år, på å forsøke på nytt, og risikerer lav inntekt i hele angjeldende skoleår. Å knytte belønningen til normert tid fremtrer etter dette som ubetenksomt. Belønningen må gis til alle som sluttfører lærerutdanning.